Bokelskere.no

Spøkelsene er vel omtrent like gamle, men utøverne tilhører forskjellige generasjoner. Guthrie har jo dessuten en ballade om Tom Joad på 17 vers (som også finnes i en Springsteen-versjon)!

Skal vi liste oss inn i stemningen med et spøkelse fra fortida?

Neida. Motsatt og tvert imot er vel omtrent det samme?

Du har fått flere gode svar her, men jeg synes kanskje de er litt for "vitenskapelige". I vanlig hverdagsspråk er vi ikke alltid like saklige: Når vi snakker om at noen er senil, mener vi som oftest at vedkommende er glemsk og "rørete".

Vice versa betyr "tvert imot", og uttales akkurat som det skrives.

Bare fortsett å spørre du, Rebecca! (Men hvis du vil være med på diskusjoner her inne, må du nok venne deg til å tåle litt motgang også en gang iblant!)

OK, OK - jeg legger meg flat for ekspertisen!

Stakkars Gollum er da ingen hobbit!

Jeg sier som en tidligere kollega pleide å si når ting gikk skeis: "Jaja - de e nu bærre jordiske teng". Kunne forresten vært artig å vite hvilken bok det var -? Og hva slags oppskrift -?

Jeg heier på Joyce Carol Oates!

Jeg er delvis enig med deg - det ble litt mer melodrama enn jeg er vant til fra tidligere bøker av Fossum. Men at det finnes jenter som Carmen - som dessverre også blir mødre - er jeg ikke i tvil om. Konrad Sejers private problemer synes jeg faktisk passer godt inn i alle bøkene, også i denne. Fossum greier å framstille etterforskeren og mennesket Sejer som en "hel" person, som bekymrer seg for både seg sjøl og de menneskene han kommer i kontakt med i yrkesutøvelsen.

Men den "heldige" slutten på historien var lite troverdig.

Jeg får ikke åpnet alle de "lukkede" innleggene - svinaktig irriterende! Kan det være en ide å la spoilerknappen være og heller ta risken på å få litt kjeft? I en slik tråd som dette må det da være OK å diskutere innhold?

Altså, med fare for å gjenta noe som allerede er skrevet av andre: Jeg tror ikke Steinbeck kan ha tenkt på fru Curly som annet enn en rollefigur: Redskapet som provoserer fram den uunngåelige tragedien. (Jeg synes det ligger i kortene allerede fra starten at Lennies krefter før eller siden kommer til å få alvorlige følger). Egentlig er vel denne kvinnen like mye et offer som resten av persongalleriet. Hun har drømt sine urealistiske drømmer om suksess og berømmelse, har latt seg drive inn i et ekteskap med en forfengelig fjott av en mann og føler seg snytt, skuffet og bitter. Vi får et førsteinntrykk gjennom mennenes omtale, som ikke er spesielt positiv - men med tid og stunder kommer hun jo til orde sjøl, og da synes jeg faktisk inntrykket blir et litt annet. Ingen hjerteknuser akkurat, men hun er kontaktsøkende og usikker midt oppi all surmulingen.

Nettopp hjemkommet fra varm og god gresk ferie, og du verden, så mange innsiktsfulle og tankevekkende kommentarer som er kommet mens jeg har vært i utlendighet! Jeg er imponert og kan ikke tilføye stort når det gjelder persongalleri og hendelsesforløp. Men i hodet mitt har jeg fått bilder. Jeg er en notorisk "visuell" leser; ei virkelig GOD bok er ei bok som gir meg forestillinger om hvordan ting ser ut - og i denne boka trenger bildene seg på.

Ikke rart, egentlig, for Steinbeck hadde først ment å skrive et teaterstykke. I farten kan jeg ikke huske hvem, men noen overtalte ham til å gjøre stykket om til en roman. Men det er jo teater! Hvert eneste kapittel utspiller seg som en akt, med sceneanvisninger, og historien bæres av replikkene og samspillet mellom personene.

Kort tid etter utgivelsen skrev Steinbeck også teaterversjonen, som gikk for fulle hus på Broadway et års tid.

Steinbeck: A Life in Letters - god? Tja. Den inneholder det meste av det enken Elaine og hennes medredaktør har greid å samle sammen av brev til forleggere, venner, presidenter, sønner, ektefeller - mao. likt og ulikt. Den er inndelt kronologisk i seksjoner, hver med en innledende liste over begivenheter og utgivelser. Jeg har så langt bare bladd meg fram for å finne Steinbecks egne kommentarer til de bøkene vi leser. Her er mye stoff som ikke er relatert til diktverk - men som sikkert kan være interessant hvis man vil gå dypere inn i Steinbecks liv. Å lese den fra perm til perm tror jeg kan bli litt av et ork, men for spesielt interesserte er den sikkert god å ha.

Etter et innspill her inne fikk jeg inspirasjon til å lese denne på nytt - det var lenge, lenge siden sist! Så jeg tok med meg Valemon på ferie til Rhodos. Mye bra, men ujevn, synes jeg - og jeg var såpass sikker på at jeg ikke kom til å lese den enda en gang at den ble donert til hotellets bruktboksamling. Derved ble kvaliteten på "biblioteket" hevet flere hakk. (Der var det mye Barbara Cartland og lite lødig!)

Visse partier var likevel særdeles trivelig lesning, blant annet dette du nevner om sunnmøringer. Og beskrivelsen av det første overdådige måltidet i Paris er jo ubetalelig!

Man kan jo håpe at naboen er en bokelsker, som med tid og stunder snubler over denne tråden og tar hintet. Men bortsett fra intermezzoet med soft jazz er det lite som tyder på at hun faktisk makter å lese midt oppi lydinfernoet.

Vi hadde en gang for hundre år siden en nabo som tilbrakte en del av nattetimene med å skrive sine memoarer. Han var i trettiårsalderen, bodde i leiligheten over oss i et gammelt, lydt hus, og brukte skrivemaskin (uplugget, naturligvis, siden dette var i oldtiden) som vi antok var plassert på golvet (som var vårt tak!), siden hver enkelt ettertrykkelige tasting traff oss rett i hodet. Touch-metoden hadde han neppe hørt om. Men allting har en ende - etter et år tok han med seg manuset sitt og forduftet. Om memoarene noen gang ble fullført og utgitt, vites ikke.

Hvorfor i all verden skriver jeg dette tøvet? Kanskje som en trøst: Ingenting varer evig.

Der kan man se. Oversetteren har sensurert vekk bortimot åtte desiliter av hver vinkagge! Sikkert i beste mening.
Hvis dette hadde vært en noenlunde fersk oversettelse, ville det nok ha hett gallon i norsk versjon også. Vi har jo etter hvert fått en masse oversatte bøker hvor det brukes originaluttrykk fra ymse språk, som blir forklart enten i fotnoter eller i ordlister.

Kan det tenkes at du forveksler Danny med Doc - biologen i Sweet Thursday? Jeg finner likhetstrekk mellom den rollen de to spiller i de respektive romanene: Begge er personer som de andre prøver å glede. Men Doc blir mer tydelig enn Danny, mener jeg å huske (lenge siden jeg leste disse bøkene - jeg må visst hente fram igjen både Sweet Thursday og Cannery Row). Jeg er enig med dem som mener Danny er en fjern, utydelig skikkelse. Han har fått den litt tilbaketrukne "fellesnevner-rollen", som resten av persongalleriet kretser rundt.

Fingrer er fremdeles den eneste korrekte formen. Jeg tviler på at huser noen gang har vært det.

Akkurat når det gjelder denne boka, har jeg ingen problemer verken med oversettelsen eller romanen. (Det er andre "felleslesere" som har antydet at oversettelsen ikke er helt i toppdivisjonen). Jeg leser gjerne engelsk, men når den aktuelle boka står lys levende i bokhylla mi - på norsk! - velger jeg minste motstands veg. Og er helt komfortabel med det.