Bokelskere.no

Ask er død, og Valemont når ikke helt opp, men det er definitivt noen geniale scener her, Agnar kunne kunsten å skildre en ung manns tilfredsstillelse i sitt eget speilbilde.

Beskrivelsen av mannen på motorsykkel på vei til Paris er fornøyelig lesning.
Hans mange festlige og litt naive tanker om det ene og det andre i øyeblikket, og i livet som sådan. Det er så underfundigt flettet inn der han tenker tilbake på hva som også har skjedd i livet hans.
Betraktningene han har mellom nordlendinger og sunnmøringer er full av både humor og varme. Og for meg som ikke er noen av delene var det nok gode karakteristikker av mennesketypene. (?)
Ei bok som liksom har gått litt i glemmeboka, tror jeg, og det er litt synd. Boka er underholdene, har en god historie og er godt skrevet. Ja, det er nå min mening.

Enten han snakker om opplevelsen av å drikke vin av et vinglass, beskriver begeistringen ved synet av et tre, vel og merke et fransk tre (!), diskuterer forskjellen mellom latinske og germanske språk, forskjellen mellom hund og katt som husdyr, eller rett og slett beskriver sunnmøringen, så er jeg med og ser det levende for meg: Eventyrlysten, nysgjerrigheten, skråsikkerheten, usikkerheten, angsten for å såre eller dumme seg ut, assosiasjonene og sanseligheten. Han er langt fra ordknapp, men det flyter godt, og det er lett å leve seg inn i Valemons verden. Lattermusklene får trimmet seg med jevne mellomrom, og det er nå Ask Burlefot dette, selv om han har foretatt et navnebytte til Valemon Gristvåg.

Skrev han ikke noe slikt som at "Sunnmøringene har tvunget norsk kulturliv ned i noe som granngivelig ligner på en teine, der nordmennene ligger og biter hverandre som krabber. Og kan de ikke slåss om noe annet, så slåss de om ords stavemåte."

Etter et innspill her inne fikk jeg inspirasjon til å lese denne på nytt - det var lenge, lenge siden sist! Så jeg tok med meg Valemon på ferie til Rhodos. Mye bra, men ujevn, synes jeg - og jeg var såpass sikker på at jeg ikke kom til å lese den enda en gang at den ble donert til hotellets bruktboksamling. Derved ble kvaliteten på "biblioteket" hevet flere hakk. (Der var det mye Barbara Cartland og lite lødig!)

Visse partier var likevel særdeles trivelig lesning, blant annet dette du nevner om sunnmøringer. Og beskrivelsen av det første overdådige måltidet i Paris er jo ubetalelig!

Enig i at det er fine ting her! Som i sine andre bøker skriver Mykle godt om det å være ung, ambisiøs og usikker mann. Dessuten inneholder boka en fornøyelig og hysterisk morsom raljering over sunnmøringene! "Mora var pen frøken fra Trondhjem og spiste fra gaffelen, faren var sunnmøring og spiste fra kniven"...

Har sjelden ledd så mykje av ei bok som denne. Hugsar godt historien om sunnmøringen. Og innkøyringa til Paris, på motorsykkel, med hundre rundkøyringar som han ikkje kom seg ut av. Beskrivelser av tyskarar, med lærstøvlar og kommandoar (fra 2. verdenskrig)