Bokelskere.no

Har akkurat avsluttet lesingen og savner Rebecca allerede! Vi fikk vel på et vis vite "hvordan det gikk til slutt", men boka var full av gåter jeg gjerne skulle hatt svar på. Hjerteskjærende beretning om en hovedperson som bevisst velger bort sin egen identitet - og ved veis ende øyner et syltynt håp om å ha funnet noe av seg selv igjen.

En stund siden denne diskusjonen, ser jeg. Og en stund siden jeg leste Tea-Bag. Likevel husker jeg den, ikke minst fordi dette var en munter Mankell, trass i det seriøse temaet.

Les mer "ikke-krim" av Nesser! Start f.eks. med "Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen".

Allendes aller beste! Jeg har "Om kjærlighet og skygge" som en god nummer to. Resten av det hun har skrevet, er også høyst lesverdig, men disse to er i særklasse! (Med forbehold om "Øya under havet", som jeg ennå har liggende i vente-bunken). Når det gjelder bok/film, opplevde jeg det samme med "Åndenes hus" som med så mange andre bøker: Leste boka først og ble fryktelig skuffet over filmen. Ingen ting stemte med mine bilder!

Jeg vil også helst eie de bøkene jeg liker. Jeg gjør som du: tar en real razzia i hyllene av og til, og kjører til Fretex med dem jeg er sikker på at jeg aldri vil lese om igjen. En og annen gang har jeg vel bomma litt i denne vurderingen, blant annet når venner skryter ei bok opp i skyene og jeg finner ut at jeg burde lese den en gang til for å sjekke om den virkelig ikke appellerte til meg. Det har faktisk hendt at jeg har kjøpt ny!

Sammenheng, javisst! Og navnevalg - litterært, for det meste! Her i huset har vi hatt Flaggerkatten Miromurr, som likte å sitte på skuldrene våre, akkurat som hos Benji i "Kapteinenes planet", vi har hatt Djengis Katt, Saskia (aldri så lite skjeløyd, som Vreeswijks vakre servitrise), Dixi (med farge som en gammeldags fløtekaramell), Tussi (kommentar unødvendig!), og vår nåværende heter Filifjonka, en av de sære skapningene i Mummidalen. Lese med katt på fanget, jo - man venner seg til å holde boka i de selsomste posisjoner!

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette en god roman. Forfatteren har åpenbart hatt til hensikt å belyse (flest mulig!) sentrale historiske hendelser gjennom en enkeltpersons opplevelser. Å komponere en god roman ut fra så strenge rammer, må være vanskelig. Jeg har likevel ingen motforestillinger mot å anbefale Aminatas livsskildring på det varmeste: Den er informativ og lettlest, og ga iallfall meg nye tanker om tilhørighet, tilpasning og personlig utvikling.

Etter omtalen og anbefalingen fra Liv Gade hadde jeg store forventninger til boka. Noe ble innfridd: Miljøskildringer både fra Nederland og New Zealand, samt beskrivelse av innvandreres fremmedfølelse i et nytt land var meget lesverdig. Kjærlighetshistorien(e) var mangslungne og fascinerende på sitt vis, men allerede halvveis i boka fikk man jo en fornemmelse av hva slutten ville by på - nesten som i en ukebladroman.

Akkurat det er jeg ikke uten videre med på, jeg har lest for lite av ham. Men memoarene avslørte mye som jeg ikke visste fra før, blant annet om teaterarbeid i meget stor skala! (Kaptein Nemos bibliotek er en perle!)

Hver sin smak. Selv synes jeg boka er en av Saabye Christensens aller beste. Samtidig som han beskriver miljø og situasjoner som får en til å humre og delvis gapskratte, ligger det et mørke og lurer mellom linjene hele vegen. For meg handler boka først og fremst om vennskap.

Dette er foreløpig også min Paasilinna-favoritt. Mølleren og vennene hans er karakterer man blir glad i, ikke som man ler av. Her, som i de andre Paasilinna-bøkene, er det vel ikke personene man ler av, men situasjonene forfatteren lar dem havne i? Mattis kom aldri ut for sånt, derfor ler vi ikke av "Fuglane".

Jeg slutter meg til vurderingen av russisk litteratur. Meget omstendelig språk, lange dialoger (les: monolog fulgt av ny monolog) og ikke minst en vrimmel av personer som alle blir nevnt ved minst to ulike navn - jeg må tilstå at jeg leser en del sider diagonalt. Som en elsker av gode historier blir jeg likevel grepet av innholdet. Apropos TV-serie: Jeg ble skuffet over første episode. Årsaken er så irrasjonell som det går an: Mitt bilde av Anna likner svært på Greta Garbo. Selv om jeg aldri har sett filmen.

I ett av kapitlene beskrives riktignok en helt spesiell suppe der ingrediensene neppe gir vann i munnen!

Hva med "Stekte, grønne tomater ..." av Fannie Flagg?

For meg ble det en aha-opplevelse, nettopp på grunn av synsvinkelen "vi". Mektig leseopplevelse!

Og så slutten, da! Hvilken versjon velger vi å tro på selv om den er fullstendig umulig?

Den beste kjærlighetsroman som noensinne er skrevet i Norge!

Ragdes beste, spør du meg ...

For den som elsker avanserte rebusløp er det ei uforlignelig bok. "Engler og demoner" likeså. Man behøver jo ikke å TRO på teoriene om Jesus og Maria Magdalena som båtflyktninger; det handler vel mer om å følge sporene som ANDRES tro har satt etter seg ...

Et mirakel at barn kan gjennomgå sånt og komme fra det med vettet i behold! Ingen barn skulle behøve å ta ansvar for sine foreldre på den måten!