Bokelskere.no

En kjærlighetsroman med et visst potensial. Dessverre ble det dramatiske høydepunktet langt mindre dramatisk enn forhistorien la opp til. Gode skildringer fra reise i India; der kjenner man krydderdufter og ser for seg soloppganger, myldrende gater og støvete landeveger. Resten kan godt forbigås i stillhet.

Sverige på slutten av 1950-tallet: Etter morens død sendes Ingemar som en pakke hit og dit, fra barnehjem til slektninger og fosterhjem, samtidig som han sliter med å finne ut av sine følelser i forhold til moren. Situasjoner beskrives fra barnets synsvinkel - boka er til dels vanvittig morsom, mens sorgen hele tiden ligger og ulmer i bakgrunnen. Gitt ut på Hjemmets bokforlag, som åpenbart har prioritert andre verdier enn språk. Synd at en i utgangspunktet så god bok skal skjemmes av svesismer, setningsfeil, preposisjonsfeil og annet språkslurv.

Nå er det en evighet siden jeg leste denne, men jeg husker fortsatt ubehaget jeg følte da alt begynte å rakne. Tankevekkende i all sin gru: Dette handler om barn. Hvordan ville en flokk voksne mennesker med ulik bakgrunn og ulike karaktertrekk ha taklet den samme situasjonen? (De fleste av oss har kanskje sett et par episoder av "Lost" - jeg tipper at skaperen av serien har lest og lært av Golding!)

Femmer fra meg! Veldig amerikansk, veldig middelklasse, et par pinlige språkfeil (oversetteren har hatt en stri jobb!) - men vidunderlig lang, mangfoldig, og full av overraskelser, toppet av sluttkapittelet, som for meg ble den aller største overraskelsen!

Hei igjen! Jeg har nå sikret meg "Jernkronen", så nå skal Lidmans jernbaneromanserie snart være komplett i hylla mi!

Takk for det, men jeg hadde ikke tenkt meg at noen skulle begynne å lete etter dem -! Jeg henvendte meg vel helst til noen som eventuelt hadde dem i samlingen sin og var villig til å selge.

For mitt eget vedkommende tror jeg Dickens gjør seg best som lydbok. Har selv bare lest Pickwick-klubben og Oliver Twist, men husker hvordan vi gledet oss til den ukentlige opplesningsserien i radio en gang i oldtiden, da Per Aabel leste David Copperfield. Makeløst! (Som følge av dette greide jeg aldri å ta rockegruppa Uriah Heep helt alvorlig - tenk å kalle seg opp etter den sniken!) Om vi har noen opplesere som matcher Per Aabel nå til dags, blir vel en annen skål ...

Jeg har stort sett lest bøkene om Harry Hole med spenning og tatt alt i beste mening, selv der forfatteren "tar ut" og vikler seg inn i digresjoner som er helt unødvendige i sammenhengen. Men i Panserhjerte synes jeg digresjonene tok overhånd. Av og til har jeg en mistanke om at noen forfattere lar seg styre av enkel tekstbehandling; hadde Nesbø vært nødt til å skrive på gammeldags skrivemaskin (eller for hånd - skrekk og gru!) tror jeg bøkene ville blitt kortere og strammere i komposisjonen. Hvorfor skal vi for eksempel vite noe om livshistorien til en av livvaktene som "skurken" i Panserhjerte holder seg med? Helt overflødig stoff, etter min mening. For øvrig synes jeg Harry Hole er en underholdende, om enn ikke særlig troverdig krimhelt - men jeg tror nok Nesbø kan ha hentet litt inspirasjon fra Ian Rankin og en del andre. Fordrukne detektiver finnes det jo en del av i denne sjangeren!

Men "Brave New World" og "1984" er fortsatt klassikere ...

En vakker og trist historie om hva store mennesker med makt kan gjøre mot små mennesker uten makt.

Ett høyaktuelt eksempel: "The Road" finnes i samlingen til 972 av oss bokelskere. Den har gjennomsnittlig terningkast 5,26. Burde ikke det tyde på at Sci-Fi i vid forstand appellerer til ganske mange av oss? Jeg går videre ut fra at folkeeventyrene våre er så velkjente at de fleste av oss nesten har dem i genene. Mange har også lest Tusen og en natt og andre eventyrsamlinger, både som barn og voksne. Jeg tror ikke det er så mange av oss som egentlig tar avstand fra Fantasy heller.

"Koloss" av Finn Alnæs grep meg intenst da jeg leste den i ganske ung alder. Aha - en yndlingsforfatter, kanskje? Dermed anskaffet jeg "Gemini" og la i vei. Greide vel ca. 50 sider i første forsøk og la den vekk. Gjennom åra har jeg tatt den fram igjen og gjort nye forsøk, gang på gang, men aldri kommet lenger enn bortimot halvvegs. Aldri før har jeg kastet ei bok i søpla, men det var der "Gemini" havnet til slutt. Jeg unner ingen andre å bakse seg gjennom sånt sludder fordi de har kommet over ei billig bok på Fretex eller loppis!

De fleste her har foreslått romaner, noveller eller faglitteratur. Jeg vil anbefale "Equus" av Peter Shaffer, et skuespill der psykiateren er hovedpersonen. Pasienten hans, en ung gutt, har begått en meget oppsiktsvekkende forbrytelse, og legen grubler etter hvert mye over hva som er å foretrekke: En gang i livet å gi etter for sine lidenskaper, uansett hvilke konsekvenser det får, eller leve et begivenhetsløst A4-liv, slik han føler at han selv gjør. Tankevekkende! Verket er for øvrig filmet med Richard Burton i hovedrollen.

Tiltredes! Forfatteren har skildret miljøet så levende at man formelig kjenner luktene, smakene, kulden, kløen, sulten, tørsten og beruselsen både når den bringer glede og når den tar overhånd. Fantastisk at Carl Michael var i stand til å produsere så mye som han gjorde under sånne forhold!

Enig i at den er vanskelig å glemme. Hovedsakelig fordi jeg atter en gang ble så forarget på vegne av innvandrerkvinner som i hele sitt liv fortsetter å være fremmede i sitt nye hjemland. Denne moren, som Can lovpriser med stor patos, er gift med en hedersmann og har kloke, hengivne og velutdannede barn som har tilpasset seg og blitt bortimot svenske - og hva gjør de for å få mor ut av isolasjonen? Som barn, som tenåringer, som ansvarlige voksne? Så lenge SLIKE innvandrerbarn ikke bidrar til at også mødrene integreres, blir det fargerike fellesskapet bare en klisjé.

Snoopy, som i Knøttene?

Prøv Donna Leon og Sara Paretsky! (Regner med at du allerede har P.D.James på lista di!)

Kjenner vi noen bøker som begynner slik - egentlig? Skolestil, spør du meg ...!

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker. (Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?)

Jeg har nettopp avsluttet Innsirkling 2 - "slitt meg gjennom" er kanskje et dekkende uttrykk. Ikke fordi jeg kjedet meg; alle personene har historier som er vel verd å lese, og som griper langt inn i hjerterøttene. Jeg er kanskje en "sær" leser, men jeg synes det er vanskelig å forholde seg til så ulike tolkninger av den samme virkeligheten. Alle bipersonene, både i denne boka og den foregående, har gode grunner til å pynte på sine egne liv for å skjule skam og ydmykelse, men for å si det folkelig: Hvem av dem er det som juger mest, - og hvorfor? Kommer det en oppfølger til, vil jeg nok lese den også - jeg er en hund etter å vite "hvordan det går"!