Bokelskere.no

En mann kommer tilbake til småbyen der han vokste opp, åpenbart etter lang, lang tid. Hva han egentlig skal der, forblir litt gåtefullt. Sluttkapittelet antyder at lillesøsteren hans kanskje fortsatt er i live, men han tar ikke kontakt med noen og prøver å være så usynlig som mulig, uten at vi får vite grunnen til det. Boka dreier seg i hovedsak om minner fra barndommen. Svært god beskrivelse av et barns tanker og følelser i forhold til familie og omgivelser, og hvordan en livlig fantasi får næring fra mormors beretninger om den myteomspunne grandonkel Viggo, som forlot familien i ung alder og endte opp på ei sydhavsøy. Barndomsskildringene er det beste i denne historien, synes jeg. Resten blir hengende litt i løse lufta, siden man aldri får vite hva som har skjedd denne mannen fra seksårsalderen fram til nåtid.

28

... og jordskjelvsikkert også!

Alt blir klart og betydelig. Tittelen signaliserer noe om det klønete språket til hovedpersonen, som gjorde boka meget fornøyelig å lese.

Jeg husker ikke forfatteren, men novellen husker jeg godt fra den gangen jeg var lærer i ungdomsskolen. Den sto i ett av litteraturheftene for 8. eller 9. klasse (som jeg nå har glemt hva het, selvfølgelig!). Du må sannsynligvis tilbake til 60- 70-tallet og lete. Ikke helt som nåla i høystakken, men ikke langt unna, er jeg redd. Lykke til!

Ikke nødvendigvis kronologisk - men ikke ta den siste først hvis du har tenkt å lese noen av de andre! Rekkefølgen er: Honningkrukken (1985), Jegerdukken (1987), Dødens codex (1990), Det niende prinsipp (1992), Cassandras finger (1993), Kiste nummer fem (1996), Den balsamerte ulven (2000), Liljer fra Jerusalem (2001), Alle orkaners mor (2004) og Rødsonen (2006).

"Rasende" er neppe en dekkende karakteristikk på denne. Jeg tror ikke jeg heller har lest den helt ut, men gav opp hovedsakelig på grunn av innholdet. Hovedpersonen lever et nitrist liv sammen med sin mor, gledesløst, følelsesløst, grått og patetisk - uten noen signaler i teksten om at dette skal endre seg i løpet av handlingen. Ingen dialog såvidt jeg kan erindre, ingen tegn til samhandling med andre mennesker - nei, huttetu! Iskaldt gufs - ja, absolutt. Mulig at filmen kan hjelpe til å skape andre bilder enn dem jeg så for mitt indre blikk, - men for meg var det en tvers gjennom frastøtende leseopplevelse. Men prøv!

De ni første kan vel leses nokså uavhengig av hverandre, men jeg synes den siste er såpass spesiell og "avsluttende" at det ville vært merkelig å lese de andre etterpå. Som du sier, brikker faller på plass, og Skarphedins meritter i de første bøkene stilles vel mildt sagt i et helt annet lys?

... ikke krimklassikere heller?

Stor roman om konflikten mellom kristne og muslimer i Spania rundt år 1600 - det meste opplevd gjennom Hernando og hans familie, med innflettet faktastoff om maktkampene og intrigene i kirke, kongehus og adel og hvordan de "viktige" historiske begivenhetene påvirket situasjonen for de tvangskristnede muslimene. Litt langdryg innimellom, men forfatteren har gitt et levende bilde av enkeltmenneskers sorger og gleder i et brutalt miljø. En fortelling som makter å trekke store historiske hendelser ned på hverdagsnivå, og nok en påminnelse om hvordan kirke og makthavere har herjet med folk gjennom tidene. God bok!

Godt å oppleve ungdom med skrivelyst! Gruppa ved Buskerud folkehøgskole har produsert en samling av høyst forskjellige noveller hva innhold og form angår, og kvaliteten på noen av dem lover godt for framtidas litteratur-Norge!

I begynnelsen spekulerte jeg veldig på hva slags skapninger "hovedpersonene" Sjorhpa og Skimt er. Det forblir et mysterium, og etter hvert blir det faktisk nokså uinteressant - de bare ER. De streifer omkring i Norrlands skoger, og vi får dele bekymringer, glede, sorg, kjærlighet og savn med dem. Årstidene og naturens skiftninger er skildret så nært og sanselig at man nesten kan lukte kvann og mose mens man leser. Jo Ørjasæter har gjort en ypperlig oversetterjobb. En liten perle av en bok for dem som elsker naturen.

Jeg sitter her og undrer meg. Hvorfor er det så mange bokelskere (ikke bare i denne diskusjonen, men i mange jeg har fulgt med i tidligere) som føler seg kallet til å fortelle folk at de egentlig burde skrevet noe annet enn det de faktisk har skrevet?

Joda, jeg er også blitt skuffet over tynt innhold i en del startinnlegg, men hva så? Bokelskere er et forum for alle som elsker bøker, håper jeg. Da må vi tåle at ikke alle er like skriveglade.

Å ekle er et helt gangbart norsk ord. (Sjekk ei god ordliste!) Og jern smaker ikke som blod, så ordvalget har nok vært helt bevisst.

Mange gode bøker - men Kjersti Ericsson er norsk ...

Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. (...) en vakker og urovekkende roman om et lite samfunn som rystes av dramatiske hendelser. Og en helt spesiell kjærlighetshistorie. Så står det i teksten på smussomslaget.

Jeg er lite bevandret i midtnorsk kollektivtrafikk, men tar man bussen nordover fra Trondheim når man skal til Nordvestlandet? Og har Ulf virkelig tatt et nytt navn? Skulle gjerne visst hva Ambjørnsen hadde å si om dette.

Når det er sagt: Dette tror jeg er den beste og mest tankevekkende boka jeg har lest av Ambjørnsen. I mitt hode har Ulf greid å komme seg gjennom en langvarig psykose - den skremmende og fascinerende ferden opp Oridongo - og møter mennesker som forstår hvorfor han stundom forsvinner "inn i seg selv". Han har selvinnsikt og styrke, ikke minst på grunn av menneskene og situasjonene han møter, men fortsatt vurderer han å omskape seg til personen med "det andre navnet" når livet blir vanskelig. Slutten er åpen når det gjelder framtida til Ulf, men jeg lukket boka med et inderlig håp om at Berit og de andre gode menneskene på øya greier å holde ham fast i virkeligheten.

Herlig bok både for barn og voksne! Jeg hørte den første gang som opplesningsserie på radio i voksen alder - tror det var Rolf Søder som leste - og ble helt betatt. Har siden lest den for barn og fått veldig god respons. Hvilken rolle spiller det da hvem forfatteren var?

Ikke Nobel-kandidat, nei - men absolutt både gripende og godt fortalt. Det du kaller "den parallelle historien" oppfatter jeg som hovedhandling, faktisk. Det er Julia og nåtidsmenneskene dette handler om: Historieløshet, uvitenhet, skam, fortielse, fasade, vilje til - og redsel for - å avdekke sannheten. At forfatteren har spedd på med en del sentimentale elementer, har du nok rett i. Heldigvis er håret mitt ganske grått fra før, så jeg slipper å bekymre meg for det.

Heldigvis: ingen illusjoner om koselig bamsefar med gitar. Boka ble dermed ingen nedtur for meg. Sangene hans ligger på hitlista mi for alltid!

Sikkert bedre enn den norske oversettelsen. Jeg har sett filmen, men det er veldig lenge siden, og det eneste jeg husker, er fjeset til Ingemar!