Bokelskere.no

Skal skjønnlitterære verker være "nyanserte"? Leser vi romaner for å lære å kjenne alle sider ved et samfunn? Ha meg unnskyldt, men jeg leser for å ta del i andre menneskers opplevelser, som regel sett med en eller noen få hovedpersoners blikk, og farget av disse personenes opplevelser og erfaringer.

Krever vi av norske forfattere at de skal være nyanserte i framstillingen av det norske samfunnet? Hvorfor skal det være annerledes med forfattere fra konfliktområder?

Jeg er hjertens enig med dem nedenfor her som forsvarer "lettvekterne". Vi trenger dem. Det er ikke automatisk slik at man avanserer fra lettvekterne til lødigere litteratur, som det også påpekes nedenfor, men i mange tilfeller er det slik. Jeg kjenner utallige eksempler.

For å være litt mer spesifikk: Jeg elsket Drageløperen. Ikke fordi den ga meg en leksjon om det afghanske samfunnet, men fordi den fortalte en dramatisk og rørende historie. Drømmehjerte og Strålende soler var også lesverdige, men ikke i samme klasse.

Og så leser jeg tunge, russiske klassikere innimellom, og tør påstå at de heller ikke alltid er så veldig nyanserte ...

Takk! Da skal jeg prøve å få tak i dem.

Du skriver som om jeg har slaktet hele boka. Jeg håper du fikk med deg innledningen min øverst her? Og at jeg har gitt terningkast fire - hvilket på min skala betyr ei passelig god bok?

Krimserien på ti bøker om Skarphedin Olsen og Fredric Drum er noe helt for seg sjøl. I de fleste henseender svært forskjellig fra Nygårdshaugs "ikke-kriminelle" bøker. Jeg synes serien er spennende og morsom, ikke minst på grunn av mye trivelig mat- og vinstoff midt i mysteriene. Som helhet byr serien på ganske mye fantasi, okkulte fenomener og uforklarlige hendelser - umiskjennelig Nygårdshaug-signatur, trass i alle ulikheter!

Du har sikkert rett i det med originalspråk, men i dette tilfellet må jeg få lov til å skryte litt av oversetteren; jeg syntes de språklige krumspringene var hysterisk fornøyelige.

Jeg har nettopp lest denne boka for andre gang og oppdaget sider som jeg ikke fikk med meg ved første gangs lesing. Selvfølgelig er Tante framstilt som kald og ufyselig i hovedhistorien; det er jo Adrians egen stemme vi hører gjennom hele fortellingen. Han sviktes av begge foreldrene, og samtidig kommer det et uønsket menneske inn i "intimsfæren" hans. Nå aner jeg en annen side av Tante, etter et par små setninger i kapittelet "Pause", som fortelles av en mer voksen Adrian.

Jeg har lest den en gang for mange år siden - fordi tittelen appellerte til meg (Beatles forever!). Nå husker jeg ikke annet enn tittelen, så jeg kan ikke ha blitt så svært begeistret for den (heller).

Mange takk, forresten! En liten sjekk her og der viser at bøkene ikke er kurant salgsvare lenger. Da skal jeg vel snoke omkring ei stund før jeg finner dem, tenker jeg!

Aha. Det forklarer jo litt av det med de løse trådene.

Meningsløs blir den vel ikke? Det hender jo rett som det er at vi kommenterer bøker som ingen har sagt noe om tidligere!

Tittelen sier vel det meste! Den walisiske legen Dafydd Woodruff, som tilsynelatende er lykkelig gift med sin Isabel, får plutselig et brev fra Canada, der han tilbrakte noen måneder fjorten år tidligere. Ifølge brevet skal han ha pådratt seg forpliktelser som han nå blir nødt til å forholde seg til. Dette fører ham tilbake til "åstedet", hvor han må nøste opp en masse forviklinger, i hovedsak knyttet til en kvinnelig kollega som åpenbart er ute etter å mele sin egen kake på hans og - som det etter hvert skal vise seg - mange andres bekostning. Plottet er søkt, historien utflytende, og karakterene er stort sett overfladisk håndtert; det eneste som fungerer av og til, er skildringen av landskapet. Det hjelper ikke å spe på med ett og annet inuitisk ord i hytt og vær: I Fretex-kassa skal den!

PS: Er det noe som heter Det arktiske hav på norsk? Jeg har alltid trodd det het Nordishavet eller bare Ishavet.

Enig med deg: Enhver tolkning kan være interessant. Derfor synes jeg det blir feil når noen kategorisk slår fast at deres egen tolkning er fasiten, og frakjenner andre enhver vurderingsevne. Det er forskjell på Jeg MENER du tar feil og Jeg VET at du tar feil.

Ut fra en del av svarene nedenfor skjønner jeg at det er ulike definisjoner på "bokserie". Etter min oppfatning har verken Undset, Falkberget, Skram, Duun eller Rølvaag skrevet serielitteratur. Noen forfattere har skrevet trilogier, andre fire- fem- eller til og med tolvbindsverker, men serier -?

Selvsagt er det lov til å være uenig! Men noen uttrykker uenigheten sin omtrent slik: "Jeg vet at du tar feil og at jeg har rett når det gjelder denne boken, og nå skal jeg straks forklare deg hva jeg mener og hvorfor det er den riktige måten å se det på" ...

Flott at du bringer temaet på bane! Lista di er jeg sterkt uenig i, men du må ha lov til å mene hva du vil om bøker du har lest. Jeg har ofte opplevd at folk blir fortørnet når jeg "snakker stygt" om bøker de liker - og så følger de gjerne opp med en lang belæring om hvorfor jeg tar feil. Noen konkluderer med at jeg sannsynligvis er mindre begavet.

... og jeg som trodde jeg var en ordentlig krim-frik! Av de nominerte har jeg bare lest "Bunnfall". En god avspenningsøvelse, men ikke noe mer.

En kjettersk tanke: Er det for mange som skriver krim her i landet?

Det mest interessante ved denne boka synes jeg er at mange av de karakterene man kommer under huden på, er uglesett i "det gode selskap". De forsøker desperat å klatre i samfunnet og tror løsningen er penger. Dario er vel den fremste eksponenten for denne filosofien; hans motiv for sjarlataneriet er først og fremst å sørge for at han og hans nærmeste aldri skal sulte mer, og at de skal bli akseptert som likeverdige i det franske samfunnet (les: overklassen). Venner får han imidlertid ikke, selv når han lykkes som best med legekunstene sine. Han intrigerer og bedrar andre, men først og fremst bedrar han seg selv.

Ikke nødvendigvis en fordel å ha ferdige bilder i hodet før man leser ei bok.
Det siste avsnittet ditt skal jeg glatt skrive under på!

Ahh! Bedre er det vanskelig å få sagt det, nettopp på denne dagen! Gratulasjoner til alle og lykke til for dem som fortsatt strever med å lære å fly!

Jeg kan lese med allverdens bakgrunnsstøy - den stenges ute så snart jeg er inne i boka. Men musikk er en kunstform som skal lyttes til. Å kombinere den med litteratur blir meningsløst for meg, med mindre det er snakk om så likegyldig musikk at man ikke merker den. Slik musikk ser jeg ingen hensikt i - da vil jeg heller ha det stille. Hverdagene våre er fylt med altfor mye lyd.