Bokelskere.no

Jeg har nevnt Marie Takvams Reise seg - hun har skrevet mye sanselig og medrivende poesi, for eksempel dette:

Til eit barn av slekta I

Nettopp nå skrik mor di fødselsveer ut over verda
som om ho var den første
av alle mødrer.

Kven er du?

Ingen har sett ansiktet ditt, føtene, tærne
dei små fingrane.
Ingen har høyrt røysta di skrike ut mot kulden.

Kvar kjem du til å setje fotspor
og fingeravtrykk?

Gjer ikkje som eg har gjort -
late meg drive med det minste og mildaste vindpust
og dei villaste orkanar
over blank sjø og til dei kvit-taggute bårer
mot sjogande brenningar.

Som ein dødning har eg slite meg opp på skjær
og båar og strender
naken
har eg dekt meg med song og harpespel.

Visst har eg sett fyrlys.
Men korleis kan eit menneske makte å lyde
desse mekaniske glimt?

Om du får liv - om ein time eller to -
vil eg gje deg dette som fødselsgåve, testamentere
deg slekta sin visdom:
Gjer ikkje som eg har gjort!

Og likevel:
Høyr ikkje på meg.
Om du maktar å prøve krefter med det ukjende,
det farlege: snu roret
dit du trur det fins harpespel!

Og slit du deg naken og vonlaus opp på ei strand
der ingen song blir sungen,
så prøv å lage deg ei harpe
og syng!

Oi, for en lang tråd! Og likevel er det flere av mine favoritter som ikke er nevnt:

Marie Takvam: Falle og reise seg att
Aslaug Vaa: Å eiga
Gunnar Bull Gundersen: Da Skikkeligheten kom til byen

Finn dem og les!

Du har selvfølgelig helt rett! Jeg glemte bort Mammutjegerne i farta.

Har du lest Jean M. Auels serie om Menneskenes barn? Veldig interessant og spennende serie om våre veldig fjerne forfedre og -mødre. Hulebjørnens klan, Hestenes dal, Steppevandringen og Klippehulens folk er de jeg har lest, og jeg har hørt nyss om at forfatteren er i gang med en femte bok, men det tar tid!

Seriøs trenger da ikke være synonymt med alle de begredelige adjektivene du ramser opp? (Det finnes jo mye seriøs humor!)

Jeg er enig i at det er et vanskelig begrep: Vi oppfatter vel ikke for eksempel Samartin og Hislop som helt seriøse forfattere - men bøkene deres er likevel ikke useriøse etter min oppfatning. Lett å møte seg sjøl i døra her!

Jeg er i Nice blant immigranter som sliter med å bli godtatt og skaffe seg et anstendig utkomme. Har akkurat skrevet under på et lån på ti tusen francs og kan se den nærmeste framtida lyst i møte. Det aner meg at livet likevel ikke blir en dans på roser.

Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.

... og det kom vel en slåmaskin til gårds også?

Jeg ga den en femmer. Jeg synes "lyrikk"-innslagene forsterker inntrykket av Malin som en uortodoks etterforsker, som gjerne følger egne instinkter framfor de "fornuftige" resonnementene. Som Kallentofts første bok Midtvintersblod er dette en ganske original krimhistorie, synes jeg. Spennende å følge jakten på morderen, men like spennende å følge Malin og hennes demoner. Jeg tipper det kommer mer om henne - vi må jo få vite hva slags traumer det egentlig er hun sliter med.

Meget kortfattet resyme: Historien handler om Lili, født i Alsace i 1884, gift i Wien rett før 1. verdenskrig, emigrerer med sin andre mann til USA i tjueåra, forlater sin tredje mann og vender tilbake til Europa etter krigen.

Dette er en fyldig beretning om Lilis "hverdagsliv" i svært ulike settinger og samfunnsklasser - hun opplever de store historiske begivenhetene på nært hold: Elsass/Alsace, verdenskrigene og børskrakket, og må flere ganger lære å tilpasse seg nye situasjoner.

I tillegg har vi en parallell historie om Amanda, som kjente Lili mot slutten av hennes liv. I 1986 begynner hun, med god hjelp av gamle bekjente, å nøste opp historien hennes.

Jeg syntes boka var fascinerende lesning, ikke minst på grunn av den usentimentale skrivestilen. Vanskelig å forklare, men etter min mening greier forfatteren å holde en kjølig (respektfull?) distanse til Lili og de andre karakterene, samtidig som hun makter å formidle både glede, sorg, kjærlighet og desperasjon.

Vi kommer tettere innpå Amanda, i og med at hun er "jeg"-personen. Deler av hennes historie kunne vært strammet inn litt, men det meste fungerer godt.

... og så har vi en oversetter som ikke vet forskjell på da og når, men som ellers har gjort en bra jobb.

Mange av titlene er jo velkjente, men jeg tror ikke jeg har lest mer enn to av dem: Mannen fra Kiev og Insektsommer. Drei Männer im Schnee husker jeg fra tysktimene langt tilbake i forrige århundre - men vi leste sannsynligvis bare utdrag av den.

Noveller er ypperlig sengelektyre! Tenk å få en avsluttet historie å sove på, i stedet for å måtte legge fra deg ei bok midt i handlingen fordi du skal opp neste morgen - eventuelt IKKE legge den fra deg fordi den er for spennende, for så å sose rundt som et vrak neste dag. Fram for novellen! Kjell Askildsen er en god begynnelse.

Lenge siden jeg leste den, og jeg har definitivt ikke lyst til å lese den igjen. Ikke desto mindre er det en av de bøkene som virkelig har klistret seg fast i ryggmargen - eller hvor det nå er det lagres, det vi helst vil være uvitende om. Jeg visste ikke at det var skrevet en oppfølger - vet noen om den er å få tak i?

Dette stemmer da ikke -?

Er vi sikre på at alle bøker er utstyrt med "mer bokdata"? Jeg har også opplevd at ingenting skjer, men har bare tenkt at OK, sånn var det med den saken!

Uforklarlige og absurde historier kan like fullt være troverdige i den forstand at man tror på karakterenes handlinger og reaksjoner. Dan Brown-krim er OK som tidtrøyte, men det jeg "trives med", finner du under favorittene mine.

Jeg konstaterer nok en gang at vi har ulikt syn på Murakami.

Så er vi altså uenige om det. Jeg var nå ikke ute etter en plausibel forklaring, men en konkluderende avslutning, som er noe helt annet. Hvorfor burde jeg lagt fra meg boken tidligere, når jeg ikke visste noe om slutten? (Jeg er ikke av dem som smugtitter på siste side for å se "hvordan det går").

An-Magritt i Nattens brød-serien av Falkberget. Trass i et elendig utgangspunkt utvikler hun seg til et sterkt, uredd, raust og klokt medmenneske.

1. Vi elsker bøker. Akkurat som DU (elsker bøker).

2. Vi elsker bøker. Akkurat som (vi elsker) DEG.

Kanskje litt for ny til å kalles klassiker (skrevet i 1995). Joda, jeg har den i hylla og har lest den minst en gang. Handler om en gutt som vokser opp i Sovjetunionen og hans forhold til sin opprinnelig franske bestemor, om å føle seg splittet mellom to kulturer og om prosessen med å "finne seg selv". God bok!

Finnes det en "fagforening" for oversettere, i likhet med Forfatterforeningen? Hva kreves i så fall av kvalifikasjoner for å kunne bli medlem der? Har forlagene "plikt" til å velge en oversetter som kan dokumentere sine kvalifikasjoner? (Jeg spør fordi en del bøker jeg har lest, utvilsomt enten må ha hatt elendig språk fra forfatterens side, eller vært elendig oversatt).