Bokelskere.no

Jeg leser og leser og fascineres av alle personene og alle historiene. Men nå har jeg ikke mange kapitlene igjen - og begynner å bli engstelig for konklusjonen på det hele. Greier forfatteren å samle tilstrekkelig mange tråder i løpet av de sidene som gjenstår?

Eg synest Kafka på stranden er ei av dei sterkaste Murakamibøkene, saman med Trekkoppfuglen. Og det at det er så mange lause trådar, er vel heller ei av styrkene til Murakami. Det er som Tor Jones skriv, livet samlar ikkje trådar. Det som gjer desse bøkene spennande, er alt det dei kan seie om mennesket, både på godt og vondt.

Livet samler ikke trådene mot slutten, og Murakami er tro mot dette. Her påbegynnes mer enn der avsluttes, her henger mye i lufta - også når siste side er sett. En annen sak er det at spenningskurven får seg en knekk sånn litt over halvvegs. Det er mer problematisk, spør du meg.

Begynte på Kafka på stranden i formiddag, lå i badekaret og leste, kom meg ikke opp før vannet ble iskaldt. Min første bok av Murakami, kanskje en ny yndlingsforfatter, da er det jo mange nye bøker å lese. Supert.

Håper ikke jeg blir skuffet over slutten, slik som det kan virke som jeg kan bli i denne tråden? Foreløpig så er jeg veldig fasinert, avlyser planlagt kinobesøk i kveld.

Nå har jeg akkurat avsluttet søndagens intense leseøkt.

Dette var en bok som gikk rett hjem hos meg. En historie med en mengde ulike hendelser, passe fantasirike og utfordrende. Det at historien ble fortalt systematisk ga meg et forholdsvis oversiktlig bilde av de ulike, og rare, hendelsene. Avslutningen ga meg akkurat passe svar, slik at endel av mysteriet lever videre i hodet mitt.
Dette ble en favorittbok.

Kafka er på vei hjem til Tokyo, og jeg er på vei til neste bok av Murakami. Jeg tar gjerne imot anbefalinger om hvilken bok det er lurt å ta som neste "Murakamibok".

Du må lese Vest for solen, syd for grensen. Enormt bra!

Les "Norwegian Wood", også kan du se filmen som straks kommer på kino etterpå! :) http://www.filmweb.no/film/article391680.ece

Anbefaler After Dark først, og så Dance, Dance, Dance!

Jeg er igang med Trekkoppfuglen nå, men sliter litt med å komme i gang. Håper den treffer meg mer etterhvert. Skal ta de to du nevner etterpå :)

Hvis du skal lese Dans dans dans så anbefaler jeg deg å lese Sauejakten først, siden det er nr. 1. De er skrevet i ganske ulik stil.. men elsker begge :)

Trekkoppfuglen er TUNG, brukte nesten eit halvt år på å lese den - trengde pausar med "lettare" saker osv. Men ho er sjølvsagt superduperfantastisk, som eg syns om alle Murakami sine bøker.

For meg var det ein veldig naturleg og enkel overgang å gå frå Kafka på stranden til Norwegian Wood, som eg elskar. Anbefalar å lese denne - og kanskje sjå den nye filmen med same namn som kjem ut desse dagar?

No har eg sett filmen. Det var i grunnen ein grei filmatisering. Den var drittrist, akkurat som boka. Men det er noko anna å lesa om kjensler enn å sjå dei på film. Trur eg trengte tolkningsrommet mellom orda og biletene i hovudet mitt for å verkeleg forstå og kjenna handlinga. Sat att med så mykje meir etter boka enn filmen. Men er det ikkje ofte sånn?

Jeg har enda ikke gitt op Trekkoppfuglen, men tar rådet ditt og bruker litt tid på den, om det blir nødvendig. Uansett, da blir Norwegian wood den neste av Murakami.

Legg fra deg boka og si deg fornøyd. Avslutningen er direkte ynkelig svak...

Det begynte så bra! Men etter hvert ballet det på seg med mysterier som i alle fall ikke jeg greide å se noen sammenheng i. En mystisk flygende gjenstand, kattesjeler, igleregn, en menstruerende lærerinne, ei T-skjorte full av blod, en landsby med døde sjeler, en stein, dagbøker som brennes, - og ikke et hint om "hvordan"! Jeg håpet på en konklusjon som ville gjøre historien troverdig, men om noe slikt fantes, har det gått meg hus forbi. Nok av uløste mysterier for ei stund - nå vil jeg lese en krim der forbryteren blir fanget og får sin velfortjente straff!

Har du lese Norwegian Wood av Murakami? Den er litt meir tradisjonell kan ein seia. Ikkje så mykje av det overnaturlege (som eg hugsar det). Sjølv om personane er mystiske og den har den fantastiske Murakami-stemninga!

Jeg har lest den en gang for mange år siden - fordi tittelen appellerte til meg (Beatles forever!). Nå husker jeg ikke annet enn tittelen, så jeg kan ikke ha blitt så svært begeistret for den (heller).

"Gjør historien troverdig"? Da begriper jeg ikke at du ikke la fra deg boken tidligere. Hvordan kan en fortelling om folk som snakker med katter og besøker det hinsidige, eller spøkeleser og sjelevandring etc. noen gang få en plausibel forklaring? Mye av bokens styrke ligger i nettopp det mystiske og usagte.

'Kafka på stranden' er vakker fra første til siste side.

Så er vi altså uenige om det. Jeg var nå ikke ute etter en plausibel forklaring, men en konkluderende avslutning, som er noe helt annet. Hvorfor burde jeg lagt fra meg boken tidligere, når jeg ikke visste noe om slutten? (Jeg er ikke av dem som smugtitter på siste side for å se "hvordan det går").

Som sagt: Fordi du var ute etter en troverdig historie. 'Kafka på stranden' er en fortelling man nesten umiddelbart vet vil ligge igjen like uforklarig og absurd som en feberdrøm. (Jeg elsker imidlertid det at historien fortelles så ordnet, med en så tydelig stemme, som om Murakami anser historieforløpet som verdens mest naturlige ting - og ikke en usammenhengende og rotete narratologi fortellinger som dette tradisjonelt behandles med.)

Når Jack Daniels dreper katter fordi han skal lage en stor fløyte av sjelene deres, og Colonel Sanders disker opp med horer og steiner som skal åpne veien til det hinsidige, slår det en at dette ikke vil kunne sys sammen til et oversiktelig lappeteppe (eller troverdig historie, som du etterlyser). Det trenger du ikke å smugtitte på siste side for å skjønne. For all del, vi har ulik smak, men jeg er glad jeg klarte å sette så stor pris på denne boka som jeg gjør. Ødipuskomplekser, sjelevandringsmytologi, metafysikk, blodige t-skjorter, gjenferd, Alt er nøstet så utrolig delikat sammen, selv om de i sum ikke tilbyr noe oversiktelig bilde over hva det er som faktisk foregår i livet til Kafka Tamura. For hvor opptegnet og sammenhengende er vel egentlig livet til en femtenåring? Det er kaos. Inne i dette kaoset er mønstre, men livet er like fullt forvirrende og kaotisk, druknet i spørsmål, lengsel og skamfølelse.

Er det Dan Brown-krim du trives med er Murakami nærmest en diametral motsetning å regne (tross enkelte elementer av krim): Ingen billige spenningstriks, språkrikdom, tålmodighet og komplekse karakterer.

Uforklarlige og absurde historier kan like fullt være troverdige i den forstand at man tror på karakterenes handlinger og reaksjoner. Dan Brown-krim er OK som tidtrøyte, men det jeg "trives med", finner du under favorittene mine.

Jeg konstaterer nok en gang at vi har ulikt syn på Murakami.

Og jeg tok karaktene og hendelsene på alvor. Jeg fikk ikke inntrykk av at det var lite troverdige persongalleri og episoder/reaksjoner som var ankepunktet ditt fra øvrige poster, men avrundingen på gildet. Helt greit ikke å tro på det som skjer, men jeg synes det er rart å lese nesten 600 sider før man konkluderer med at "nei, dette var ikke noe for meg" når boken har samme stil fra start til slutt.

Men men, vi får bare være uenige om Kafka. At man skulle ha ulikt syn på en forfatter, som du konstaterer, er for øvrig ikke en god grunn til å la en diskusjon ligge. I min verden er det heller dét som gjør samtalen interessant. :)

Du skriver som om jeg har slaktet hele boka. Jeg håper du fikk med deg innledningen min øverst her? Og at jeg har gitt terningkast fire - hvilket på min skala betyr ei passelig god bok?