Bokelskere.no

Spennende, jada! Jeg er ikke enig med dem under her som mener at mystikken er "tafatt" framstilt. Den bidro faktisk til spenningen for mitt vedkommende. Men for meg ble det for mange og hyppige skiftninger av synsvinkel - og i alle fall en av sidehistoriene er jo helt løsrevet fra resten av handlingen: Hva har forholdet mellom Johanna og Paula i denne historien å gjøre? At privatlivet til Erica Og Patrik er i fokus, er greit nok, men her blir også det litt i overkant, synes jeg.

Den foreløpig siste, ja. Men at det kommer flere, er det vel mye som tyder på i denne boka. Sidehistorien om Paula og Johanna hadde jo ingen relevans i forhold til handlingen, så her tror jeg Läckberg har lagt opp til videre forviklinger i framtidige bøker.

Mange takk for tipset: Den er allerede funnet! Utgitt i 1947 - herremindag, jeg ER et fossil!

Jeg har fra tid til annen tatt med meg noen hjem fra Fretex, og dermed reddet dem fra å bli massakrert (jfr. en annen tråd her inne) - ellers kan jeg ikke skryte på meg slike heltegjerninger.
Tvert imot: En gang har jeg regelrett kastet ei bok i søpla. Det var "Gemini" av Finn Alnæs, som jeg hadde begynt på ørten ganger uten å finne spor av noe som appellerte. Etter siste forsøk, der jeg holdt ut til omtrent midtvegs, klappet jeg sammen boka og lot den gå i søpla. Dette var lenge før kildesorteringens tid, så den ble stappet godt nedi dunken blant potetskrell og annet uhumsk. Good riddance!

Som barn ble jeg lest for. Mye og ofte. Noen av bøkene husker jeg ennå, andre er glemt. Men et par verselinjer fra ei bildebok som jeg mener het "Reisen til Kina" sitter fortsatt i hukommelsen, enda det må være over seksti år siden den kom i mitt eie - og nesten like lenge siden den ble utlest og utslitt og forsvant fra heimen.

Den handlet om en reise til Kina (tenk det!), og utgangspunktet må ha vært et sted i Europa. Kanskje ikke Norge, for en av hovedpersonene het "fru Schulz". Sannsynligvis en gjendikting av noe europeisk (historien gikk på rim). Like sannsynlig er det at boka til overmål formidlet datidens stereotypier når det gjaldt fremmede folkeslag. Omtale av kinesere har jeg ingen bevisst erindring om, men følgende har jeg fortsatt i hodet etter seksti år:

*Vi kom til Lissabon.
Der bar alle no' på hodet, og ikkeno' i hånd*

Er det noen som vet noe om boka? Eventuelt hvordan det går an å få tak i den?

Litt kjetteri midt i all sentimentaliteten? Jeg donerer glatt til Fretex en del bøker som jeg er sikker på at jeg aldri skal lese om igjen. Hva Fretex siden gjør med dem, gir jeg en god dag i.
Jeg prøver å forestille meg at jeg henter hjem igjen for eksempel Bridget Jones og går løs på henne med skalpell for å få et egnet skjulested for upassende elementer i bokhylla. Sitat fra "Vett og uvett": Dokker høre no væl sjøl kor tullat dokker e!

Snakk om å finne originale løsninger på problemer som ikke finnes! Hva har man skuffer til, egentlig? Eller kjekke pappkassetter? Skulle jeg trå til med lim og skalpell, ville det blitt et blodbad. Takke meg til bokbad.

Samme her. Rammefortellingen var jo tidvis i dameroman-klassen, men selve historien var gripende. Jeg har vært på Spinalonga og sett restene etter lepra-samfunnet, uten at jeg den gangen visste hvor stort og mangfoldig dette samfunnet var (og med de gamle bibelske fordommene om hvorfor spedalske nødvendigvis måtte isoleres). "Øya" bidro vel faktisk til at jeg fikk et mer nyansert syn på dette spørsmålet.

Da så ...

... og sakte, men sikkert, steg temperaturen!

"... hva en (...) bok kan gjøre for å påvirke lesere generelt som gruppe":

Er ikke det en uttalelse om lesere?

Hysteriet er et mysterium for meg også. Men jeg var en av de "jevne" leserne som slukte boka. Et ulidelig spennende rebusløp!

"Debatten" ved utgivelsen av Da Vinci-koden er et godt eksempel på vellykket, aggressiv markedsføring. Mediene fulgte lydig opp på et tidspunkt da de færreste hadde lest boka. Jeg tillater meg å tvile på at "forferdelig mange" jevne lesere tok historien for å være sann.

Du har selvfølgelig helt rett. Men dette gjelder ikke bare for skjønnlitteratur fra fremmede kulturer. Vi påvirkes like mye av norsk/nordisk/vestlig litteratur, som dermed også er med på å bestemme våre holdninger både politisk, kulturelt og gjerne også religiøst. Skulle vi ha dette i bakhodet ved valg av lesestoff, er jeg redd vi måtte være ytterst selektive. Kanskje fornuftig, men akk så kjedelig!

Tilfellet ville at jeg hørte Mari Boine snakke om sin egen læstadianske barndom mens jeg var midt i denne boka. Dermed fikk jeg to parallelle vitnesbyrd om hvordan nidkjære foreldre kan vingestekke sine barn - og være hellig overbevist om at det er til barnas beste. Boine har sunget seg ut av tvangstrøya, og Skjelbred skriver for å finne et eget ståsted i forhold til religionen. Om hun har greid det med denne boka, er jeg ikke sikker på.

Pussig hvor forskjellige vi er. Jeg syntes den var bedre enn " ... stille sanger". Nå er det noen måneder siden jeg leste den, og jeg kan ikke helt huske om jeg ble fanget i løpet av de første 74 sidene - men jeg er ganske utholdende både når det gjelder lesing og andre ting, og det har gitt meg en del aha-opplevelser!

Kjerring, ja? Men at bokmerker er stygge, var en drøy påstand. Bokmerker kan vel være så stygge eller pene som vi sjøl bestemmer. Når jeg ferierer i Hellas, plukker jeg med meg kort fra turist-stativene: akkurat så lange og smale at de passer i de fleste bøker. Pene! Om de henger med i tida, skal være usagt, men de holder seg iallfall lenge ...

Du har overbevist meg! Den skal på ønskelista!

Sommer på hytta = tykke bøker. Ingen TV, ingen pc, lange leseøkter uten distraherende elementer.

Skal skjønnlitterære verker være "nyanserte"? Leser vi romaner for å lære å kjenne alle sider ved et samfunn? Ha meg unnskyldt, men jeg leser for å ta del i andre menneskers opplevelser, som regel sett med en eller noen få hovedpersoners blikk, og farget av disse personenes opplevelser og erfaringer.

Krever vi av norske forfattere at de skal være nyanserte i framstillingen av det norske samfunnet? Hvorfor skal det være annerledes med forfattere fra konfliktområder?

Jeg er hjertens enig med dem nedenfor her som forsvarer "lettvekterne". Vi trenger dem. Det er ikke automatisk slik at man avanserer fra lettvekterne til lødigere litteratur, som det også påpekes nedenfor, men i mange tilfeller er det slik. Jeg kjenner utallige eksempler.

For å være litt mer spesifikk: Jeg elsket Drageløperen. Ikke fordi den ga meg en leksjon om det afghanske samfunnet, men fordi den fortalte en dramatisk og rørende historie. Drømmehjerte og Strålende soler var også lesverdige, men ikke i samme klasse.

Og så leser jeg tunge, russiske klassikere innimellom, og tør påstå at de heller ikke alltid er så veldig nyanserte ...