Det har vært en del diskusjon om forfattere som utleverer familien denne høsten. Margaret Skjelbred skriver om moren sin og det haugianske samfunnet hun vokste opp i. Hele tiden stiller hun seg spørsmålet: "Er det riktig, det jeg holder på med?" Hun har visst lenge at hun måtte gjøre det, på vegne av seg selv, søsknene og "alle som har vokst opp med nærværet av en nidkjær Gud", sier hun. "Du vokser ikke ustraffet opp på en bedehusbenk."
Sitatet "Jeg har ofte tenkt at det å være barn er som å leve under ei osteklokke. Verden er aldri større enn det du ser i øyeblikket." fra Gulldronning, Perledronning får en enda dypere betydning etter å ha lest Mors bok.
Viser 4 svar.
Tilfellet ville at jeg hørte Mari Boine snakke om sin egen læstadianske barndom mens jeg var midt i denne boka. Dermed fikk jeg to parallelle vitnesbyrd om hvordan nidkjære foreldre kan vingestekke sine barn - og være hellig overbevist om at det er til barnas beste. Boine har sunget seg ut av tvangstrøya, og Skjelbred skriver for å finne et eget ståsted i forhold til religionen. Om hun har greid det med denne boka, er jeg ikke sikker på.
Jeg begynte på denne, og får ikke tak på den. Legger den bort for en stund, kanskje jeg ikke er i det rette humøret til historien. Synd, jeg har virkelig hatt stor glede av å lese Margaret Skjelbreds øvrige bøker. Prøver igjen til sommeren, tror jeg trenger lysere tider rundt meg for å få tak på denne boka:)
Man må kanskje ha følt et lignende miljø på kroppen for å få utbytte av denne boka.
Jeg strevde også litt med denne boken. At hun fortalte om oppveksten sin, fra sitt og eventuelt søsknenes ståsted, er forsåvidt greit. Men at hun uleverer moren gjennom hennes bok, det likte jeg ikke. Jeg har et veldig ambivalent forhold til denne boka. Ikke så sterkt som elske-hate, mer liker-liker ikke.
Er glad jeg leste den, men det er kanskje det.
Sist sett
