Bokelskere.no

Mine kusiner fra Stavanger maste stadig om å få "båmbåm" da vi var små. Etter hvert gikk det opp for oss andre at det var sukkertøy de ville ha. Dette ordet har jeg aldri hørt brukt andre steder. Opprinnelsen er åpenbart fransk, men hvorfor er det bare på Stavanger-kanten de har "annammet" dette?

Det er håpløst
og vi gir oss ikke

(Jan Erik Vold)

Men for en engelsktalende/-skrivende er det ikke helt på jordet å kalle hvalen en fisk - de har jo både crawfish, jellyfish, starfish og kanskje enda mer fisk som ikke er fisk. Jeg kommer ikke på norske eksempler, så kanskje de ikke finnes - men svenskene har jo bläckfisk, og andre språk har kanskje tilsvarende fiske-benevnelser på sjødyr som strengt tatt ikke er fisk. Joda, jeg kjøper glatt Ismaels påstand om at hvalen er en fisk.

Tikken brukes på Sørlandet også (iallfall på den tida jeg var i passende alder for slike fysiske utfoldelser.)

"Den første moderne romanen" er vel en merkelapp som andre har gitt lenge etter at Melville skrev boka. I mitt enkle hode har Melville skrevet en fortelling, verken mer eller mindre. At den fortsatt blir lest og diskutert 160 år etterpå, synes jeg tyder på at han ikke har vært helt i tåkeheimen.

Hvem skulle trodd at denne ramsalte sjøhistorien ville appellere til en notorisk landkrabbe? Dette er det mest fascinerende jeg har lest på lenge, av flere grunner:

Ismael er en allestedsnærværende, oppmerksom observatør som gir liv til personene sine og omtaler dem med varme, respekt og toleranse, uansett opphav, rase, tro eller sinnstilstand. Også selveste Hvalen er omtalt med respekt og sympati; det er med gråten i halsen man tar del i jakt- og slaktescenene - der det stolte, tilsynelatende uangripelige dyret ydmykes av harpuner, jern og liner.

Trass i at språket nødvendigvis er nokså gammelmodig, er det sjelden tungt og kronglete. Tvert imot, tidvis er det som om Melville bobler over av vidd og ironi. Oversettelsen er bortimot prikkfri, så langt jeg kan bedømme.

Vanligvis er jeg ikke så glad i historiefortellere som "foreleser" og belærer mens de forteller. Her ble det helt naturlig - Ismaels forelesninger er faktisk helt nødvendige for å forstå både handlingen og verkets "ånd". Boka er komponert på en slik måte at forelesningene kommer akkurat på sin rette plass i historien. Det eneste som kan falle i kategorien "digresjoner" i mine øyne, er kortere eller lengre biografier om en del av mannskapet, men kjedelig blir det ikke.

Moby Dick er gjennom åra blitt omtalt og dissekert og kanskje over-analysert. Jeg skal holde meg unna diskusjonen om hvorvidt hovedtemaet er ondskapens vesen og hvordan det bekjempes. Bare si at det er en heidundrende god fortelling om hvor galt det kan gå når en mann mener seg skjebnebestemt til å følge et "kall" - koste hva det koste vil.

Jeg har flytta mye land og strand rundt i mitt liv og registrert at mange dialektord er de samme flere steder, bare i litt ulik fasong. I min barndom hadde vi fire slags fottøy: Støvler, lugger, storsko og småsko. Å gå ut i strømplæsten var sjelden aktuelt. (Håsslæstan var noe de sa på landet ...)

Men ei KOE - som er en tyggegummi, tror jeg nedre Telemark (og kanskje Vestfold?) er aleine om. Trolig avledet av kvae, som jo en gang i svunne tider hadde samme funksjon som tyggisen.

Jeg er enig med deg i at deler av boka var interessante - men da jeg leste den, må det trolig ha vært en spennende krim jeg var ute etter; jeg husker ikke motivasjonen min lenger. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før og valgte boka bare på grunnlag av omtalen fra forlaget - og forventningene ble ikke innfridd. Når det så dukket opp språkfeil her og trykkfeil der, ble irritasjonen forsterket.

Jeg blir ofte irritert når spennende historier har hyppige innslag av "forelesning" - hvis ikke forfatteren er en mester i komposisjon. For øyeblikket leser jeg Moby Dick av Herman Melville, der forelesningene er mange, lange og omstendelige - men helt nødvendige for helheten. Makeløst! Mandarinkjolen var aldri i nærheten av noe sånt.

Jeg er helt enig med deg! (Et dikt av for eksempel Rolf Jacobsen er da ikke mindre poetisk enn ett av Olav H. Hauge?)

Å kjøpe den var ikke verd pengene (iallfall ikke mine!) - men du finner den kanskje på et bibliotek? Da kan du jo gi den en sjanse!

Erindringene syntes jeg ble nokså langtekkelige. De var tørre og saklige og manglet helt den magien som gjennomsyrer de beste bøkene hans!

Du har nok vært uheldig med startbøkene. Alle mine triste horer er bare trist - og ikke representativ for Garcia Marquez på sitt beste. Leser du Hundre års ensomhet og føler deg like snytt, er ikke dette forfatterskapet noe for deg. Men prøv! (Et varslet mord leste jeg som et slags eventyr, tror jeg, og i slike historier er jo karakterene nokså endimensjonale).

Hva med oss som er slik laga at vi lar oss underholde av det meste - fra Lev Tolstoj og James Joyce til P. G. Wodehouse og Are Kalvø? Det MÅ vel ikke være slik at underholdende = useriøst?

Jeg er åpen for det meste, både når det gjelder litteratur og mat. Men jeg tror verken lungemos eller vampyrer vil bidra til å berike mitt liv i nevneverdig grad. Derimot er det mange andre ting som jeg vet er berikende, derfor velger jeg heller dem.

Man finner stadig gamle diskusjoner å henge seg på!

Oversettelse av tittelen må ha voldt atskillig hodebry. Salinger har brukt en strofe fra et dikt av Robert Burns, som etter hvert ble et velkjent barnerim (men som nå kanskje er forsvunnet i glemselen, på lik linje med Skjære, skjære havre?)

Fra Wikipedia:

"Comin' Through the Rye" provides the title of J. D. Salinger's novel The Catcher in the Rye. The main character, Holden Caulfield mishears the lyric, "Gin a body meet a body/ comin' through the rye." Thinking it is, "Gin a body catch a body/ comin through the rye," he imagines a field of rye and children playing in the field. He sees himself standing on the edge of the cliff, keeping the children from plummeting down.

Den første norske oversettelsen prøvde vel å ta vare på barnerim-aspektet i tittelen, men feil ble det jo okke som, siden Skjære, skjære havre ikke handler om å redde noen, selv ikke om man misforstår den over alle støvleskaft.

Jeg har bare lest denne på engelsk og vet dermed ikke hvordan dette aspektet er tatt vare på i den norske oversettelsen av selve teksten - men såvidt jeg husker nå, var denne "catcher"-oppgaven ett av de sentrale poengene i boka, spesielt når det gjaldt Holdens forhold til lillesøster Phoebe. Et begrep som er folkeeie blant engelskspråklige - og som vitterlig handler om en rugåker! - må jo være bortimot umulig å oversette til et språk hvor begrepet ikke eksisterer!

Smake: Historien av Elsa Morante
Sluke: Margfolket av Keri Hulme
Tygge og fordøye: Livet bruksanvisning av Georges Perec

Jeg har aldri smakt lungemos - likevel VET jeg at jeg ikke liker det. Min bedre halvdel har det på samme måten med gammelost.

Overført til litteratur: Enkelte sjangere kan man bestemme seg for ikke å smake på en gang. Jeg har det for eksempel slik med vampyrhistorier. Ikke engang Dracula gidder jeg å bruke tid på, enda så stuereint klassisk den visstnok er. Omtrent likedan er det med fantasy - med Ringenes herre som hederlig unntak. DEN tror jeg faktisk ingen i samme sjanger vil nå til knærne på, så da bruker jeg heller tida mi på annet.

Jeg skal vel ikke legge skjul på at jeg leser ut fra et sterkt motiv for å koble vekk hverdagen og bli underholdt - ergo leser jeg krim i bøtter og spann, og har ingen ting imot kjærlighetsromaner i litt videre forstand. Fra tid til annen kan underholdningen bli temmelig intetsigende, men den som for eksempel har lest Kjærlighet i koleraens tid, vet at det ikke alltid forholder seg slik med kjærlighetsromaner.

Og ikke sjelden (kanskje i 24,3 prosent av tilfellene?) befinner man seg plutselig "på ein våg me ikkje har visst um" som Olav H. Hauge sier, og oppdager at man både har utvidet sin horisont og forstand og er blitt et hakk mer tolerant enn man var.

Min erfaring er at de fleste virkelig gode romaner i bunn og grunn handler om kjærlighet eller fravær av kjærlighet. Vanskelig da å trekke grensene for hva man skal velge bort ...