Bokelskere.no

Mursteinen 1001 bøker du må lese før du dør er den norske utgaven av 1001 Books, utgitt i England i 2006 med Peter Boxall som redaktør. Den (første?) norske utgaven kom i 2007, oversatt av Kjell Olaf Jensen, med Hans H. Skei som faglig konsulent og (lett) bearbeidet for norske forhold med bistand fra en håndfull "nordister, litteraturvitere og bokhandlere" som forlaget skriver i innledningen.

Av redaktørens innledning går det klart fram at det dreier seg om romaner, i overveldende grad for VOKSNE. Men i den norske versjonen fant jeg Pippi Langstrømpe og ungpikeklassikeren Småfrøkner, som jeg husker fra den gangen jeg var fjortis. Her finnes vel omtrent et trettitall nordiske romaner.

Oversikten er ordnet kronologisk etter utgivelsesår.

Jeg ble ikke så lite overrasket over å oppdage at jeg nå har lest 198 av de anbefalte bøkene - og tilsvarende motløs av å konstatere at det er et hav av presumptivt gode romaner jeg bare kjenner tittelen på.

Langt ifra - når det gjelder film, er jeg en sørgelig ignorant. Jeg kjenner Viscontis navn og renommé, men det er omtrent alt.

Du verden! Jeg har drevet med språk i hele mitt yrkesaktive liv og har aldri hørt om en slik regel. Der lærte jeg noe nytt i dag også!

Jeg har akkurat avsluttet lesningen og kjenner eimen av brakkvann, ufriske blomster og karbol (enda jeg ikke vet hvordan det lukter!) Noen fellestrekk med Trolldomsfjellet slo meg, blant annet betraktninger rundt fenomenet tid.

Jeg syntes historien var betagende: en godt tilårskommen pedant som plutselig oppdager at han ønsker en radikal forandring i livet - og så får han ønsket oppfylt!

Jeg har sett filmen med Dirk Bogarde for mange år siden, og ikke engang Killi Olsens intense illustrasjoner fikk bildet av Bogarde vekk fra mitt indre blikk. Men det var som det skulle være. Døden i Venedig er en ekkel, men likevel vakker historie. (Enfoldig som jeg er, tror jeg Gustav Aschenbach fikk en salig død!)

Jo mere vi er sammen, ----?

Jo før, desto heller -?

Det er Ismael som resonnerer seg fram til at hvalen er en fisk. Ikke Melville.

Heia Hillerman!

Kjære vene! Som det petimeter jeg er, har jeg behov for å skille mellom det jeg har lest og det jeg ikke har lest. Det jeg har lest, står i de "ordentlige" bokhyllene mine. Det jeg ikke har lest, men skal lese, ligger pent (?) oppstablet på arbeidsrommet. Etter hvert som jeg leser, blir noe av det "veiet og funnet for lett" og havner i Fretex-kassa, noe legges i hyttekofferten, og resten plasseres i bokhyllene. Jeg tror ikke jeg skiller meg så mye fra alle de andre her -?

Jeg hadde litt fokusproblemer mens jeg leste: Er dette en roman om Hogganvik eller om Heivoll? Kapitlene om Theodora og Louis må være ren fiksjon, betagende, men delvis repeterende. Kapitlene om de faktiske hendelsene er ganske sikkert korrekte - og ganske tørre etter min mening. Gjenstår så kapitlene om Heivoll selv. De ble såpass private at jeg iblant fant det bortimot ubehagelig: Var det nødvendig for romanprosjektet å utlevere seg og sine i så stor grad? Koblingen mellom "skammen" fra barndommen og romanprosjektet hans fikk jeg ikke tak i, så for meg ble dette ei tredelt bok der de tre bitene ikke føyde seg sammen til en enhet.

Kjære vene - enda ei bok jeg har lest som hadde gått i glemmeboka! Det måtte være i den perioden den var forbudt i Norge, for jeg leste den på dansk - og det er omtrent det eneste jeg husker. Pluss at den kollegaen jeg lånte den av, hadde den med på jobb og overleverte den til meg, pent kamuflert i gavepapir. Verden har gått LITT framover!

Enig med deg! Et par av novellene virket litt malplasserte i landskapet, men for all del: Originale beskrivelser av det helvete vi er i ferd med å skape på jorda. Wyoming-historiene var betagende og triste, usentimentale og med herlig situasjonskomikk midt i all traurigheten.

Dette er en reinspikka krimroman - veldig spennende - les den! Men noe budskap eller noen dypere mening tror jeg ikke du finner.

Vi er forskjellige, det er sikkert. I ettertid skjønner jeg egentlig ikke hvorfor jeg leste denne boka. Følte at det ble for nært og litt klamt, og det burde jeg nok ha skjønt før jeg begynte å lese. Han kunne valgt å skrive en roman om temaet - da ville foreldrenes tanker og følelser ha vært troverdige. Jeg tror ikke barn noen gang kan gjette seg til hva som foregår i foreldrenes hoder (og hjerter) - og det er en alt for krevende øvelse å forsøke.

Snakker du om bøker som skal leses på engelsk av elever i grunnskolen? I så fall må du jo ta hensyn til både engelskkunnskaper og leseferdighet, og da er vel både fantasy og ungdomsbøker aktuelle. Barne- og ungdomsbøkene til Roald Dahl er bra, og hans noveller for voksne er korte, makabre og underholdende!

Nyte i flere omganger - eller lese i "slow motion" på hytta i sommerferien. Jeg tilbrakte to uker med denne bedrøvelige skikkelsen i forfjor sommer og hadde det som plommen i egget. Makalaus ferielitteratur!

Har du lest noe av Toni Morrison? Elskede, for eksempel? En historie om hvordan man selv skaper seg en lyskilde for å holde mørket unna.

Det er svært mange norske dialekter som har ulik flertallsbøying av hankjønns- og hunkjønnssubstantiver, særlig i bestemt form: Guttane/jentene, gutane/jentune, gutan/jenten, gutta/jentene. Også her på vestsida av Oslofjorden har vi store områder med guttær og bilær. Den samme endelsen kommer igjen i såkalte "a-verb", her syklær man til jobben og kastær på stikka, så noe svensk fenomen er det nok ikke.

Det er jo ikke lenge siden Ingerid Stenvold i Dagsrevyen fikk skjenn for "Midtstua". (Den heter visst Midtstuen, den aktuelle stasjonen på Holmenkollbanen ...)

Ung er jeg ikke, men en del fordommer har jeg vel fortsatt i behold. Jeg ble ikke berørt av denne på noen måte - synes "jålete" er en bra karakteristikk. Jeg tror ikke Coelho-fan eller ikke har noe å gjøre med hvor belest man er.