Bokelskere.no

Jeg tror ikke det er noen god ide å lete etter en dypere mening i Paasilinnas bøker. Han produserer den ene sprelske historien etter den andre - herlig fornøyelig hvis man liker tull og fjas, - og med en del beske sleivspark til det finske samfunnet.

Vi som har lest denne, vet i alle fall hvorfor det ikke er noen gærninger i Finland, og det er da noe ...

Som dyreelsker ble jeg helt betatt av denne boka. Hundens perspektiv synes jeg er ivaretatt så godt som det lar seg gjøre. En hund har ikke språk og kan ikke resonnere - dermed er forfatteren nødt til å bruke menneskespråk for å beskrive både situasjoner og begreper. Utviklingen av forholdet menneske/hund er rørende og innsiktsfullt skildret.

Får man ikke kjøpt Bjørneboe og Austen i bokhandelen?

Putle er det samme som pusle. Margaret Skjelbred har gitt ut ei diktsamling som heter Vi puslær oss framover. Hvis man pitler seg hjem, tror jeg man legger vinn på at det skal gå fort.

Jeg ser at flere her inne, også i andre tråder, lovpriser denne boka som sjarmerende og humoristisk. Min påstand er at den har en veldig mørk undertone. Zorbas anstrenger seg til det ytterste for å holde humøret oppe både hos seg sjøl og sin "arbeidsgiver", men det destruktive ligger og ulmer rett under overflaten - og kommer også fram i dagen ved flere anledninger. Zorbas bruker dansen som terapi, annerledes greier jeg ikke å se det.

Anthony Quinns tolkning av rollen som Zorbas er uforglemmelig - men i min bevissthet er det Irene Papas' ansikt som har satt de dypeste sporene.

Jeg har nettopp lest den - og lurer på om jeg ikke må lese den en gang til med det samme, for kanskje å finne nye spor. Eller kanskje ikke. For meg var det faktum at forfatteren greide å holde meg i ånde gjennom over 700 sider med usannsynligheter, ganske utrolig.

Hovedpersonen Nicholas, en arrogant drittsekk med dametekke, reiser til ei gresk øy og blir dradd inn i et nett av opplevelser som omfatter fortellinger, tablåer, forelskelser, hypnose, omhyggelig organisert og iscenesatt for å oppnå - hva da? Forlystelse for de innvidde? Større innsikt i menneskesjelen?

Forfatteren skriver i etterordet at han på et tidspunkt hadde tenkt seg tittelen "Gudeleken". Det hadde passet bra - her er det virkelig noen som leker gud. Hvor mange mennesker som egentlig er involvert i denne sammensvergelsen (og ut fra hvilke motiver) fikk jeg aldri helt klarhet i.

Nicholas lar seg lure igjen og igjen - og leseren lar seg lure på samme vis: NÅ er vi visst endelig på sporet etter en sammenheng! Men akk, så vel var det ikke.

Boka er spekket med litterære, historiske og mytologiske referanser, og den greske settingen gjør også sitt til å skape atmosfære og stemning. Dessverre skjemmes teksten av trykkfeil, korrekturfeil og samsvarfeil i en del av de lange setningene.

Sluttlinjene antyder at Nicholas kanskje kan bli et mer helstøpt menneske i morgen - eller kanskje ikke?

Jeg ville gått inn i John Irvings verden, mot slutten av Hotel New Hampshire, i det store huset som er fullt av bisarre personer med stor omsorg for hverandre.

Men bare på besøk, tror jeg ...

Enig i at man ikke kommer virkelig inn på personene - men montro om det ikke er tilsiktet fra forfatterens side? Både Anna og Katariina anstrenger seg jo til det ytterste fror å holde avstand til sine medmennesker!

Har du lest Bernhard Hvals forsnakkelser? I så fall: hva er det som gjør den dårligere enn tidligere bøker av samme forfatter? (Du la sjøl opp til digresjonen, så jeg kunne ikke dy meg!)

"Store protester" var vel å ta litt hardt i. Vi var en seks-sju stykker som ikke var særlig begeistret for ideen.

Strålende omtale! Jeg ble ferdig med boka for et par dager siden og finner det fortsatt vanskelig å beskrive leseopplevelsen. Annas historie og forhistorie var vond å lese, men samtidig bortimot umulig å legge fra seg. Det er lenge siden jeg har lest ei bok med en hovedperson som trekker seg (blir trukket?) til de grader vekk fra kommunikasjon med andre mennesker.

Spennende komposisjon også, plutselige hopp i tid og brå skifting av synsvinkel - Anna omtaler seg selv både i 1. og 3. person, og de delene av historien som ikke er hennes egne, formidles av en som virker som en utenforstående forteller.

Jeg greier ikke å gruble meg fram til en konklusjon når det gjelder Annas videre skjebne. På den ene sida virker det som hun aksepterer sine 50 kilo og begynner å nærme seg sine medmennesker, men samtidig mister hun illusjonen om Estland som "hjemme", - og hun er fortsatt en fremmed i Finland. Neppe noe godt utgangspunkt for en harmonisk fortsettelse ...

Jeg har lest Rosens navn og likte den godt, selv om jeg syntes det var krevende å holde rede på alle intrigene. En gang begynte jeg på Foucaults pendel, men ga opp nokså fort. Kan det være den du har forsøkt deg på? Siden har jeg ikke vært fristet av Eco.

Beatles er jo en vanvittig morsom roman, men med mørke skygger lurende i bakgrunnen. En like morsom oppfølger ville etter min mening vært helt umulig etter det Beatles legger opp til. Bly er ei god bok om vennskap som tåler tidens tann, men en del av historien ble litt for forutsigbar for meg. Og Bisettelsen synes jeg var helt unødvendig.

Jeg tror det er mennesker som har et nært forhold til musikk, samspill og musikalsk kvalitet som blir mest grepet av denne boka. Selv ble jeg helt betatt!

Jeg bryr meg ikke så veldig mye om negative omtaler, men anbefalinger fra folk som er/virker troverdige, har jeg fulgt opp mange ganger i den tida jeg har vært bokelsker. Av og til har jeg blitt skuffet, men jeg har funnet fram til flere gode bøker og forfattere som jeg ikke hadde hørt om før eller aldri ville overveid å lese om det ikke hadde vært for disse omtalene.

Etter alle anbefalingene i løpet av det siste året hadde jeg følelsen av at jeg var den eneste i verden som ikke hadde lest denne boka. Dermed ga jeg meg endelig i kast med nostalgien. Det var fort gjort. Etter min mening levde ikke boka opp til alle de begeistrede omtalene jeg har hørt og lest - langt derifra. Ikke synes jeg språket var spesielt godt, og historien var meget tynn. Koselig, javel - men absolutt ingen ting å tygge på. LITT mer enn dette må en kunne forlange av ei god bok!

Beklager forsinket svar; jeg har vært i Tyrkia et par uker, stort sett ligget på ei strand og lest - herlig!

Det virker som du har alle tre bøkene i ett bind. Jeg synes altså Hekseringene er enestående - den klart beste av de tre. Alle tre på en gang blir kanskje litt i meste laget - sånne samlebind synes jeg egentlig er en uting. Les den første, og bruk litt tid på å la den modnes mens du leser noe helt annet. Nemirovsky, for eksempel.

(Og svaret er JA - det er nok av lyspunkter!)

Det er noen bøker man går rundt og TROR at man har lest - fordi man har sett dem som dramaserie på TV. Og så oppdager man at TV-inntrykkene blekner når man kommer inn mellom permene på boka. Jeg er nettopp ferdig med denne og hadde så absolutt ikke lest den før, selv om jeg kjente igjen en del navn og hendelser. Dickens er unik! Selv om fortellerstilen er omstendelig, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Tvert imot, av og til er persontegningene så infame og miljøskildringen så sanselig at man grøsser. Og dette var altså "ukebladroman" på Dickens' tid!

Dette slutter jeg meg til! Trass i at historien er grusom, er den fortalt på en usentimental måte, og innimellom, når kulturene frontkolliderer, finner vi herlig situasjonskomikk!

Tja. Hvis en har vinden i ryggen, driver vel ens egen lukt framover?