I bokens åpningsscene står en kvinne og en mann i veikanten og kysser hverandre. Plutselig stormer mannen ut i veien og blir overkjørt av en bil. Mens menneskene på åstedet flokker seg rundt den forulykkede, forsvinner kvinnen. Mannen - Simon - blir hardt skadet og innlagt på sykehus, hvor han blir liggende i koma.
I det videre forløpet får vi vite at kvinnen var Simons elskerinne Helen. Hun er gravid, men rakk aldri å fortelle dette til Simon. Vi får innblikk i hennes absurde forhold til Simon, og som leser undres jeg over hvordan hun noen sinne kunne gjøre seg håp om å få Simon. Dette er historien om utroskap i all dens nedrighet. Elsket Simon henne, eller var forholdet bare en flukt for ham?
Simons kone Alma var en gang en gudsbenådet vakker kvinne som noen år tilbake fikk halve ansiktet vansiret i en brann da hun reddet datteren Elvira var flammene. Hva var det som skjedde mellom henne og Simon, mannen som en gang elsket henne så vanvittig høyt?
Datteren Elvira har lenge skjønt at faren har hatt en annen kvinne. Alle telefonoppringningene hvor den som ringte bare la på .... Dessuten føler hun skyld fordi faren ble skadet.
Boka er svært godt skrevet. Forfatteren tar også noen spennende grep i historien ved noen ganger å føre oss bakover i tid, andre ganger fremover. Alt i alt en meget givende bok om hvor skjør virkelig sterk kjærlighet kan vise seg å være.
Viser 7 svar.
"Bedre kan det ikke gjøres," skal Lars Saabye Christensen ha sagt om denne romanen. Det var då ei uvanleg låg list han har begynt å operere med, denne Saabye Christensen (kanskje derfor han skriv dårlegare bøker enn før?).
Eg har no hørt alle dei lydbøkene på biblioteket som eg synest at eg ville høre. Eigentleg kunne eg ha klart meg med å høre "Juvikfolke" opp att og opp att, men så tok eg fatt øvst til venstre, på "As". Og der var Aarø.
Eg syntest at historia - ikkje kvar enkelt historie, men summen av dei - var fullstendig usannsynleg. At Elvira skulle møte på alle desse menneska som var involverte i einannan - nei, slikt passar ikkje i dag. Karen Sundt skreiv slike bøker, og ho måtte jo leve av dei særeigne trekka ved kolportasjelitteraturen.
No finst dei gode parti innimellom her, skildringar med nerve, poesi og realisme. Forfattaren har lært seg mykje god skriveteknikk, som når det gjeld komposisjonen, som du nemner, men ho lyt ha noko å formidle òg, da. Det er her det sviktar. Kjærleikens vilkår, ja vel, men alt heng ikkje saman med alt i så stor skala som forfattaren legg opp til her.
Aleksander den store og den gordiske knuten blir nemnd, og eg sit i bilen og ventar på at nokon skal skjere igjennom her. Det skjer ikkje. Det burde det ha gjort.
Opplesaren, Anna Bache-Wiig, er heldigvis med på å trekkje inntrykket opp. Ho formidlar miljø og sinnsstemning på ein imponerande måte!
Heller ikke jeg er begeistret for boka, den kan gå an, og noen av delhistoriene er fine, men det er også alt (boka har ikke fått terningkast av meg fordi den ligger mellom to og tre, tre for enkelte deler, 2 for helthetsinntrykk).
Jeg kommer definitivt ikke til å lese denne boka igjen, men utelukker ikke helt at jeg kan lese noe annet av samme forfatter.
Har du lest Bernhard Hvals forsnakkelser? I så fall: hva er det som gjør den dårligere enn tidligere bøker av samme forfatter? (Du la sjøl opp til digresjonen, så jeg kunne ikke dy meg!)
Jeg holdt på å å stille det samme spørsmålet. Jeg er selv stor fan av LSC og synes ikke Bernhard Hvals forsnakkelser er noen dårlig roman, tvert i mot. Jeg synes den både var morsom, interessant og annerledes. Bisettelsen er vel den eneste av LSC sine bøker jeg ikke har likt. Den er et samensurium av tåkete tanker og mye psykologisk virrvarr som jeg ikke fikk grep på.
Mang ein bokelskar lyt erkjenne at smak er individuelt. Liker du ikkje jordbærsyltetøy, då, seier folk til meg, det som er så godt? Språket i Bernhard Hvals forsnakkelser har eg faktisk ytra meg positivt om her,men eg sluttar meg til dei negative vurderingane som andre har komme med i dei trådane som er om denne romanen. Eg har ein tendens til å måle alle bøkene hans opp mot Beatles, som er heilt topp fordi eg kjenner meg att i miljøet, i det å vere ung i seksti- og syttiåra, i å bli (meir) vaksen, i det saftige språket. Boka om Bernhard Hval blir for fjern for meg på dei felste måtar. Eg kan ikkje heilt forklare dette med jordbærsyltetøy med vitskaplege termar heller. Men då ser eg at Ann Christin åtvarar meg mot Bisettelsen - og så får vi sjå berre eg kunne finne att romanen ...
Skrev jeg Bly? Mente Bisettelsen. Bly var en god oppfølger; ikke på langt nær så god som Beatels, men gjenkjennelse er viktig i oppfølgere, synes jeg, og det fant jeg ikke i Bisettelsen (så langt som jeg kom før jeg avbrøt), men i Bly var ikke det noe problem. Er veldig lenge siden jeg leste den(også), men er ganske sikker på at den stod til forventningene.
Syltetøy er en grei sammenligning; må innrømme at jeg var også av den oppfatning at "alle" likte jordbærsyltetøy,hehe. Jeg er forøvrig ikke spesielt glad i brunost/ geitost- uten at jeg kan overføre det til noe litterært..;) Finnes det en bok det forventes at alle nordmenn bør like, basert på at det er rotnorsk? Ser Tone LB, i en annen tråd, "tvinger" alle sine utenlandske gjester til å smake brunost :O Kanskje folkeeventyrene våre er brunosten/ jordbærsyltetøyet? Ser at jeg er medansvarlig for at digresjonen etterhvert blir større enn hovedinnlegget. Beklager Rose- Marie, du vet hvordan det kan gå/ utarte seg her inne;)
Nei, du har rett. Meinte Bisettelsen. Har retta det nå. Takk. Ventar med Bisettelsen.
Sist sett
