Bokelskere.no

Dette er en gammel kjærlighet, jeg tror ikke jeg vil finne ut om den har rustet, men jeg elsket den virkelig da jeg leste den i 89/90 eller noe sånt.

Jeg har nettopp lest den - og lurer på om jeg ikke må lese den en gang til med det samme, for kanskje å finne nye spor. Eller kanskje ikke. For meg var det faktum at forfatteren greide å holde meg i ånde gjennom over 700 sider med usannsynligheter, ganske utrolig.

Hovedpersonen Nicholas, en arrogant drittsekk med dametekke, reiser til ei gresk øy og blir dradd inn i et nett av opplevelser som omfatter fortellinger, tablåer, forelskelser, hypnose, omhyggelig organisert og iscenesatt for å oppnå - hva da? Forlystelse for de innvidde? Større innsikt i menneskesjelen?

Forfatteren skriver i etterordet at han på et tidspunkt hadde tenkt seg tittelen "Gudeleken". Det hadde passet bra - her er det virkelig noen som leker gud. Hvor mange mennesker som egentlig er involvert i denne sammensvergelsen (og ut fra hvilke motiver) fikk jeg aldri helt klarhet i.

Nicholas lar seg lure igjen og igjen - og leseren lar seg lure på samme vis: NÅ er vi visst endelig på sporet etter en sammenheng! Men akk, så vel var det ikke.

Boka er spekket med litterære, historiske og mytologiske referanser, og den greske settingen gjør også sitt til å skape atmosfære og stemning. Dessverre skjemmes teksten av trykkfeil, korrekturfeil og samsvarfeil i en del av de lange setningene.

Sluttlinjene antyder at Nicholas kanskje kan bli et mer helstøpt menneske i morgen - eller kanskje ikke?