Bokelskere.no

Hva er høflighet, egentlig? Hva mener vi når vi sier at en person er høflig? (Vennlig? Veloppdragen? Kulturinteressert? Hjelpsom? Glad i naturen? Formell? osv). Er det f.eks. uhøflig av det norske samfunnet å nekte folk å slå sine barn?

I denne boka er begrepet høflighet tolket langt ut over det jeg hadde ventet meg ut fra tittelen. De ulike bidragsyterne velger ulike innfallsvinkler når de beskriver Norge og nordmenn. Mange gir rett og slett bare uttrykk for hva de liker og ikke liker ved tilværelsen i Norge, og da blir høfligheten bare en liten del av det hele.

Boka er nok nyttig for den som ønsker å forstå hvordan innvandrere opplever det norske samfunnet og den norske væremåten. Mange av bidragene er svært interessante, men kvaliteten varierer, fra skolestil til velkomponerte artikler.Noen skriver så "veloppdragent" at det er umulig å forstå om det er ment som ros eller ris. Men eventyret "Om en kurdisk vannmelonen og en norsk potet" av Sükrü Bilgic er glitrende samfunnskritikk med spark i alle retninger!

Vi vil neppe kunne innfri de forventninger innvandrere har til sine nye landsmenn - franskmenn, vietnamesere, japanere, finner og argentinere har høyst ulike oppfatninger av hva som er akseptabel oppførsel. Men vi kan jo forsøke å være litt mer bevisste når vi møter folk med en annen kulturell ballast enn vår egen.

Etter en rask gjennomgang av lista skjønner jeg at den er basert på bøker jeg har lest - ikke bøker jeg faktisk har likt. I det siste har jeg for eksempel lest to bøker av Tom Egeland og ei av Sophie Kinsella, og dermed får jeg anbefalt hele resten av forfatterskapet til disse to. Trass i mine lusne terningkast 3.

Dette virker ikke helt gjennomtenkt!

Harri Boström blir funnet halvt ihjelslått i ei grøft. Han nekter å fortelle hva som har tilstøtt ham. Saken etterforskes av Antero Mokka, en desillusjonert og meget ensom middelaldrende politimann. Sporene fører ham til Leila Korhonen, som er innehaver av et renholdsbyrå - basert på et sterkt utvidet renholdsbegrep, framgår det etter hvert.

Det eneste emneordet som er oppgitt for denne boka, er "pornografi". Selsomt. Boka handler om mennesker som ikke lever opp til sine egne og andres forventninger, den handler om mannsroller og kvinneroller, den handler om fortvilelse og frustrasjon. Den som finner noe pornografisk her, må ha en underlig begrepsforståelse.

Selv om det er traurige temaer som behandles, er skrivestilen humoristisk. Ikke så at man humrer og ler, men snarere trekker på smilebåndet rett som det er.

Et interessant, nytt bekjentskap blant finske forfattere!

Terningkast fem fra meg! (Jeg er ikke generøs med sekserne!)

Spennende historie om mennesker som blir offer for hjemlige samfunnsnormer og koloniherrenes maktmisbruk. Det var vanskelig å ta pause fra lesingen, trass i at det meste av handlingsforløpet nærmest var gitt etter at alle hovedpersonene var behørig introdusert. Jeg "måtte" bare lese videre for å finne ut hvordan de taklet situasjonene de kom opp i undervegs.

Litt såpeopera, altså, men når både persongalleriet og handlingen er troverdig, har jeg ingen problemer med det.

I tillegg gir forfatteren oss nok en sterk påminnelse om "The White Man's Burden": hvordan "herrefolk" meler sin egen kake under påskudd av å ville oppdra og sivilisere tilbakestående folkeslag her i verden - og hvordan det bidrar til å forme tilværelsen for små enkeltmennesker.

Jeg kan ikke dy meg for å sitere Buffy Sainte-Marie: Oh, it's all in the past, you may say, but it's still going on here today... (Fra Now That The Buffalo's Gone).

Indiske ord, sjørøver-slang og andre språklige særheter slo jeg opp en og annen gang, men fant fort ut at i forhold til handlingen var det helt greit om jeg leste dem som de sto.

Neste bok i trilogien imøteses med spenning!

Sydenferie, strandliv, alle medbrakte bøker lest ut - krise! Man finner litt lettvint tidtrøyte i hotellets restebibliotek, og etter det må man ut på super'n og granske bokstativene. Slik gikk det til at jeg pådro meg The Scarpetta Factor, tykk nok til å vare resten av ferien, tenkte jeg.

Den tidlige Patricia Cornwell hadde noe for seg, den gangen hennes hovedperson Kay Scarpetta i hovedsak bidro til oppklaring av forbrytelser. For hver ny bok ble historiene mer og mer sentrert omkring Scarpettas privatliv - og det burde jeg naturligvis ha husket. Her gikk det nemlig over alle støvleskaft. Aldri mer Cornwell. At man aldri lærer!

Den typen generalisering gidder jeg ikke å ta seriøst. At Åreskjold, Ragde og Uri lar seg lure ut på banen med karakteristikker av sine lesende medsøstre, får være deres problem.

Ei forferdelig vond bok å lese. Man sitter i helspenn og ønsker man kunne gripe inn på en eller annen måte - folk skal ikke ha det sånn!

Når det gjelder karakterene, er det nok et kunstgrep å la dem være navnløse og uten nærhet til hverandre, men akkurat der skurrer det litt for meg også. Det blir for mye "forfatter-grep". Jeg-personen i denne historien ville ha navngitt menneskene rundt seg, iallfall slik jeg leser ham.

En gammel tråd som fortjener forlengelse!

Jeg har nettopp lest denne boka og er overrasket over at den bare har en eneste omtale her inne! En vakker historie om en syk gammel mann som planlegger sin egen død, av helt åpenbare grunner og med stor omtanke. Han legger samtidig ut på en reise tilbake til barndom og ungdom, både fysisk og mentalt, og undervegs møter han mennesker og situasjoner som krever helt andre handlinger enn dem han hadde planlagt. En troverdig hovedperson og et menneske man blir glad i!

Jeg har tidligere lest Sneen på sedertrærne av samme forfatter og skjønner at jeg må prøve å finne enda flere av hans bøker!

Se det - da var jeg ferdig. Innledningsvis er jeg litt enig med Lillevi når det gjelder språket. Jeg plages ikke av klisjeer dersom de ikke er altfor iøynefallende, men jeg syntes språket spesielt i første del av boka var oppstyltet, med dårlig sammenheng og med en del underlige uttrykksmåter og ordvalg som forstyrret meg en del. Jeg grep meg i å tenke at forfatteren har anstrengt seg til det ytterste for å vise hvor flink han er og hvor elegant han kan uttrykke seg:

Nesten i samme stund som hun kom over den andre nedkomsten, bar hun igjen på den neste.

...i et uavbrutt fedd av genetisk tråd som strakte seg lenger tilbake....

Men det var altså før jeg ble revet med av historien. Her er en nøye gjennomtenkt komposisjon der hovedpersoner og bipersoner alle har sin funksjon i fortellingen - etter hvert blir det klart at det er få overflødige biter i handlingsforløpet. Til og med Picasso-bitene føyer seg elegant inn.

Etter hvert som flere perifere bipersoner blir introdusert, begynner man jo å ane hvilken slutt forfatteren legger opp til, men det var på en måte "rettferdig" at ikke alt skulle ende helt svart.

Dette ble for meg ikke "en bok om bombingen av Guernica", men snarere en hverdagsskildring fra et turbulent område i Europa. Vi blir nærmere kjent med et knippe svært ulike mennesker, som alle opplevde hverdager som ble tunge å bære - men vi deltar også i gledene deres.

Avslutningsvis (jeg kan ikke dy meg): Jeg har alltid hatt stor respekt for oversetterparet Risvik, men i en tidligere oversettelse i år gjorde de etter min mening en "harelabb"-jobb. De er altså ikke ufeilbarlige. Kan de ha satt sitt eget preg på språket i denne boka? Innimellom, mens jeg stusset over ordvalg og språklige pussigheter, må jeg innrømme at jeg var inne på tanken!

Jeg kan ikke skjønne at du har gjort noe galt? Merkelig. Det KAN jo ha skjedd at de tre andre har vært inne og slettet sine innlegg akkurat i samme øyeblikk som du postet ditt, men det låter veldig usannsynlig!

I farta kommer jeg ikke på at jeg har mislikt ei bok på grunn av hovedpersonen - da må det i så fall ha vært andre grunner også. Tankene mine falt først på Et Guds barn av Cormac McCarthy, der hovedpersonen er tvers gjennom uspiselig, men boka er drivende god!

Bare hersk i vei! Jeg har, såvidt jeg kan se, ikke påstått at DENNE diskusjonen er av de morsomste og mest interessante her inne. Om du har oppfattet det slik, har jeg naturligvis uttrykt meg klønete.

Trøste og bære. Godt man er blitt tilårskommen og benskjør og dermed innser at skodesignkontakt ikke er så aktuelt som før. Jeg tør ikke lenger sette mine ben på hæler som er mer enn fem cm høye - av redsel for å falle ned fra dem.

Apropos sko: Har du lest Italienske sko av Henning Mankell? En av hans beste ikke-kriminelle, synes jeg.

... og apropos spise: Gert Nygårdshaugs Nullpluss er også en sånn spise-historie, nokså ulik det jeg ellers har lest av ham. Litt småsjuk, vil jeg hevde.

Gert Nygårdshaugs "Mino"-trilogi, spesielt de to siste bøkene Himmelblomsttreet og Afrodites basseng.

Siden du åpenbart ikke føler deg bekvem når du "ødelegger" tråder, fornemmer jeg tross alt et snev av regelrytteri hos deg også: Digresjoner frabes om mulig! Der er vi ikke helt på linje. Noen av de morsomste og mest interessante trådene her inne synes jeg er de som utvider utgangstemaet.

Fortsett å følge Kardemommeloven,du. Hvis du helst vil være Bastian, kan jeg være tante Sofie. (Se, der fikk jeg vridd hele greia over i det litterære, etter en smule tilrettelegging fra deg). Takk for ordskiftet!

Det folk ikke er interessert i å diskutere vil ganske enkelt ikke bli diskutert.

Men om det nå er slik at man faktisk ønsker en diskusjon om hva et bokforum fortrinnsvis bør handle om? Og at man ønsker å holde liv i diskusjonen for å høre hva andre mener?

I likhet med deg har jeg heller ikke for vane å kommentere på tråder jeg finner "uinteressante, dumme, dårlig skrevet og direkte tåpelige".

Det må vel bety at verken du eller jeg mener denne tråden er helt bak mål?

Til Kirsten: Du er jo vant til at trådene dine sporer av, så jeg regner med at du tar det i beste mening!

Takk for velvillig belæring.

Slik jeg har forstått diskusjonskategoriene (og slik jeg har sett det praktisert her inne), er "Om bøker" ment å skulle dreie seg om spesifikke bøker eller verk. Har man mer generelle spørsmål om lesevaner, bokhyller, lesebrett, forfatterskap, litteratursjangere, etterlysning av litteratur etc. etc., poster man på "Om litt av hvert".

Hvis det skal bli slik at "litt av hvert" kan bety "hva som helst" fra hvilket som helst interesseområde, kjenner jeg at jeg mister litt av entusiasmen for dette nettstedet. Som heter BOKelskere.

Til ditt siste avsnitt: Jada, informasjonen var grei. Jeg oppfattet at det trolig ikke handlet om bøker og lot dermed lenken være i fred.

Mange takk! Det var vel egentlig trådstarteren som burde hatt denne informasjonen - sjøl så jeg filmen en gang i oldtiden og føler ikke at jeg trenger å fornye bekjentskapet med John Wayne.