Bokelskere.no

Det meste hun har skrevet, er verdt å lese - men Åndenes hus er en av de aller beste.

Lever den tilbake. Det meste er oppgulp fra de tidligere bøkene, og ørten gjentakelser av hvor forbløffet fremmedfolk blir over hestene og ulven og Aylas "flathode"-bakgrunn.

En husker ikke hendelser 30 år tilbake i tid med en slik detaljrikdom som i KOKs tekst.

Det tror jeg du har delvis rett i. Men av og til er det forbløffende hvilke detaljer man faktisk husker fra et langt liv.

Når det er sagt: Jeg tror ikke selvbiografier heller er helt etterrettelige. Det en person husker fra sitt eget liv er som oftest sett gjennom mange filtre med ulike farger og mønstre. Hvem har ikke opplevd å fortelle om et barndomsminne (i et familieselskap, for eksempel) - bare for å bli korrigert med "Nei, det var da ikke sånn det skjedde!"

For å komme tilbake til utgangspunktet: Jeg tror ikke tradisjonell litterær bås-tenking er anvendelig på all litteratur. Erindringer kan plasseres i mange slags båser.

Du har vel et poeng der, kanskje. Når jeg tenker etter, er det sjelden jeg gir terningkast seks på det jeg leser nå. De fleste "sekserne" mine er bøker fra noen år tilbake.

Jeg tror det er henne. Åndenes hus, Om kjærlighet og skygge og bøkene om Eva Luna er jo magiske. Etter hvert synes jeg skrivingen hennes er blitt mer ambisiøs - og resultatene matcher ikke ambisjonene.

OK: Tony Hillerman? Sara Paretsky? Sue Grafton? Donna Leon? Alle skriver om detektiver (noen fra politi, noen private). Jakten på de skyldige blir ikke overskygget av personenes privatliv, som skildres i passelige doser etter min smak.

Det kommer vel litt an på hva du mener med "de senere årene". Har du lest Elizabeth Georges bøker? Eller P. D. James?

Hvor mange timer er det i et døgn? Hvor mange timer er du på skolen? Hvor mange timer må du sove? Og spise? Hvor mye gjør du ellers om dagen i tillegg til leksene?

Den tida du har igjen, kan du bruke til å lese. Hvis det er ei lett bok, klarer du kanskje 200 sider. Men noen ganger må du nøye deg med mindre enn det!

Hvis du ikke finner bøkene dine her når du søker, kommer det opp en lenke du kan bruke til å legge inn boka selv. Du får da opp et skjema som du kan skrive i. Pass på at du skriver nøyaktig tittel og forfatter og alle de andre opplysningene du blir bedt om å skrive ned.

Etter endt lesing blir man sittende og reflektere. Jeanette og søsknene hennes må ha vært enestående ressurssterke barn, som kunne trekke seg selv opp fra en så mistrøstig tilværelse og bygge sine selvvalgte "krystallslott" mens mor og far bygde luftslott hele livet! Og, som andre også har bemerket: Det er nesten ubegripelig at foreldre med slike ressurser, både intellektuelle og økonomiske, kan bli så uansvarlige og selvopptatte som disse to. At to slike kunne finne hverandre og få barn sammen, må vel være det vi kaller skjebnens ironi.

Walls har en direkte og usentimental fortellemåte; hun beskriver hvordan det var, rett og slett, uten å fiske etter medlidenhet fra leseren. Både gleder og sorger er skildret nøkternt og avbalansert - kanskje med unntak av historien om sparegrisen. Jeg synes det skinner ganske tydelig gjennom at hun også har barndomsminner hun tenker på med glede midt i all miseren.

Humoristisk er vel det siste ordet jeg ville bruke om denne boka. Til gjengjeld er det ingen mangel på tragikomiske situasjoner: biler som bryter sammen, pianoer som havner i eplehagen osv.

Femmer!

OK - da har jeg endelig fått svar på maset mitt og skjønner hva du mener. Jeg synes likevel det høres ganske tungvint ut.

Men hvordan kan man skrive et startinnlegg til en diskusjon hvis man ikke omtaler boka man vil diskutere?

Hvordan ser du for deg at en diskusjon skal starte?

Hvis vi ikke skal diskutere omtaler - hva hadde du da tenkt at diskusjonene skulle handle om?

Jeg hørte den som opplesningsserie på radio, i godt voksen alder, og bare MÅTTE få med meg alle episodene. Flott bok om kjærlighet og utholdenhet!

Dette er den andre boka i Finnskog-trilogien. Den første, Det vokser et tre i Mostamägg, forteller om hvordan Lina møter Taneli og hvordan de i fellesskap bygger seg et hjem. Handlingen utspiller seg i hovedsak innenfor et avgrenset geografisk område, og møtet med representanter for et urbant miljø blir dramatisk og tragisk.

I Himmelbjørnens skog fortsetter historiene om menneskene på Finnskogen, men her beveger vi oss også ut av dette miljøet og blir introdusert for personer fra "storsamfunnet". Drømmen om Amerika er også et sentralt element.

Jeg er ikke enig i at språket er klisjepreget og tradisjonelt - jeg synes tvert imot Larsen har en særpreget skrivestil som "kler" innholdet godt.

Jeg har ikke lest Åsta Holth, så noen sammenlikning har jeg ikke grunnlag for. Men jeg gleder meg allerede til å lese siste bok i trilogien av Britt Karin Larsen!

Bokklubbens utgave er nok eldre enn Bokelskere. Men ikke like spennende, tror jeg.

Jeg er enig i alt du skriver!

Turstens tidligere bøker har jeg kost meg med, både på grunn av kriminalplottene og skildringene fra privatlivet. Jeg synes det er fint å bli minnet om at politietterforskere også har annet å stri med enn å oppklare forbrytelser. Men denne "to-i-ett"- boka var ikke vellykket.

Det er vel det Tilla kaller "kjemi" ovenfor her. For meg "glitrer" Petterson mer enn Tiller, for eksempel, ikke nødvendigvis fordi han skriver bedre bøker, sånn objektivt sett, men fordi han i større grad slår an en eller annen streng i meg som Tiller hittil ikke har truffet.

Kritikerne og de som sitter i "prisjuryer" er heller ikke objektive: i større eller mindre grad lar de seg utvilsomt påvirke av denne uhåndgripelige "kjemien" - og dermed blir det selvsagt litt tilfeldig hvilke bøker som når helt til topps.

Jeg tror ikke det handler om genialitet. Vi kan vel være enige om at Petterson skriver gode bøker? At noen lesere blir sterkere grepet enn andre, tror jeg kan bero på levd liv, personlige erfaringer og mange andre individuelle kriterier som er vanskelige å gjøre rede for. De fleste av Per Pettersons bøker har dradd i gang sterke følelser hos meg, men jeg kan ikke riktig forklare hvorfor.

Hvorfor ikke bare godta Paasilinnas elleville univers? Han nekter seg ikke fornøyelsen av å trekke inn alle slags fantasifulle elementer - uten at den underliggende samfunnskritikken går tapt. Her er det bare å gi seg over!