Bokelskere.no

Jeg er litt enig med deg. Det er nokså lenge siden jeg leste den også, men husker at for meg ble de religiøse undertonene altfor påtrengende.

Ambjørnsen er bokanmelder. Da er det vel nokså naturlig at han gir ris så vel som ros når han finner det passende.

Laurence Olivier og Merle Oberon spilte i Wuthering Heights fra 1940. Jo, de er begge døde - og kanskje de snur seg i grava ved tanken på parodien!

Du har kanskje tillagt meg et litt mer positivt syn på boka enn jeg mente å gi uttrykk for. Svaret mitt til trådstarteren var egentlig en aldri så liten refs: Når man ber folk styre unna ei bok, synes jeg man burde begrunne det og ikke bare utbryte "Æsj!"

Jeg syntes også både hovedpersonen og historien var frastøtende, men det trenger jo ikke bety at boka mangler litterære kvaliteter. Av og til SKAL vi konfronteres med ting vi vemmes ved.

Når det er sagt: Grensetrilogien er bedre - MYE bedre!

Se der kom du meg i forkjøpet, gitt! Jeg synes forsåvidt det er en god del som ikke henger helt sammen i Bisettelsen, så du får bare ta det på strak arm sammen med alt det andre.

Det bandet Kim og kameratene skulle starte, fikk navnet Snafus - etter at Kim hadde foreslått Dirty Fingers og blitt nedstemt. (Det ble jo ikke noe særlig ut av Snafus heller).

Har du lest Beatles og Bly? Jeg repeterte dem før jeg skulle lese Bisettelsen, og det var nok lurt. Kim har jo levd et innholdsrikt liv før han takker for seg!

Dette var min andre Murakami-opplevelse, påbegynt med blanda forventninger siden jeg ble så begeistret - og skuffet! - over Kafka på stranden. Her ble jeg imidlertid fanget av historien på en helt annen måte; spesielt skildringen av forholdet mellom tvillingsjelene var betagende. Jeg ser at noen mener boka er sørgelig. Slik kan den vel oppfattes, kanskje, men jeg innbiller meg at slutten var ganske oppmuntrende: Det handler vel i stor grad om å finne seg sjøl?

Når jeg likevel ikke henter fram sekseren, skyldes det språket, som en del av dere lovpriser, men som særlig i begynnelsen av boka er så sprelsk at jeg synes det virker krampaktig. Mulig det er naturlig for japanere å strø om seg med slike språkblomster; for meg blir det for mye:

"... som et bonderomantisk hyrdedikt mumlet i en gresskaråker"
"En hvit måne hang taus på himmelen, som et klokt foreldreløst barn"
" ... utslitt som en gammel jernbanesville ..."

Oversetteren trår også til med noen blomster: noen og enhver, pleide blir stadig anglifisert til ville - og pronomenbruken her er feil: ... hvor en lærer ens sanne og skjulte krefter å kjenne. (Er det bare jeg som steiler over mangelen på samsvar?)

Trass i slike svakheter gir jeg altså en femmer, og Murakami skal få flere sjanser hos meg!

Per Fugelli er en iherdig motstander av dansen rundt gullkalven og den økende tendensen til å sykeliggjøre all motgang vi måtte støte på i livet. I denne boka finner vi herlig samfunnsrefs og friske spark, for eksempel til legemiddelindustrien, som tjener grovt på våre skrøpeligheter. Politikerne har gjennom helsekampanjer lagt ansvaret på oss enkeltmennesker: Stå opp om morran, spis sunt, hold deg frisk, ta deg sammen .... Sånt blir vi sykere av, sier Fugelli. De som ikke lever opp til idealet, mister sin verdighet.

Godt vi har mennesker som gir oss påminnelser om ting som egentlig burde være selvfølgeligheter!

I løpet av meningsutvekslingene nedenfor kom det for meg noen verselinjer som illustrerer at drømmer faktisk bidrar til å skape en bedre verden: (Fra Nr. 13 av Rudolf Nilsen)

Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gyllne penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel,
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gyllne skjær
ser veien til et land, hvor nr. 13 ikke er!

Den verden som skimtes utenfor er ofte stygg og urettferdig, full av sorg og lidelse.

Du har naturligvis helt rett. Men for meg ser det ut som om gutten på bildet allerede har erfart det stygge og urettferdige - innafor sitt eget gjerde. Så kanskje han ved hjelp av bøkene sine samler kraft og mulighet til å forandre verden til et bedre sted.

Leser du aldri eventyr?

Mulig jeg nå avslører at jeg kanskje er en sart sjel, men jeg sier "ja takk, begge deler". Jeg leser bøker blant annet fordi jeg gjerne vil tas med til steder østenfor sol og vestenfor måne, til Soria Moria slott og til Shangri-la.

Du tolker bildet som virkelighetsflukt; jeg tolker det som en utsikt mot en verden som er større og inneholder mer enn det vi sanser i det daglige. Eventyr er for eksempel universelle fordi de forteller oss noe om oss selv og forholdet vårt til det gode og onde i verden omkring oss.

Jeg synes vi, blant annet gjennom lesing, bør sette oss sjøl i stand til å skue over vårt eget gjerde - så oppdager vi saktens etter hvert at vegen til Soria Moria er full av hindringer, og at ungdomskilden i Shangri-la er en illusjon.

Jeg er heller ikke prinsippiell motstander av lydbøker, men har likevel aldri hatt ei lydbok på øret. Det har liksom aldri falt seg slik; vil jeg lese, setter jeg meg i en stol og holder boka i hendene.

Derimot trives jeg veldig godt med opplesning på radio - men der får man jo bare begrensede doser hver gang.

Den ville jeg gjerne hatt hvis den var å få tak i!

Klart det må være lov å si det!

Merkelig hvor forskjellige vi er. For meg var det omvendt. Jeg leste Frihet først og syntes den var god, men manglet den "nerven" som får fram følelsene. Det var derfor med en viss skepsis jeg tok fatt på Korrigeringer - som viste seg å stemme mye bedre med kjemien hos meg. Her fant jeg faktisk personer jeg kunne identifisere meg med.

... og med fare for å bli stemplet som en grumpy old bitch: Amerika er mer enn USA!

Jeg tror/håper at det er et tilfeldig utvalg du har slumpet til å påtreffe akkurat nå. I de eksemplene jeg nevnte ovenfor, finner vi jo nok av menneskelige følelser, både gode og vonde.

Det jeg kaller å lese med hjertet er enkelt sagt å leve seg inn i karakterene. Noen ganger er det nesten umulig: Franzens Frihet var ei slik bok for meg, men i Korrigeringer av samme forfatter følte jeg fortvilelsen hos en del av personene.

Jeg er ikke sikker på hva du mener med "nyere". Så gammel som jeg er, betrakter jeg for eksempel Marilyn French som en eksponent for nyere amerikansk. Jeg regner med at det ikke er akkurat der du er?

We need to talk about ... har jeg ikke lest, ei heller Never Let Me Go, men jeg tenker at du kanskje har et poeng når det gjelder beskrivelser av overfladiske relasjoner i en del av det som er utgitt helt nylig.

Så måtte jeg naturligvis hente opp hele min "nyere amerikansk"-liste for å sjekke om stoda er så begredelig som du frykter, og der lå John Irving, David Guterson, Toni Morrison, David Wroblewski, Jonathan Safran Foer, Cormac McCarthy og Annie Proulx. Eksempelvis. Heldigvis.

Jeg tror fortsatt vi har både dybden og overflaten representert, hvis vi leser med hjertet.