Bokelskere.no

Ahh - historier med moral! Jeg må visst prøve å få tak i den. Ellers synes jeg Lars Saabye Christensen ironiserer med stort hell over historier med moral:

OPPSUMMERING OG ADVARSEL

Silden er en stimfisk.
Enhver sild forsøker å komme seg inn til sentrum
av stimen.
Der tror silden det er tryggest.
En større fisk (f. eks. en hai)
får derfor et lett bytte
når den møter en sildestim.
Det ville vært langt vanskeligere,
den ville kanskje sultet i hjel,
hvis alle sildene svømte hver for seg.

Av dette har vi ingenting å lære.

Noen kan få sagt det!

Asterix har vel alltid vært stuerein?

Delvis enig med deg. Serien var god nok, men hovedpersonene, spesielt Barbara Havers, stemte dårlig med det bildet som bøkene gir. (Samme problem som alltid når litteratur skal gjøres om til film).

God bok, men litt tunglest etter min mening.

Det finnes forresten ikke så rent få sterke kvinner i norgeshistorien - Dag Skogheim har skrevet om noen av dem i serien "Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse", fra midt på 1970-tallet. Små, tynne bøker om Ellisif Wessel, Kata Dahlström, Kathrine Bugge og Gitta Jønsson, blant andre. Jeg synes Skogheims forord i boka om Ellisif er så glitrende at jeg må få sitere litt:

Ingen av dem sto fram i avisspaltene som elitefenomener med krav om likeverd i klassesamfunnet.
Arbeiderbevegelsen hadde invitert dem ned på jorden hvor klassekampen ble utkjempet.
De ble hengt ut, æresskjelt, forfulgt og latterliggjort av damene og herrene i den dannede folkeklasse.
Men i massen av folk drev de troen, kampviljen like inn i hjertene og hjernene.
Det var et arbeid som dugde til et svennestykke.
Men kampen fortsetter.
Vi skal ikke feigt gjemme dem bort til en høytidsstund på gravlunden.
De må alltid være farlig til stede og med oss.

En tilføyelse etter å ha tenkt litt mer over historien: Det du sier om at faren er Allans store helt, blir feil for meg. Jeg oppfatter det slik at Allan ser faren som han er: En stakkar som trenger hjelp for å mestre tilværelsen. Når familien kommer i virkelig krise, er det jo Allan som tar ansvar og setter i gang med å ordne opp i sakene, bringe Sanna tilbake og sørge for å få verden i balanse igjen. Til ingen nytte, riktignok. Vond historie.

Androider eller humanoider - fagspråket her behersker jeg ikke. De var programmert til et visst livsløp: Rask vekst til kjønnsmoden alder, kort liv, brunsttid, fredelig oppførsel, sorgløshet, lydighet, ingen humor, enkel kost, og rovdyrene angrep dem ikke. Mennesker? Nei ...

Hver sin tolkning. "Crakes barn" oppfattet jeg faktisk ikke som mennesker, men som velprogrammerte roboter. Mener du at Crakes gjerninger kan redde verden?

En merkelig, beskrivende fortelling uten moralske vurderinger. Skrivestilen er herlig veslevoksen - og litt i naiveste laget for en elleveåring i tida omkring 1960, synes jeg, men det fungerer! Et sterkt vitnesbyrd om barns lojalitet overfor foreldre som ikke mestrer foreldreoppgaven!

Filmet i 1958 med John Gavin i hovedrollen. Jeg er også helt sikker på at den var i farger. Om jeg ikke husker feil, fikk den en Oscar også, kanskje for beste fotografering?

Tynt grunnlag for antakelser, er jeg redd. Jeg mente bare at Petrus ikke var med på de ekspedisjonene jeg har lest om, så "førstehåndsforteller" kan han jo ikke ha vært. Han kan jo likevel meget vel ha hatt en finger med i språkføringen.

Biografien har jeg ikke lest - men jeg har lest noen av "biltur"-bøkene. Kostelig! Jeg tviler på at Petrus kan ha skrevet dem, men han kan vel ha vært en slags medforfatter, kanskje!

Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier "mennesker som klarer seg godt". Slik jeg leser det, er Snømann/Jimmy på full fart mot sin egen utslettelse. Visst finner han omsider fram til noen artsfrender, men jeg ser ikke mye håp i sluttscenen!

Spennende bok, og dyster advarsel om hva menneskelig intelligens kan (mis)brukes til.

Et legendarisk gruvesamfunn innerst ved svenskegrensa i Salten, Nordland. Jeg er stolt over å ha røttene mine der!

Åh, herlighet - hvor får man tak i bøker av Greta Molander nå for tida?

En av bøkene til nobelprisvinneren John Steinbeck. Tittelen henspeiler på historien om Kain og Abel, og boka handler (blant annet) om en far som favoriserer en av de to sønnene sine.

Enig i det med likheten, men forstod det slik at det var likhet som ble etterspurt her. Det kan kanskje være en ide å finne ei bok som er helt annerledes - skjønt det innebærer jo også en risiko for helbom!

Jeg har sju av dem stående, fra 70- og 80-tallet, trolig plukket ut fra bokhandlernes restekasser. Der kan man fortsatt finne litterære godbiter, men det er lenge siden jeg har sett disse årbøkene der. Jeg har aldri lest noen av mine fra perm til perm, men bladde mye att og fram i dem før i tida. Kanskje på tide å hente dem ned fra hylla igjen!

Harry Bernsteins Den usynlige muren likner litt på Engelen .... Den er også selvbiografisk. Ellers har jo Engelen ... fått to oppfølgere - jeg har bare lest den første av dem og syntes den var litt kjedelig i forhold til begynnelsen på historien.

Lettlest og behagelig språk, til tider med sylskarp ironi, gjorde boka lesverdig for meg. Selve historien og karakterene greide jeg ikke å ta helt på alvor - men det er kanskje ikke meningen heller? Det føltes iblant som om Jane Austen sto bak ryggen min og lo mens jeg leste!

Men Elisabeth George er amerikansk, enda så erke-engelske miljøer hun skildrer.