Bokelskere.no

Enda ei bok som ble lest en gang i ungdommen, og som har gått nesten i glemmeboka - jeg har iallfall ikke registrert den i samlingen min her, ei heller Ringeren i Notre Dame. Gode bøker, iallfall dengang da ... Skulle vel ha lest dem om igjen, men så er det jo så mye annet som skal leses også!

Det beste jeg kan komme på, er Karin Fossum. Hennes Konrad Sejer (riktignok danskfødt om jeg husker riktig) er en av de trauste, uforstyrrelige norske krimheltene, synes jeg.

Jeg tror nok du må avgrense temaet ditt kraftig!Omfatter "britisk" også skotsk, for eksempel? Der har du Ian Rankin og Denise Mina, som er meget forskjellige fra Agatha Christie og Sherlock Holmes, for å si det forsiktig. Og i Norge har vi alt fra Øvre Richter Frich og Stein Riverton til Tom Egeland og Karin Fossum. Det er lurt, som noen har antydet, å velge en bestemt, ikke altfor lang tidsperiode, ellers er jeg redd oppgaven din blir uoverkommelig.

En fornøyelig historie, og en rørende skildring av toleranse, vennskap og solidaritet på tvers av ståsted og livsanskuelse!

Det er nok som du sier i det siste innlegget her nedenfor, at forfattere må treffe noe i oss som skaper vibrasjoner, og at dette "noe" er individuelt. Lindgren traff en av mine strenger. Visst er det traurig, makabert, grotesk og motbydelig, men jeg så for meg disse to gamle, halvdøde stabeisene - og den svært uhåndgripelige fremmede kvinnen som trasker att og fram i snøen mellom husene og får dem tilbake på en slags talefot.

Humor fant jeg også - i alle de språklige underfundighetene, nesten "hamsunsk". Og kjærligheten til det västerbottenske folket skinner tydelig gjennom, både på og mellom linjene.

For å bekrefte ulikhetene mellom lesere: Jeg er ingen Loe-fan ...

Nesbø ser altfor prektig ut. Jeg ser for meg en kloning av Clint Eastwood i hans velmaktsdager. (Kor er alle heltene?)

Nei, nei, nei! Pengetreet er en sukkulent stueplante, iallfall her til lands. Jeg hadde en slik en gang; den sto der og vokste seg stor og prektig, men etter mange år ga den plutselig opp og utåndet. Penger produserte den aldri.

Judaspenger er en uteplante, toårig med rosa blomster og sirkelrunde, flate frukter på størrelse med en tjuer. Dekorative, men ikke gangbar mynt.

Skaff deg gjerne begge deler - men de duger ikke særlig til å spe på bokbudsjettet!

Det er lenge siden sist jeg ga terningkast seks til ei bok, men nå har jeg gjort det. Historien om Stephen er overveldende og full av følelser: Kjærlighet, raseri, avsky, sorg, angst, apati - og litt glede innimellom. Faulks' skildringer er omsvøpsløse, både når det gjelder krigshandlinger og kjærlighetsakt, og likevel blir dette ingen kjølig betraktende skildring. Trass i all brutalitet skriver han med stor empati og forståelse - og helt uten moralisering.

Jeg kan ikke huske å ha lest noe som har trukket meg så intenst inn i tilværelsen i skyttergravene. De som gjennomlevde dette, må nødvendigvis ha vært merket av det for resten av livet.

Han har vel foreløpig skrevet for få bøker til å kunne kalles "krim-konge", men her er det potensial! Jeg har bare lest denne og Døden ved vann, men er klar for mer av Damhaug. I Se meg, Medusa er hovedpersonen en helt intetanende borger som etter hvert blir trukket inn i noe han umulig kan ane konsekvensene av. Synsvinkelen er ikke hos politiet, tvert imot er det vel selvgod middelmådighet som preger politiarbeidet i denne saken. Umulig å legge fra seg boka før den var utlest, og den (litt i overkant) fantasifulle løsningen aner man først etter ca. 300 sider. Femmer på terningen!

Jeg slutter meg til alle lovord her! Krigen og de historiske hendelsene er skildret akkurat dyptgående nok til å danne bakteppe for relasjonene mellom høyst ulike mennesker. Personskildringene er meget gode, noen av dem riktignok litt stereotype i mine øyne: Her er den griske, den pompøse, den falske, den brutale osv. - men ingen av dem er helt uten forsonende trekk.

Pussig, forresten, at boka har fått tittelen "Storm i juni", når den egentlig består av to bøker som inngår i Fransk suite. Riktignok en kortere suite enn forfatteren hadde lagt opp til -.

Gammel tråd vekkes til live igjen. Jeg deler din begeistring for denne romanen, som jeg leste for mange år siden. En del av begeistringen skyldes kanskje omstendighetene rundt forfatterens stilling: Romanene han faktisk fikk gitt ut på tross av systemkritikken de uttrykte. Uavhengig av dette synes jeg historien er meget godt komponert, karakterene troverdige og fortellemåten fylt av temperament, kjærlighet og humor. Merkelig at denne boka har skapt så lite "åtgaum" blant oss bokelskere!

Jeg har ikke lest noen av dem, men jeg har lest mange andre bøker av Ajtmatov, noen svært gode, andre litt mer midt på treet. Jeg skulle gjerne hatt den du nå har fått tak i!

Endelig kom vi på sporet igjen. Bra. Ambjørnsen slakter uten å begrunne godt nok; det er et saklig og greit standpunkt.

At høyere utdanning er viktig i et samfunn, er vi også enige om. Det var nok din bemerkning om sju års folkeskole etc. som ble litt drøy. Den uformelle utdanningen mange av oss tilegner oss gjennom livet, KAN faktisk være like god som den formelle. Noen ganger er den bedre.

Jeg synes også spesielt debutanter bør behandles seriøst av anmelderne (men det var da Stein Morten Lier som ble "slaktet" - og han er vel ingen debutant?).

Det er temmelig ignorant overfor en musiker som har studert musikk i 7 år å si at musikk er jo noe alle kan drive med og uttale seg om med samme autoritet.

Min utheving - beklager hvis jeg har misforstått deg!

Anførselstegnene var absolutt ikke ment som en nedvurdering av litteraturen, bare som et signal om at jeg synes rørleggerfaget og litteraturfaget er såpass vesensforskjellige at det nesten er umulig å sammenlikne dem.

Javel, så er jeg nok ignorant - hvis det nå er det du mener. All mulig respekt for utdannelse, men det er likevel et faktum at mange selvlærte utøvende kunstnere hevder seg like godt i det gode selskap som de faglærte. I farten kommer jeg på et lite dusin nobelprisvinnere i litteratur, for eksempel. Utøvelsen av kunst henger ikke nødvendigvis sammen med utdannelse i det aktuelle faget.

At ikke alle utøvere kan/bør uttale seg med autoritet om alle sider av faget, kan vi nok enes om, men at bare faglærte kan drive med musikk, billedkunst og litteratur, får du meg aldri med på.

Visst har jeg lest Småfrøkner! Her blant bokelskerne får man påminnelser om mye fra gamle dager som (nesten) var gått i glemmeboka! Jeg hadde endatil to bind; det siste het Småfrøknene gifter seg. Men hva de handlet om - tja, si det?

Walden har jeg hatt på pensum en gang for ikke riktig så lenge siden (men lenge nok). Jeg husker vi var mange studenter som ble fascinert over tankene hans og villmarkslivet han levde (dette var omtrent midt på 70-tallet, da det var populært å flytte på landet med katt og kaniner). Etter hvert kom det jo fram at Thoreaus "villmark", Walden Pond, lå i gangavstand fra byen, og at Thoreau gjerne tok en bytur både titt og ofte i løpet av de to åra han tilbrakte der. Det fikk oss ned på jorda/asfalten igjen!

For å uttale seg med autoritet om faget bør man altså ha utdannelse. Jeg går ut fra at du da mener formell utdannelse. Hva med utøvelsen av faget? Sammenlikningen din med rørleggere og matematikere virker litt søkt, siden "litteraturfaget" kan utøves av så å si hvem som helst. Noen med betydelig autoritet.

Her var det mye vold og mange intriger! Boka er nedslående i sin konklusjon: Menneskene lærer aldri av historien - som også kan omskrives, forskjønnes og brutaliseres etter behov når historieskriverne er makthavernes lakeier til enhver tid.

Rose-Marie har oppsummert handlingen nedenfor, og jeg slutter meg helt til vurderingene hennes når det gjelder paralleller til bibelhistorie og myter. Spenningen skyldes etter min mening i stor grad måten boka er bygd opp på: I hvert av de fem hovedkapitlene presenteres en ny "Messias"-skikkelse, som man etter hvert knytter mer eller mindre håp til.

Når jeg ender på en "lusen" firer her, er det fordi jeg synes det blir for mye gjentakelse av den samme typen handling, og lite variasjon i språket.

Jeg må vel vedgå at jeg har hoppet inn i en debatt uten å kjenne saken til bunns. Slik jeg har forstått det, var utgangspunktet nettopp en anmeldelse av en enkelt bok (krim), som fikk regelrett slakt av Ambjørnsen. Godt begrunnet, har jeg skjønt. Men uprofesjonelt naturligvis, siden han bare er en halvstudert røver. Pressen bruker ham altså likevel som anmelder.

De store overskriftene kom etterpå, da den samme pressen valgte å bruke ham som rikssynser, på linje med alle andre uprofesjonelle rikssynsere. Så kan man være enig eller uenig med ham om den generelle kvaliteten på norsk krimlitteratur - det blir ganske riktig bare synsing.

Forbrukeren bestemmer hvor populær boka er - ikke hvor god den er.