Bokelskere.no

Jeg er ikke sikker på hva du mener med "nyere". Så gammel som jeg er, betrakter jeg for eksempel Marilyn French som en eksponent for nyere amerikansk. Jeg regner med at det ikke er akkurat der du er?

We need to talk about ... har jeg ikke lest, ei heller Never Let Me Go, men jeg tenker at du kanskje har et poeng når det gjelder beskrivelser av overfladiske relasjoner i en del av det som er utgitt helt nylig.

Så måtte jeg naturligvis hente opp hele min "nyere amerikansk"-liste for å sjekke om stoda er så begredelig som du frykter, og der lå John Irving, David Guterson, Toni Morrison, David Wroblewski, Jonathan Safran Foer, Cormac McCarthy og Annie Proulx. Eksempelvis. Heldigvis.

Jeg tror fortsatt vi har både dybden og overflaten representert, hvis vi leser med hjertet.

Det at vi hører stemmene til både drapsmannen og de drepte, synes jeg er et fiffig grep. (Spøkelsene hjemsøker oss så lenge saken ikke er oppklart). Når det gjelder Malins problemer har jeg heller ingen store motforestillinger - det er naturlig at man ser en sammenheng mellom yrkesliv og privatliv. Men det blir for mye av alt i denne boka! Problemer, forhistorier - alt kunne med fordel ha vært strammet inn. Ikke mer enn en svak firer til Kallentoft!

Da trenger jeg altså ikke lure på om denne skal på ønskelista.

(Men en ubesluttsom sol har jeg opplevd mange ganger!)

Jeg ble også dratt med inn i historien, men begeistringen uteble. Selv tidsånden tatt i betraktning, forble både miljøet og hovedpersonene uvirkelige for meg. Og Fanny var jo ikke sann! Et persilleblad når det gjaldt helse, en stygg andunge som utviklet seg til svane, et neglisjert og nesten usynlig tyende som plutselig ble hele familiens yndling, Askepott som helt uforskyldt danket ut stesøstrene sine og fortsatt beholdt den gamle uskyldigheten - nei, for meg hang ikke dette på greip.

Dette er faktisk det første jeg har lest av Jane Austen, og jeg kommer nok til å prøve meg på mer med tid og stunder. Historien er godt fortalt, språket er innimellom herlig spissfindig, og moralen er jo utvetydig: De som oppfører seg skikkelig, får sin belønning - de andre får sin velfortjente straff.

Fornorsking kan skje på flere måter. En av dem er å oversette, slik islendingene gjør. En annen er den du foreslår: beholde uttalen og endre stavemåten. En tredje svært vanlig måte er å beholde stavemåten og uttale ordet på norsk. Fransk regi kan dermed uttales med g-lyd, som i nostalgi, magi, elegi, trilogi, ideologi, kirurgi, allergi, osv osv i det nesten uendelige.

Et alternativ til fornorskingen i dette tilfellet er at folk kan lære seg å lese, slik at vi slipper å høre "sør" uttalt som "sjør".

Til den siste "skolemester-regelen" din er det vel bare å innse at den etter hvert er nokså utdatert. Sjikane, sjikt, sjimpanse, sjiraff, sjirting, sjingel, sjy er helt korrekt norsk rettskriving. Så hvorfor ikke resji?

Jeg har ikke sett Tintin-reklamen. Jaså, det er Spielberg som har hatt resien?

Jeg ser at noen her henviser til at språket utvikler seg. Men dette handler da ikke om utvikling av språk - det handler om å ikke kunne lese. Kanskje vi burde begynne å uttale ordet på norsk og blåse i fransken - ingen ville vel finne på å si "regisjør"?

Jeg ble også skuffet. Ikke fordi den var oppskrytt,men fordi jeg syntes den ble rett og slett kjedelig i lengden, bokstavelig talt. Altfor lang og altfor vidtfavnende - og ikke troverdig etter mine begreper. Av og til blir selv Mankell litt for ambisiøs.

Ebba Haslund skrev også noen morsomme barnebøker, blant andre Barskinger på Brånåsen, der kjønnsroller er et vesentlig tema. En av de mange barnebøkene fra 60-tallet, der det settes søkelys på vedtatte "sannheter".

Jeg er vanligvis ingen Bjerke-fan, men dette var vakkert. Har aldri hørt det før - takk skal du ha, Kirsten!

Jeg har nettopp plukket boka fram fra glemselen i hylla mi - husker at jeg leste den for 30+ år siden. Jeg ble fascinert av historien, men ikke av språket.

Nå har jeg prøvd å finne ut mer om både boka og forfatteren, men har næmest gitt opp. Det eneste jeg har gravd fram, er at originalen trolig er skrevet på tysk, og at Boris Koseleff er et psevdonym.

Ut fra dette er det vanskelig å bedømme sannhetsgehalten i historien. Noen som vet noe mer?

Her er et utsagn fra Lidman sjøl:

Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev ...

Det synes jeg hun har lykkes med i alle romanene sine.

Så trivelig at noen endelig omtaler Sara Lidman her! Hun er en av de nordiske forfatterne jeg setter stor pris på.

Enig med deg, Ellen! Skjønt det KAN vel komme av at jeg så filmen før jeg leste boka.

Interessant å lese sørafrikansk litteratur som ikke har apartheid/raseskille som tema! Absolutt lesverdig, selv om jeg ikke ble helt revet med av historien. Jeg følte at den verken hadde begynnelse eller slutt, og det var kanskje meningen også - Azure lever jo hele tida i bevisstheten om at han er aleine i verden, og at dette neppe kommer til å endre seg. Siste kapittel er dramatisk og kan kanskje tolkes som et varsel om forandring, men jeg synes likevel det løp litt ut i uvisshet.

Et godt vitnemål om at Sør-Afrikas problemer ikke er over selv om apartheid er gått over i historien. Og nok en vond påminnelse om at barn verden rundt lever under forhold vi ikke liker å ta inn over oss.

Takk. Jeg hører Piaf i mitt indre øre.

Jeg er overveldet av alle disse internasjonale "dagene" vi skal belemres med. Denne varianten tror jeg trygt vi kan være foruten.

Den eneste boka jeg har lest i voksen alder der versaler spiller en vesentlig rolle, er Irvings En bønn for Owen Meany. (All direkte tale fra Owen er satt med store bokstaver, for å illustrere den spesielle stemmen hans - og det virker!)

Terningkast tre. Starten var OK, men presentasjonene av potensielle mistenkte synes jeg var en dårlig ide, og når løsningen endelig kommer, er det med grunnlag i en helt ny vri som ikke har vært presentert i det hele tatt. Jeg har ikke lest mange av Foyn-bøkene, men har tidligere ment at advokaten er grei nok. Denne gangen synes jeg imidlertid ikke kvinnehistoriene hans henger på greip.

Vi har nok litt ulik begrepsforståelse. Hvis avsnittet ditt om akademikere og deres lesevaner/evne til empati var ironisk ment, får jeg bare beklage at jeg ikke oppfattet det.

Hva får deg til å tro at lektorer leser mer og "riktigere" enn ansatte i barnehage og skolefritidsordning? Jeg synes du gjør deg skyldig i en nokså arrogant generalisering.

Femmer! I tillegg til en spennende historie med politiske intriger, kjærlighetshistorier og krig, får vi innblikk i hverdagsliv, handelsvirksomhet og annen yrkesutøvelse, og ikke minst sosiale samværsformer på Hassans ulike stoppesteder rundt Middelhavet. Og ikke minst: Vi får en betimelig påminnelse om at felles tro ikke automatisk fører til enighet og samhold. Verken muslimer eller kristne har levd i innbyrdes fred og fordragelighet opp gjennom historien.

Litt kuriøst er det å merke seg Hassans tanker på veien tilbake til Afrika. Han føler seg "gammel og mett av dage" og vil pensjonere seg - i en alder av 40 år!