Bokelskere.no

Jeg leste boka først en gang og satt igjen som et spørsmålstegn. Språket og fortellerstilen var såpass fornøyelig at jeg like godt leste den en gang til for å sjekke; jeg var sikker på at sentrale momenter måtte ha gått meg hus forbi den første gangen. Ble jeg klokere? Ikke tale om. Fascinert, absolutt, men jeg leser den neppe en tredje gang.

Jeg var på ferie, hadde lest ut de bøkene jeg hadde med meg og fikk låne denne. Treer på terningen! Dårlig bygd opp, signaler pekte mot et drama som falt helt i fisk etter min mening. Klisjefylt og klønete språk, banale historier som har vært skrevet utallige ganger før - nei, denne blir fort glemt!

Der var den utlest, og jeg kan bare slutte meg til dine betraktninger, Ellen! En munter-vemodig tone gjennom hele boka, og Sandel gir oss enkle, men tankevekkende påminnelser om at vår velmente omsorg for et dyr kanskje ikke alltid er til dyrets beste.

Ikke les den en gang til før du har lest alle de foregående bøkene om Lynley og Havers!

Leseåret 2011 har vært helt spesielt for meg - jeg har lest mye som jeg aldri ville ha vurdert om jeg ikke hadde fått råd og anbefalinger fra andre bokelskere. Noen nedturer, men flere flotte leseopplevelser!

Jeg slutter meg til alle gode ønsker for det nye året, og skulle også gjerne ønske at vi fikk et mer oversiktlig system når det gjelder nye tråder. Dessverre tror jeg denne ulempen er noe vi må leve med - hvordan i all verden skal vi hindre folk i å starte nye tråder? Det kommer stadig nye bokelskere som vil si sitt om den boka de har lest, uavhengig av hva andre har sagt før. Den eneste løsningen jeg kan tenke meg, er å sette en maksimumsgrense for hvor mange tråder som kan opprettes for en enkelt bok, og så "blokkere" for ny tråd dersom den aktuelle boka har nådd denne grensen.

Bare en tråd per bok virker trøblete for meg; de mest leste bøkene ville da være omtalt i en tråd som nærmet seg det uendelige, og som ingen ville ha ork til å lese grundig nok.

Akkurat slik skal en god krim være! Spekket med nitid etterforskning, spor som dukker opp, etterforskere som leter og finner og følger opp eller forkaster, personligheter som utfyller hverandre eller er på kollisjonskurs - kort sagt: Bortimot perfekt. Språk og stil er preget av en ikke altfor høy respekt for autoriteter; de fleste har sine små og store skjeletter i skapet. Forbryteren får sin (velfortjente?) straff - den konvensjonelle typen straff vil rimeligvis være umulig i denne historien.

Når jeg ikke strekker meg til en sekser her, er det på grunn av persontegningene. De fleste er ganske så troverdige, men iblant tar det av og blir rein karikatur.

Der var siste episode slutt. Naturlig avslutning på en filmserie, men jeg følte meg likevel litt snytt. Akkurat som jeg pleier når jeg har sett en film bygd på ei bok jeg er glad i. I forhold til boka mangler filmen mye - men jeg skal prøve å være rettferdig og vurdere den som film: Gode skuespillerprestasjoner, glimrende fotografering og troverdig handling. Langsomheten var en sann nytelse.

1. Johan Falkberget
   
2. Knut Hamsun
   
3. Aksel Sandemose

Tre menn, alle forlengst henfarne. Sigrid Undset ville ha kommet på fjerdeplass.

(Tenkte du deg nålevende forfattere?)

Åhh, der dukket det opp enda en bok jeg leste for lenge siden. Bibliotekarene og Benji! Tenk at jeg kunne glemme den - som gjorde slikt inntrykk at jeg til og med kalte opp katten min etter Flaggerkatten Miromurr!

Jeg ble minst like trollbundet av denne som av Ifølge Sofia. Selv om jeg heller ikke her fikk helt grep på verken Simen eller Sofia, trer de etter hvert litt klarere fram. Skrivestilen er fortsatt den samme, fragmentariske, ordknappe, unnvikende, men her ser jeg tydeligere at dette gjenspeiler noe i personenes karakter: Det er mye man ikke uttrykker i klartekst, men lar være underforstått (eller kanskje uforstått?).

Før eller siden skal jeg skaffe meg den siste boka i trilogien. Jeg ser ikke bort fra at jeg da må repetere begge de første - men har ikke lenger noen forventning om å komme til bunns i mysteriet Sofia.

... både med og uten Solstad, ville jeg sagt!

Det er ymse man lar seg forlede til å svare på midt i kakelinna! "Kul" er et begrep jeg ikke er helt fortrolig med, - i mine øyne er for eksempel ikke "bad boys" nødvendigvis spesielt kule. Min liste består av menn som utseendemessig ikke er helt på sykkeltur, de har humor, glimt i øyet - og jeg synes ikke det gjør noe om de også har skrevet noe som appellerer til meg. Noen av dem er kanskje myke menn, men ingen av dem er direkte puslete eller bløtaktige, tror jeg. Ti på topp i alfabetisk rekkefølge:

• Ingvar Ambjørnsen
  
• Tor Åge Bringsværd
  
• Odd Børretzen
  
• Kolbein Falkeid
  
• Jon Fosse
  
• Edvard Hoem
  
• Ragnar Hovland
  
• Karl Ove Knausgård
  
• Jon Michelet
  
• Per Petterson

Lista avslører vel at jeg ikke er noen ungmø. Derfor har jeg heller ingen formening om de yngre i denne sammenhengen, noen fordi jeg verken vet hvordan de ser ut eller ter seg, noen fordi de ser ut som noens barnebarn.

Det er ikke nødvendigvis krig og slag og hobbiter og alver vi er fascinert av. Derimot det lille enkeltindividet som blir betrodd en oppgave og går gjennom store prøvelser for å fullføre. Og verdien av å ha trofaste venner og hjelpere som tar affære når det stormer på det verste.

Liker du ikke vanlige folkeeventyr heller? Der er det jo ikke mangel på vold og elendighet, men på et litt mer individuelt plan. Hva med frierne som ble kastet i ormegården, som fikk skåret ut tre remmer av ryggen og fikk strødd salt i sårene?

Fantasy er en sjanger jeg vanligvis ikke oppsøker, men folkeeventyrene våre (og andres) er jeg glad i. Og altså Ringenes herre.

Jeg har nettopp fått i hus bok nummer to i trilogien om Sofia, og måtte dermed lese denne om igjen for å friske litt på hukommelsen. Jeg hadde glemt hvor spesiell den var! Fire hovedpersoner som fra ungdommen av har lovt å passe på hverandre, og som faktisk gjør det, enda de ikke helt vet hva som er galt. Både hoved- og bipersoner har ett eller annet tilnytningspunkt til Sofia; likevel er det hun som for meg blir den mest gåtefulle av personene.

God roman, det er jeg enig i, men vanskelig å bli klok på. Hovedpersonene glir unna hele tida, vi blir kjent med dem i "rykk og napp" gjennom hopp fram og tilbake i tid, samtaler av typen "god dag mann, økseskaft", og jeg fikk liksom aldri klarhet i hva som var virkelig og hva som bare eksisterte i personenes egne hoder. Språket er utsøkt presist og knapt, skrivestilen springende og tilsynelatende tilfeldig, svært poetisk iblant, og musikalsk som en jazzimprovisasjon. Fascinerende!

Jeg håper neste bok, Simens stormer bringer litt mer klarhet i Sofias verden.

Ida har rett. Kirstens fasit gjelder de norske utgavene. Men Baby Jane er altså ingen debutbok.

Jeg har ikke lest den, men de to andre er opprivende og medrivende lesning!

Ikke mye utfyllende, er jeg redd, men i barndommen leste jeg Hansine Solstad, som fantes på skolebiblioteket. Jeg lurer faktisk på om det ikke også var et utdrag av den i ei av lesebøkene vi hadde på skolen (Nordahl Rolfsen). Jeg husker ikke mye av innholdet, bare at Hansine var gjeterjente og ofte frøs forferdelig, barbeint og dårlig kledd som hun var.

Nok et punkt på ønskelista! Tysktime er også god, men Ekserserplass er den beste jeg har lest av Lenz så langt.

en av de nye bøkene jeg har

Du hadde altså flere. Da kunne du vel ha valgt en av de andre, en som du kanskje hadde mer tiltro til? Hvis det nå var viktig for deg å ikke bidra til opphaussingen ...

Forfatteren, Arne Tumyr, er en ganske kontroversiell person i norsk samfunnsliv. Hvor har han opplysningene sine fra? Er det oppgitt kilder i boka?

Jeg trodde det var krim - og på sett og vis var det vel det, men her ble forfatterens egentlige profesjon litt for synlig etter min mening. Hovedpersonen er psykiater og får en dag en pasient som ikke vil snakke, som helt tydelig har dramatiske opplevelser bak seg, og hvis identitet man i første omgang ikke finner ut av. Legen fatter atskillig større interesse for denne pasienten enn hva som er vanlig. Etter hvert nøstes det opp flere ledetråder som hun av personlige grunner gir seg til å følge opp, med farlige konsekvenser.

Handlingen var spennende og medrivende, men en del kapitler ble litt tunge på grunn av lange faglig pregede dialoger mellom psykiatri-kollegaer.