Bokelskere.no

Mange har bedt om tips om gode krimforfattere/krimserier, og svarene har vært utrolig tallrike. Jeg har lest innleggene med stor interesse og funnet ut at det fremdeles er forfattere av denne sjangeren som jeg ikke har lest/oppdaget. Heldigvis! Disse innleggene har inneholdt masse navn, men mindre om HVORFOR den og den er så bra. Derfor utfordrer jeg enhver til å skrive noen ord om HVORFOR du vil anbefale akkurat DEN forfatteren.

Har du sans for britisk krim, må Elizabeth George sine bøker om Thomas Lynley og Barbara Havers anbefalast. George er amerikansk, men bøkene er erke-engelske. I stilen liknar ho på P.D. James og Agatha Christie, men i bøkene finn ein også mykje som minner om Ruth Rendell sine psykologiske krimromanar.

I bøkene syner forfattaren fram, via hovudpersonane Lynley og Havers, dei psykologiske trekka som finst i ulike menneske og korleis og kvifor menneske kan drepe. Dei to er eit fascinerande par: Detective Inspector Thomas Lynley er aristokrat, rik, Oxfordutdanna og veltalande. Detective Seargent Barbara Havers kjem frå ein fattig arbeidarklassefamilie i aust-London. Trass i desse motsetningane, arbeider dei godt i lag, og dei har gjensidig respekt for kvarandre. Saman og kvar for seg nøster dei opp i lause trådar.

Elizabeth George sine bøker har naturleg nok litt varierande kvalitet, men er jamt over både intelligente, velkomponerte og spennande.

Eg trur at eg ein gong har vore borte i minst ei bok av Elizabeth George, - ganske lenge sidan så eg hugsar ikkje så mye av innhaldet. Når du seier Lynley og Havers, minnar det meg om ein krimserie på TV. Kan det stemme? Eg har vore ein stor fan av Ruth Rendell, har lese alt ho har skrive som er omsett til norsk. Eg har vore spesielt fascinert av outsider-personane i bøkene hennar.

Det stemmer, BBC (som vanlegvis er dyktige på krimseriefronten) har produsert 6 sesongar av serien 'The Inspector Lynley mysteries', dei fleste episodane er så vidt eg veit synt på NRK i 2009-10. Sidan eg er så stor fan av Elizabeth George, såg eg fram til denne TV-serien, men vart skuffa. Slik ein ofte blir skuffa av filmar der ein har lese boka på førehand.

Delvis enig med deg. Serien var god nok, men hovedpersonene, spesielt Barbara Havers, stemte dårlig med det bildet som bøkene gir. (Samme problem som alltid når litteratur skal gjøres om til film).

Enig. Både Havers og fleire av bipersonane (Lady Helen og DC Nkata t.d.) var heilt "feil".

Jeg liker å lese krim der forfatteren

• levendegjør persongalleriet for meg gjennom tydelige karakterskildringer gjerne ved bruk av uvante og nyskapende språklige grep
  
• bruker spennende metaforer og bilder som ikke har vært brukt tidligere
  
• velger et miljø for sin fortelling som fascinerer meg, enten fordi det er kjent, eller fordi det på en eller annen måte vekker en historisk eller geografisk interesse
  
• følger kjente kriminalfortellings-mønstre, men uten forutsigbarhet
• skaper sympati for "helten" ved å appellere til min rettferdighetssans
  
• skaper spenning gjennom gradvis å avsløre plottet, gjerne ved en kombinasjon av villedning og veiledning
  
• legger igjen spor i teksten som gjør det mulig for meg å gjette meg til hva som egentlig har skjedd
  
• gir fortellingen liv gjennom et fargerikt språk mest mulig fritt for klisjeer og velbrukte sammenlikninger
  

Forfattere som får til dette, synes jeg er Michael Connelly, Robert Wilson, Ian Rankin, Henning Mankell, Arnaldur Indridason og Gert Nygårdshaug. Men det finnes selvsagt mange flere.

Her er det punkter som nok de fleste vil kunne slutte seg til. Jeg synes også sannsynlighet eller troverdighet er viktige krav. Det må ikke bli for mye ”teoretiske konstruksjoner”, noe som lett kan skje dersom det satses for mye på villedende spor underveis. Spenning er naturligvis veldig viktig. Mange av de beste krimbøkene er bygd opp slik at perspektivet skifter ofte fra kapittel til kapittel. Vi følger etterforskerne i deres arbeid, så blir vi kanskje ”satt over” til ugjerningsmannen, vi får et lite innblikk i hva som rører seg i vedkommendes hode. Deretter kan synsvinkelen ligge hos offeret eller det kommende offeret, vi følger kanskje dennes vei mot det uunngåelige. Hvis hvert kapittel ender i en spenningstopp, kan det bli svært spennende selv om ikke plottet er bygd opp med så mange ”villedende spor”. Jeg kjenner til de fleste forfatterne du nevner ( med unntak av Michael Connelly, som jeg nå vil notere meg)

Du utelater Agathe Christie. Bevisst eller ubevisst?

Agathe Christie er svært dyktig i sitt håndtverk. Hun skriver i en krimtradisjon der krimhelten ressonerer seg fram og bruker sin intelligens og sitt intellekt for å komme fram til den skyldige. Det er et stramt og stilistisk mønster i hennes bøker. Ofte er de bygget opp rundt at en eller flere ugjerninger er begått i en form for lukket rom (et låst hus, et tog i konstant bevegelse etc.)

For meg blir settingen i seg selv forutsigbar. Plottet inviterer til at leseren gjetter seg frem til hvem skurken er. Og til slutt er den skyldige den man minst kunne tenke seg. Som hjernetrim fungerer romanene utmerket. Men for meg blir ofte rammen om fortellingen mer et kunstig tablå enn realisme. Og karakterene mer stereotyper enn virkelige mennesker.

Dessuten liker jeg krim der helten jobber seg systematisk fram mot en løsning der han eller hun må krysse grenser for egen komfort. Og der oppklaringen av forbrytelsen heller foregår i en (evt. virtuell) kloakk enn blant den britiske overklassen.

Men for all del: Innenfor sine rammer og sin tradisjon er Christie en mester. Det er bare ikke helt min greie.

Jo Nesbø - fordi handlingene skjer rundt meg. Jeg bor i Oslo og kjenner igjen steder og kan se for meg hvor og hvordan handlingene skjer.

R.J. Ellory - fordi han skriver med et godt litterært språk. "Engler over Georgia" er vel mer en litterær bok, enn en krim. "Kalendermordene" var også veldig god. Hele boka hadde en fin flyt og var jevn. Ingen dødpunkter og veldig lett å sluke.

Linwood Barclay - ikke noe blod og gørr men noen helt ville plott det er umulig å se for seg. Hver gang jeg har lest en bok av han, har jeg tenkt "hvordan i alle dager kom han på det plottet?"

Henning Mankell - fordi det har noe av den gjenkjennelsesfaktoren, som Jo Nesbø har.

Liker Lene Solhaug sin Grim. Grunnen til at jeg liker henne så godt er fordi hun skriver helt annerledes og historien er langt fra de vanlige klisjéne som man alltid finner i norsk krim. Og språket er morsomt og lekent:) Anbefaler at du leser Grim:)

Tusen takk for tipset. Jeg skal merke meg navnet Line Solhaug som faktisk er helt ukjent for meg. Men nå har jeg allerede undersøkt litt og funnet ut at innholdet i bøkene hennes kan være ganske grotesk. Det gjør meg noe skeptisk for normalt foretrekker jeg heller litt "snillere" krim. Men det du sier om at språket er morsomt og lekent, lover absolutt bra.

Henning Mankell har alltid vert min store favorittforfatter. Han har skrevet mange bøker om Kurt Wallander. Og filmene er nesten like bra som bøkene. Grunnen? Tja.. Han klarer å skape eit herlig persongalleri som går igjen i bøkene og plottet pleier å vere meget solid.

Så oppdaget eg amerikaneren James Lee Burke, og hans bøker om Dave Robicheaux og hans karismatiske venn Clete Purcell. Eg har enda ikkje kommet over noken andre som beskriver landskaper og "bilder" på ein betre måte enn James Lee Burke. Mannen er vel i ferd med, eller har passert 70 år, men enda så skriver han. Strålende!

Camilla Lackberg er ein annen svensk favoritt. Her er det Patrik og Erika som er hovedpersonene. Ho skriver i Henning Mankell-stil i eit strålende Fjellbacka-miljø.

Til slutt vil eg nevne Jørn Lier Horst. Hans bøker om den sympatiske William Wisting er nesten noke fornyende i krimlitteraturen. I desse bøkene er det etterforskningen som står i fokus. Her er det ingen sex eller alkoholavhengige etterforskere. Dette er bøker som handler om politiavhør, husransakelser og enkelte saker fra virkeligheten.

Jeg liker også godt Kurt Wallander-bøkene, i hvert fall de som Mankell skrev på 1990-tallene. De senere bøkene oppfatter jeg som mer uflytende (mindre stramt komponert). Jeg har lest alt av Läckberg, kanskje litt vel mye dagligdags pjatt til tider, men absolutt leseverdige. Artig at du nevner Lier Horst. I skrivende stund lytter jeg til "Nattmannen" og har bestemt at jeg skal lese/høre mer av ham. Bøkene til James Lee Burke har jeg fremdeles til gode å lese. (Takk for tipset!)

Jeg er glad i bøker med det jeg oppfatter som en dimensjon utover det rene krimplottet. Det syns jeg gjerne jeg finner i historisk krim, og da er den ekstra dimensjonen helst et godt tegnet tidsbilde. I begrepet historisk krim legger jeg to slags bøker:

Den ene kategorien er bøker som er skrevet i våre dager, men med handling lagt godt tilbake i tid. Serier som kan neves er Kurt Austs bøker om Peter Hortten og Thomas av Boueberge (ca 1700), C. J. Sansoms bøker om Matthew Shardlake (ca 1540) og Ellis Peters om fader Cadfael (ca 1140). Jeg er spent på Rory Clements bok ”Martyr” fra sent 1500-tall i London. Den er også ment å skulle utvides til en serie.

En enkeltstående bok i denne kategorien som jeg syns var svært bra, er ”Hevnens engel” av Bo Holmerg, fra Sverige på 1840-tallet.

Den andre kategorien er bøker som er skrevet med handling fra egen samtid, men som nå er blitt så gamle at de får et historisk preg på den måten. Fra Storbritannia er det navn som Conan Doyle, Christie og Carr. Disse er det jo mange som leser og liker. Litt mer alene er jeg om å dypdykke i norsk krim fra godt bakover på 1900 tallet. André Bjerke er allemannseie, mens navn som Lalli & Fridtjof Knutsen, Roy Roberts (Alex Brinchmann), Arnold Jacoby og Waldemar Brøgger er mer ukjente for de fleste. Bøker av disse har jeg hatt stor glede av og generelt gitt høye terningkast.

Jeg liker også historisk krim. På samme måte som jeg også synes at det er interessant å lese vanlige historiske romaner (Så sant handlingen er lagt til en tid som jeg har begrensede kunnskaper om). De to første bøkene av Kurt Aust om Peter og Thomas har jeg alt lest. De to neste står på vent. Ellis Peters og Roy Clements er helt ukjent for meg. Jeg skal merke meg dem. Du nevner også C.J.Sansom: Er det han som har skrevet "Vinter i Madrid" om den spanske borgerkrigen? Visste ikke at han også skrev historisk krim. De klassiske krimbøkene fra Storbritannia kjenner jeg naturligvis til. Men ærlig talt, jeg er litt lei av å lese om britisk overklassemiljø der privatdetektiver gjør hele jobben. Da synes jeg det er mer mangfoldig og varierende å lese moderne politikrim (gjerne svensk eller dansk). André Bjerke/Bernhard Borge er naturligvis et "must". Ellers var jeg faktisk en gang i tida også fan av Waldemar Brøgger. I bokhyllene mine har jeg 4 bøker av ham (Hevneren på Hagan, Morfindoktoren nekter seg skyldig, Spedbarn kidnappet i Frognerparken og Morderen pluuker fluesopp). Det er mange tiår siden jeg leste disse. Mon tro hvordan jeg ville oppfatte dem i dag? De andre norske du nevner, er helt ukjente for meg.

Det er riktig at Sansom også er forfatteren bak "Vinter i Madrid". Han skriver om jurisen Matthew Shardlake som reiser rundt i England rundt 1540 og løser opp i ulike floker på vegne av myndighetene. God kilde til innsikt i forholda i England på den tida.

At du ikke har hørt om Rory Clements er ikke så rart. Så vidt jeg vet er han nettopp kommet på norsk for første gang.

Da er det annerledes med Ellis Peters (1913-95). Hun er selve dronningen av britisk historisk krim, og CWAs årlige pris innen sjangeren bærer hennes navn. Hun het egentlig Edith Pargeter og ga ut bøker under begge navn. Også mange historiske bøker som ikke er krim.

Av de 4 Brøgger-bøkene du nevner har jeg lest nr 1,2 og 4. De andre norske navna jeg nevnte var aktive samtidig med ham, og skrev bøker av samme type og på samme kvalitetsnivå.

En favoritt innen krim er Jeffrey Deaver med Lincoln Rhyme-serien. Bøkene er interessante og det fokuseres på den rettsmedisinske etterforskningen. Karakterene er godt beskrevet og det er spennende å følge med på utviklingen deres gjennom serien. En krimserie som er veldig ulik mye av det jeg har lest.

Jo Nesbø har jeg akkurat blitt kjent med og jeg liker bøkene hans fordi han skriver godt og de er spennende. Så enkelt er det.

Ønsker tillegge at bøkene om Lincoln Rhyme så godt som alltid har en "vri" som gjør at det er umulig å liste ut hvem som er morderen. Elsker når en krimforfattere får meg å stoppe opp og tenke: hva skjedde nå egentlig?! Stor anbefalning fra meg også. :)

Tusen takk for tipset om Jeffrey Deaver. Noterer meg det.Kjempefint å få tips om nye (og for meg hittil ukjente) navn!

Jeg er ihuga krimfan! Her inne har jeg registrert mer enn 600 leste krimbøker (om en også regner med bøker av typen DaVinci-koden og gotiske grøssere som Frankenstein). Siden jeg først startet å loggføre lesingen min for et par år siden, og slett ikke kan huske alle (krim)bøkene jeg har lest, er nok det faktiske antallet noe høyere.. I perioder det er mye å gjøre på jobben, slik det er akkurat nå, velger jeg ofte krim framfor annen litteratur. Grunnen er ganske enkel: plotdreven krim er for meg det samme som sit-coms kanskje kan være for andre. Jeg slipper å tenke så mye, det er bare å hengi seg til handlingen. Av og til kan jeg være ganske ukritisk når det gjelder krimbøker (da er det bare å skumme igjennom boka for å finne ut hvem morderen er..), men i ettertid er det enkelt for meg å se hvilke forfattere/bøker jeg synes er best. Her er noen av mine favoritter:

Agatha Christie var den første voksenforfatteren jeg leste noe av, og hennes plot har nok vært med på å farge min smak når det gjelder krim. I en alder av 37 (ca 25 år etter jeg leste den første Christie-boka) foretrekker jeg fremdeles små, søte giftmord framfor alt for mye vold og gørr..

P. D. James er litt i samme gate som Christie: hennes helt Dalgliesh er en gammeldags detektiv, og mordene er ofte befriende frie for blod og hjernemasse. Plottene er dog litt mer moderne enn Christies, siden sex ofte er en komponent…

Colin Dexters bøker om Morse er heller ikke å forakte. Jeg liker at helten er en stillfaren operaelsker og at han alltid bruker sitt intellekt i kampen mot de ulike morderne.. Med Oxford som bakteppe kan det ikke bli feil.

Ian Rankins helt Rebus liker jeg også. Han er en typisk antihelt, som hele tiden er i opposisjon både til sine overordnende og de kriminelle. Det er også kjekt at enkelte av de kriminelle han møter på er gjennomgangsfigurer.. Igjen: lite blod og gørr (og, ikke minst: for den anglofile Anja er det et pluss at også denne handlingen finner sted i Storbritannia).

Den islandske forfatteren Arnaldur Indridasson er en annen favoritt. At handlingen skjer på Island gjør selv de enkleste krimgåter mer eksotiske for meg. Erlendur (helten) har i tillegg fått en passe dose mystikk rundt seg..

Men: krimbøkene jeg virkelig har latt meg fascinere av og som jeg kommer til å huske lengst, er ikke skrevet av typiske krimforfattere (i alle fall ikke av dem som skriver mange bøker om samme helt).. Bøker jeg gjerne vil fremheve i denne kategorien er Hendelser ved vann av Kerstin Ekman og Tidens Datter av Josephine Tey. Ekmans bok vil jeg gjerne nevne fordi den, i tillegg til å ha et krimplot, for det aller meste er som en “vanlig” roman å regne. Her er karaktertegningene – og ikke minst miljøet - i fokus. Teys bok er annerledes enn mye annet jeg har lest av krimbøker. Helten ligger på sykehus, og ved hjelp av sitt vidd – og noen historiebøker – er han i stand til å løse et av Englands største historiske mysterier. Spesielt artig, kanskje, for oss som er Shakespeare- og GB-fans.

I tillegg er det mange, mange flere forfattere jeg kunne nevnt. Andre Bjerke, Jo Nesbø, Ian Pears, Umberto Eco, Jan Mehlum… og sikkert mange jeg i farten ikke kommer på også. Det er godt at vi krimelskere har mye å velge i ;)

Jeg er helt enig med deg i at blod og hjernemasse er noe ufyselig som jeg helst vil høre minst mulig om. Også jeg setter mest pris på krimbøker uten for mye brutal action. For lenge siden (den gangen utvalget av krim ikke var så stort som i dag) leste jeg også mye Agatha Christie. Nå synes jeg disse bøkene er litt "gammeldagse". Mord i biblioteket på en herregård: det er vel ikke så veldig ofte at akkurat dette skjer i virkeligheten. Eller at detektiven mot slutten samler alle de mistenkte og så kunngjør sin løsning på mysteriet: slikt er vel ganske fjernt fra virkeligheten. Ikke desto mindre er jeg fremdeles ganske fascinert av å lese om det logiske tankearbeidet som ligger til grunn for oppklaringen (alle puslespillbitene som må på riktig plass). For ca. 15 år siden leste jeg "Hendelser ved vann". Jeg har planer om å ta fatt på den på nytt. Husker at den var veldig bra. Ellers ga du meg et godt tips,nemlig Ian Rankin. Han har jeg foreløpig ikke lest noe av, men det skal jeg gjøre.

Jeg elsker Agatha Christie fordi hun underholder, fordi hun tegner klare karakterer, fordi hun beskriver et miljø og et land jeg er evig forelsket i.

Jeg har fått stor sans for Ann Cleeves! Etter fire leste bøker har jeg ennå ikke gått lei (noe som ofte skjer, f eks med Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell osv). Hun skriver også fra Storbritannia (foreløpig Shetland og Yorkshire av det jeg har lest), men en helt annen tid og et annet miljø. Men jeg liker roen i fortellingen, at personene er realistiske (i den grad man har det i krimfortellinger), og at mordene er beskrevet akkurat tilstrekkelig - uten alle mulige fæle og sadistiske detaljer.

Kjempebra! Jeg kjenner ikke til Ann Cleeves, men nå har jeg merket meg navnet. Jeg foretrekker også bøker med et mest mulig realistisk innhold. (Mange av dem er så spekket med action at de fjerner seg ganske mye fra virkelighetens verden.) Når jeg leser krim, er det ikke bare for å underholdes, men faktisk for å få litt ny innsikt i verden rundt oss.

Jeg sjekket ut Ann Cleeves på biblioteket i dag (leste baksidene av bøkene). Gledelig å kunne konstatere at her var det en forfatter som hadde kommet opp med en original setting rundt historiene. Må definitivt gis en sjanse i nær framtid.

Eg trekker ofte fram P. D. James som ein god krimforfattar. Fordi eg likar skildringane i bøkene hennar, og fordi inspektør Dalgliesh ikkje er den typiske forfylla og noko livstrøtte politimannen. Jo Nesbø likar eg fordi bøkene er undehaldandeog spennande. Dessutan har eg sansen for Harry Hole, på tross av at han definitivt er både forfylla og kanskje litt livstrøtt til tider.

Eg kjenner til filmane om inspektør Dalgliesh. Eg er einig i han han er langt meir truverdig enn ein forfylla og lurvate type som Harry Hole. Eg er ein av dei (kanskje få lesarane) som ikkje heilt klarar å like Harry Hole.

Når du skriver "du" hvem sikter du til da tuhamre?

Hver og en som leser innlegget mitt og som har lyst til å svare.

Oppfattet. Nå er de en stund siden jeg har lest de nevnte bøkene og vi alle har forskjelige oppfatninger. Mange krim bøker er noe enkle og forutsigbare og noen inneholder straks mer "dybde" om jeg kan få bruke det utrykket. Hovedsaken er at jeg har hatt glede og avkopling med bøkene. Men skal tenke på det ved en senere anledning.