Ho lener seg mot veggen ute og drar røyken ned i lungene. Ho ser på kassene med urter som står der, no er dei halvt rotna. Eitt av mange mislykka prosjekt. Ho fekk det plutselig føre seg ein gong at ho skulle dyrke urter. Ho hadde kjøpt inn kassar på Plantasjen og funne diverse ting til å plante i, som ei gammal rusten tønne, som skulle gi det heile ein urban kjøkkenhage-look. Ho studerte hageblad og nettsider om korleis ein kunne dyrke sine eigne urter og grønsaker i byen. Då dei første spirene kom, la ho det straks ut på Facebook og fekk masse likes, men det gjekk ikkje lang tid før ho mista interessa. Ho orkar verken gjennomføre det ho begynner på, eller fjerne spora etter forsøket.

Jeg samlet meg og sa at jeg hadde tenkt, at jeg kanskje ville søke Kunst- og håndverksskolen til høsten, som et spørsmål, hørte jeg. Mor svarte ikke, men stillheten som fulgte sa alt og likevel ble det verre da hun åpnet munnen. Kunst- og håndverksskolen, gjentok hun som det var det latterligste som fantes. Vil du dreie kopper resten av livet, klumpete krus som ikke er til å drikke av som de som selges i bodene i Risør om sommeren som ingen kjøper og ingen kan leve av å lage? Jeg svarte ikke. Johanna, sa hun med et sukk som om jeg var fem år (...).

Vitenskap var noe annet den gangen, og på mange måter det stikk motsatte av hva den er blitt nå, siden den var underkastet religion og dogmatikk. Dersom datidens vitenskap for eksempel skulle forklare pesten, ville ingen hevde at den skyldtes bakteriesmitte i en blind natur. Noe slikt ville ikke engang en professor i medisin påstå. Himmelen spilte en sentral rolle i ethvert anliggende. Pesten var et svar fra Gud på hvordan menneskene oppførte seg på jorden - naturkatastrofer og andre dystre hendelser var en beskjed fra skaperen.

Et godt eksempel på den rådende oppfatning av at Herren hadde en finger med i alt, er en advarsel universitetets fremste professorer sendte til studentene ved et pestutbrudd i 1626. De advarte dem mot "usømmelig klædedrakt", for det kunne vekke guds vrede. Pest, brann og andre himmelske og jordiske tegn varsler ondt, het det, og studentene ble derfor oppfordret til ydmykhet i måten de kledde seg på, og til å slutte med hårpynt, broderte korder og belter og spisse sko med bjeller.

Det er riktig at de vise stort sett har sagt det samme til alle tider, og at de uforstandige, det vil si det ufattelige flertallet av oss gjennom alle tider, stort sett alltid har gjort det samme, det vil si det motsatte av hva de vise sier, og slik vil det fortsette. Voltaire sa det på denne måten: Vi etterlater oss denne verden like dum og like ond som vi fant den da vi ankom.
(Schopenhauer: Aforismer om visdommen i livet)

"Hvis man gjør ingenting sammen med venner, gjør man vel ikke ingenting?" sa gutten.
"Nei," sa muldvarpen.

Kjekk kar. Alltid like hyggelig. En sånn som ville taue deg hvis du fikk motorstopp.

Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det. Svaret er ikke umiddelbart gitt, tvert imot, forekommer det meg. Hadde det ikke vært for det ustadige øyeblikkets uforsvarlige lyst til å utøve en stor bragd, ville svaret for mitt vedkommende ha vært et resignert nei.

Det er Sveriges nasjonaldag! Hvorfor kan dere ikke kle dere ordentlig? Det burde være dødsstraff for stygge treningsdrakter.
Silfverbielke kjørte sakte opp mot Kungsträdgården mens han betraktet folkemassen. Under de vakre, vaiende svenske flaggene vraltet det svensker som begynte å bli like feite som amerikanerne. De proppet seg fulle av chips, is, pølser, rekesalat, hamburgere, søtsaker, brus, pizzabiter og alt mulig annet søppel de kunne komme over. De sølte fett på sine allerede flekkete T-skjorter, og for sikkerhets skyld matet de ungene sine med den samme dritten så de ville rekke å bli om mulig enda feitere enn foreldrene. De gikk omkring med halvåpne munner og tomme blikk.
Han hatet dem alle sammen, mer og mer.

Det var tydelig at han bare ventet på en aldri så liten anmodning fra min side slik at han kunne få fortalt meg hele historien; og jeg lot meg ikke be to ganger, og her er historien, om enn i en noe blassere versjon etter å ha blitt oversatt fra piemontesisk, et overveiende muntlig språk, til marmorglatt italiensk, som jo egner seg best til minnetavler og gravstøtter.

Faktisk kunne jeg jo si at han riktignok var ulykkelig i sin ulykke, men han ville ha vært enda mer ulykkelig om han over natten hadde mistet sin ulykke, om den var blitt tatt fra ham fra det ene øyeblikket til det neste, hvilket igjen ville ha vært et bevis på at han i grunnen slett ikke hadde vært ulykkelig, men lykkelig og hadde vært det i kraft av og med sin ulykke, tenkte jeg. Mange er jo i grunnen lykkelige fordi de sitter fast i ulykken, tenkte jeg og jeg sa til meg selv at Wertheimer sannsynligvis faktisk hadde vært lykkelig fordi han hele tiden hadde vært seg sin ulykke bevisst, kunne glede seg over sin ulykke. Tanken forekom meg plutselig slett ikke absurd, nemlig å tenke at han av en eller annen grunn som jeg ikke kjente, kunne ha mistet ulykken sin og derfor hadde reist til Chur og Zizers og tatt livet av seg.

Han var trist fordi så få ville lytte til "gammeltidas undring", som han kalte det; en stille måte å fundere på hva som lå bakom alt. Alt gammelt husket han, og han passet på å ikke blande sammen sant og usant, selv om det kunne blitt en bedre historie. Astrids far interesserte seg bare for den erfaringen som var til nytte for fjøsrøkt og dyrking. Bestefaren unnskyldte ham med de harde tidene. "I dårlige år blir folk sultne og klarer ikke å tenke romslig. Før hadde oss tid til å grunne over ting. Studere rekkefølger i det som skjer. Slik du og jeg gjør nå, Astrid."

Jeg hører det jo så godt, utestemmen min, når alt ved situasjonen tilsier innestemme. Liksom jeg alltid må streve der andre, heldiggrisene, kan nøye seg med å være. All min tale like forpint, hver anstrengte vittighet bare ledd i en uavbrutt bestrebelse på å unngå å røpe min krøplingaktige nervøsitet, alt jeg sier, artikulert kun i den hensikt å henlede mine tilhøreres oppmerksomhet vekk fra min egentlige noia, ja, alt jeg har sagt og alt jeg har gjort, alt jeg har foretatt meg så langt i livet, i virkeligheten kun delmanøvre av en eneste vedvarende dekkoperasjon! En vegg av artigheter og skryt bak hvilken jeg skjuler et skjelvende barn.

Noen har begynt å blomstre allerede det første året, noen det andre, men de som er seint utvikla, blomstrer ikke før det tredje året. Nordlige sorter spirer naturligvis langsommere enn sørlige, og noen av dem trenger flere år før vi ser deres fulle potensial. Sein utvikling er ingen hemsko. Tvert imot er det ofte de langsomtgroende som tåler kulda best.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i samme jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid hatt vanskelig for å rive opp den stakkarslige. Nå har også erfaringen lært meg at det godt kan være den som bærer underverker.

For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.

Noen er aktive, andre passive. De kan være engstelige eller rolige. For hver person som strever etter å oppnå noe, er det en annen som er likeglad. Disse forskjellene kan være en uforanderlig og integrert del av et individ i større grad enn en optimist kanskje antar eller ønsker. I tillegg kommer sykdom, mental eller fysisk, påvist eller usynlig, som ytterligere begrenser eller former vårt liv.

Det er fascinerende og skremmende å betrakte mennesker som tilbringer utallige timer med å konstruere og utbrodere et perfekt jeg på nettet, knytte seg til sitt eget skaperverk og forveksle det med sitt sanne jeg. Slik blir en familieferie med trafikkorker, småkrangler og anspent taushet en samling vakre panoramabilder, perfekte middager og smilende fjes. 99 % av det vi opplever, blir aldri en del av selvets historie.

Ett mulig botemiddel mot menneskelig dårskap er en dose ydmykhet. Nasjonale, religiøse og kulturelle spenninger blir verre av den svulstige følelsen av at min nasjon, min religion og min kultur er det viktigste i verden, og derfor bør mine interesser komme foran interessene til noen andre, eller til hele menneskeheten. Hvordan kan vi gjøre nasjoner, religioner og kulturer litt mer realistiske og beskjedne med hensyn til deres sanne plass her i verden?

En atombombe er en så åpenlys og umiddelbar trussel at ingen kan ignorere den. Global oppvarming, derimot, er en vagere trussel på lengre sikt. Når langsiktige miljømessige hensyn krever smertelige, kortsiktige ofre, kan følgelig nasjonalister la seg friste til å sette umiddelbare nasjonale interesser først og forsikre seg selv om at de kan tenke på miljøet senere, eller bare overlate det til noen andre. Alternativt kan de ganske enkelt fornekte problemet. Det er ikke tilfeldig at skepsisen til klimaendringene i stor grad har vært rådende for den nasjonalistiske høyresiden. Man ser sjelden sosialister på venstresiden tvitre at "klimakrisen er en kinesisk bløff". Siden det ikke finnes noe nasjonalt svar på problemet med global oppvarming, foretrekker noen nasjonalistiske politikere å tro at problemet ikke eksisterer.

I tidligere tider kunne ikke mennesker koste på seg å være så skjødesløse. De gamle sankerne var alltid årvåkne og oppmerksomme. Når de gikk i skogen og lette etter sopp, fulgte de med på bakken etter tegn til avslørende kuler. De lyttet til den minste bevegelse i gresset i tilfelle en slange lå på lur der. Når de fant en spiselig sopp, spiste de den ytterst oppmerksomt for å skille den fra en giftig slektning. Medlemmer av vår tids overflodssamfunn trenger ikke å være så årvåkne. Vi kan rusle mellom hylleradene på supermarkedet mens vi sender tekstmeldinger, og vi kan kjøpe alle mulige retter som blir nøye overvåket av helsemyndighetene. Men uansett hva vi velger, kan vi ende opp med å spise maten i all hast foran en skjerm mens vi sjekker mail eller ser på TV og knapt legger merke til hvordan maten smaker.