Jeg husket hvordan sønnene mine, da de var små, med vilje slapp ting fra barnestolen for å se dem falle i gulvet, en aktivitet de syntes var like festlig som konsekvensene var fryktelige. De kunne sitte å stirre ned på tingen som hadde falt - en halvspist kavring eller en plastball - og bli stadig mer opphisset over at den ikke kom tilbake. Til slutt begynte de å gråte, og oppdaget stort sett at den falne tingen kom tilbake til dem på den måten. Det overrasket meg alltid at de reagerte på denne hendelseskjeden ved å gjenta den: Så snart de hadde gjenstanden i hånden igjen, slapp de den på nytt og bøyde seg fram for å se den falle. De jublet like høyt og ble like fortvilte hver gang. Jeg forventet alltid at de på et eller annet tidspunkt kom til å innse at fortvilelsen var unødvendig, og ville velge å unngå den, men det gjorde de aldri. Minnet om smerten hadde overhodet ingen innvirkning på det de valgte å gjøre: Tvert imot fikk det dem til å gjenta den, for smerten var trolldommen som sørget for at gjenstanden vendte tilbake, og gjorde det mulig å oppleve fryden ved å slippe den en gang til. Hvis jeg hadde nektet å gi dem den tilbake den aller første gangen de slapp den, ville de vel ha lært noe helt annet, men jeg var ikke sikker på hva det ville ha vært.

Det var en eldgammel sak, en Nokia, svart og grå, med omtrent like mange funksjoner som en flaskeåpner. Det var like mulig å ta bilder med den som det var å sende e-post med en stiftemaskin.

Det forelå flere sett med beredskapsplaner, men ingen dekket kombinasjonen av bombetrussel, kidnappet statsminister og en sjakkspillende terrorist.

Alkoholen er paradoksal; den bidrar iblant til å holde styr på angsten og se tingene i et misvisende positivt lys, og iblant har den motsatt effekt og forsterker klarsynet, og følgelig angsten; de to fenomenene kan veksle med få minutters mellomrom.

Paul hadde bestandig likt at den første i måneden falt på en mandag, han likte generelt at ting sammenfalt, livet skulle ha vært en lang rekke behagelige sammentreff, tenkte han. Ideelt sett.

Eg vil da berre vere i fred, (...) kvifor skal det vere så vanskeleg å forstå? tenkte eg, eg skulte ned på stien og asa meg meir opp. Det er alltid dei utovervendte som skal bestemme, tenkte eg, dei som ler høgt og snakkar heile tida, og som vil bli kjent med absolutt alle, det er dei som visest og hørest best, og dermed trur alle saman at det er det å vere utovervendt som er normalt, ein er liksom rar om ein liker seg best aleine, til og med vi som liker oss best aleine, trur vi er rare, tenkte eg, og det er urettferdig, det at dei utovervendte bestemmer at alle må prøve å bli som dei, det er ikkje rett, trenkte eg, og eg asa meg meir og meir opp.

Noen få forskere har hevdet at folk blir mer nyanserte av å diskutere i sosiale medier. Men majoriteten av forskningsfunn tyder på det motsatte: At folk blir styrket i troen på at de selv har rett, og like sikre på at den andre er en idiot.

Den aller første gangen jeg så deg, var du i følge med mange andre. Jeg var ikke på utkikk etter noe. Jeg lette ikke etter noen. Det må ha vært tusenvis av menn som har passert blikket mitt de siste ti årene, men deg så jeg. Deg stanset øynene mine opp ved. Du, og bare du, vekket hjertet mitt.

Hva skjer med det politiske systemet når politikerne blir ansvarlig for været?

Hanne løy ikke da hun sa at hun måtte gå. Hun skulle hjem, laste bilen med fem store pakker med doruller og levere dem til forskjellige adresser i byen og omegn. De gjorde det for å samle inn penger til en håndball-leir som datteren Frida skulle på til sommeren. Deler av utgiftene ble dekket av klubben, men hvert barn var nødt til å tjene inn 2500 kroner. For at dette ikke skulle være en belastning for familier med svak økonomi, krevde klubben at de skulle selge pakker med doruller, og mente at turene på den måten ble tilgjengelige for alle.

Pakkene kostet klubben 250 kroner i innkjøp, og ble solgt for 500. For å tjene inn 2500 kroner, måtte hver familie, eller hvert barn, selge til sammen ti pakker med dopapir. Dette ble gjort ved at alle familier betalte 5000 kroner til klubben, hentet ti pakker med dopapir, og så solgte det videre til venner og slektninger. Hanne hadde vært gjennom tre runder med salg i løpet av to år, og hadde sluppet opp for slektninger og venner som ville kjøpe. Det hadde endt opp med til sammen fjorten pakker med dopapir i garasjen. En del av pakkene kom fra datterens salg, mens rundt halvparten var fra venner og familiers barn som også finansierte Polen-turer, fotball-camper og lignende på samme måte. Hanne gruet seg til sønnen Fredrik, som bare var seks, ble stor nok til å dra på turer.

Hver pakke besto av til sammen 60 ruller med dopapir av lav kvalitet. De ble brukt til hverdags, men enkelte ganger, og alltid til høytider, kjøpte de mykere papir. De fjorten pakkene Hanne og familien hadde lå opp under tverrliggerne i garasjen. Kajakken var derfor nødt til å ligge ute. Den hadde ikke vært i bruk på fire år, og etterhvert fått merker etter jordslag som ikke gikk bort, selv mede høytrykkspyler. Glassfiber er porøst og vil, på sikt, trekke til seg farge.

Hun hadde aldri vært om bord i en båt som var mindre enn danskebåten.

Gårsdagens gråvær er historie. Utenfor skinner solen mot meg som en av Carl I. Hagens fortenner.

Jeg slakter ikke, sa han, folk oppfatter alt som ikke er skryt, som slakt. Jeg gir dem bare et rapp over baken. En korreksjon. (...) Forsto hun hva det kostet å være anmelder i et land hvor det halvgode stadig ble hevet til himmels? Min kongstanke er å angripe alt det dvaske og opportune, sa han. Jeg angriper unnfallenheten. Noen må våge å si ifra når det ordinære blir hyllet som mesterverk. Når ryggslikkingen tar overhånd. Det minner meg om barn som får ros av kjærlige foreldre, også for helt alminnelige prestasjoner. Noen må nekte å rope hosianna for rent møl!

Finnes det et nivå under idiot?

Etter at de har fortøyd under kaia ved Bruket, leier Ingrid henne oppover mot Krambua og bygda, der trærne vokser inn i himmelen og husene er malt og står så tett i hverandre at man kan gå fra det ene til det andre uten yttertøy.

Sumpene i Florida hadde vært fulle av aggressive vannmokasiner. Under den siste fasen av Ranger-treningen hadde noen av skadene vært slangebitt. Noen av kameratene hans hadde vært redde for slanger, men de kunne aldri vise denne frykten. En hadde nesten dødd av et dødelig bitt av en korallslange, men han klarte seg. Bare for å dø fire år senere i Afghanistan da en veibombe hadde eksplodert under føttene hans.
Slangebitt var ille. Veibomber var verre.

Etter de første behagelige øyeblikkene med avkobling kom barndommens gamle spørsmål alltid tilbake. Sikkert fordi jeg er barnslig av natur. Hvordan kan gud lytte til alle bønnene i verden samtidig? Hva om de strider imot hverandre? Må han lytte til bønnene fra alle slags drittsekker, demoner og dårlige mennesker? Ber de til gud? Er det noen steder der gud ikke finnes? Finnes han for eksempel på revefarmen? Og hva tenker han om det han ser? Eller i Innvolls slakteri? Går han dit? Jeg vet at det er dumme og naive spørsmål. Teologene ville ledd av meg.

Du skjønner, sa hun, jeg trodde lenge det var seksuelt begjær som gjorde at jeg var sammen med Maruyama. Alle føler det jo, både menn og kvinner, det er derfor folk forelsker seg i hverandre, for å tilfredsstille begjæret. Vi kan pakke det inn og kalle det for kjærlighet og ømhet og jeg veit ikke hva, men når det kommer til stykket, er det begjæret som gjør at folk blir sammen. Det var i hvert fall det jeg trodde.

Det er derfor enklere å si at ingen mislikte ham, det hadde man ingen grunn til, enn å påstå at han var godt likt, noe man heller ikke hadde særlig grunn til.

Møterommet luktet innestengt, og om det ikke hadde vært for regnet som hamret mot mørke vindusruter, samt at det hadde begynt å dukke opp journalister som ville grave i det Haugesunds Avis omtalte som "selvmordsbølgen", så ville Gabriel ha åpnet vinduene for å få inn litt luft. I stedet måtte persiennene senkes for å hindre innsyn. Slik var det tabloide Norge blitt. To jenter var nok til å skape en bølge.