Stig befant seg i et øyeblikk som utvidet seg, og det var ikke noe annet, ingenting utenfor, som var verdt å beskjeftige seg med. Det var ingen mening med livet, ikke noe man skulle rekke. Det var bare et stort, funklende, larmende og muterende øyeblikk som han befant seg midt inne i.

Jeg skulle til å si hvor glad jeg var i ham, men så fortalte jeg i stedet at det i fjor ble drept sju mennesker av hai og fjorten av brødristere.

"Mens du venter," sa et menneske uten ansikt til meg, "så vil jeg at du tegner et diagram over livet ditt, her har du en rød tusj." Jeg tok tusjen og tegnet en strek fra det ene øret til det andre, tvers over ansiktet, og så pekte jeg på nesetippen og sa: "Her befinner jeg meg nå."

Hvilken verden er den mest reelle? Når er det man ser sitt eget liv for hva det virkelig er? Er det når man ligger under for en tung depresjon, eller når man bæres på gullstol av et overmåte godt humør? Når er man nærmest seg selv? Når man ser mørkt på det, eller når man ser lyst på det? Når er man mest observant, mest sensitiv? På sitt dystreste eller sitt aller gladeste? Schopenhauer ville kanskje ha sagt det første, Jens Book Jenssen antagelig det siste."

"Det som er spesielt med boka di," sier hun, "er at den både kan få god anmeldelse i Vagant, samtidig som den kan selge en del."

"Dette må vi fortsette med," sier han den siste gangen jeg snakker med ham.

Den gamle mannen og jeg ser på tv sammen, jeg hører TV-en hans gjennom veggen, selv om Erik har laget en ekstra vegg utenpå den egentlige veggen, og under OL gjør vi ikke annet enn å se på TV, hver dag, hele dagen, jeg lever livet til en gammel mann, han venter på døden, jeg venter på livet.

En roman er en lang fortelling, og hvis den holder samme intensitet hele veien igjennom, får leseren åndenød. Derfor gjelder det å gjøre teksten litt løsere her og der, slik at leseren får rom til å trekke pusten. Dessuten er det viktig å skape en balanse mellom helheten og de enkelte delene, og dermed er det en del detaljer som må justeres for å passe inn i dette perspektivet. Det hender kritikere løfter fram en bit av teksten og holder den opp og sier: "Det burde være forbudt å skrive så slappe setninger." Jeg synes det er urettferdig. En roman trenger pustepauser, akkurat som levende mennesker. Det er nettopp de slappe partiene som gjør at de hardt tilskrudde passasjene får den effekten de er ment å ha.

En av mine kjepphester er at ingen generasjon er bedre eller dårligere enn en annen. I offentligheten presenteres dette gjerne som en stereotypisk generasjonskonflikt, men i mine øyne er det det reneste vås. Hver generasjon har sine fortrinn og ulemper, sine gode og dårlige sider, selv om det naturligvis finnes tendenser og retninger som endrer seg fra generasjon til generasjon. Men noen kvalitativ eller kvantitativ forskjell finnes ikke. Eller i det minste ikke i nevneverdig grad.

Dette kan være en grunn til at mange litteraturkritikere har problemer med å forholde seg til en viss type romaner - enten forstår de dem ikke, eller om de så forstår dem, klarer de ikke å sette ord på eller teoretisere hva det er ved dem de har forstått. Sammenlignet med forfattere er kritikere generelt altfor intelligente og snartenkte, og har ofte problemer med å tilpasse seg romanens langsomme tempo og sakte framdrift. I mange tilfeller må de derfor oversette tempoet i teksten til sin egen innebygde hastighet, og så skrive kritikken ut fra det oversatte resultatet. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. I tilfeller hvor teksten ikke bare er langsom, men også kompleks og har flere lag, vil oversettelsesjobben være ekstra vanskelig, og kritikeren ender opp med en oversettelse der teksten er vridd og vrengt.

Mamma spør meg hva jeg skal i sommerferien. Ingenting, svarer jeg. Ingenting? I fire uker? Er ikke det litt bortkasta? Mamma sier at hun ville blitt gal om hun ikke skulle hatt noen planer på fire uker. Jeg burde i hvert fall reise et sted. Oppleve noe nytt. Møte andre mennesker. Du er fortsatt ung og vakker enn så lenge, sier hun mens hun tar oppvasken. Jeg vil ikke reise noe sted, jeg trenger ikke oppleve noe nytt og jeg orker ikke andre mennesker. Jeg vil være ung og vakker, helt for meg selv.

Hvor ser man kuer lenger i Norge? På melkesjokoladen til Freia?

Munch trengte tilbaketrekningen, isolasjonen, arbeidsroen. Da kunne han skape. Hva ville han gjort med iPad-en og smart-telefonen? Ville han lastet ned alle appene? Ville han sendt tekstmeldinger og lest siste nytt om Kardashian-familien på nettavisene? Ville han fulgt med på reality-seriene og skaffet seg snapchat? Tatt selfier? Ja, kanskje det siste. Han tok jo bilder av seg selv, med selvutløser, i relativt intime situasjoner, på samme måte som Nansen, som la seg splitter naken foran sitt eget kamera for å tenne lysten hos en dame som befant seg på den andre siden av Atlanterhavet.

Han ville ha treklanger, terser, som når Crosby, Stills, Nash & Young sang flerstemt. Han ville ha linjene, ikke søylene av klang. Han kjempet for disse rettighetene som om han var fagorganisert i LO. Han nektet å måtte kalle seg ketilbjØrnstad for å sprite opp sitt indre med en fiffig logo. I enhver situasjon ønsket han å fremheve det melodiske.

Vi lever i en utviklingskultur som er blitt grenseløs. Utviklingskulturen kan observeres i de utallige kravene om fleksibilitet, omstillings- og forandringsvillighet vi møter i jobben og i utdanningsinstitusjonene. (…) I de livslange læringsprosessene vi må innstille oss på, er kravene grenseløse. De tar aldri slutt, og det er vanskelig å forestille seg at noen noensinne har uttalt i en medarbeidersamtale at nå, nå anser man seg faktisk som ferdigutviklet. De politiske reformene er også grenseløse, de finner aldri en ferdig form. "Den uendelige reformen" har vært metoden man har utviklet det offentlige på siden 1970-tallet, med en konstant reorganisering av staten, dens oppgaver og dens ansatte. Tenk bare på de siste reformene av skolen, universitetene, sosialhjelpen og så videre. Kravene om kompetanseutvikling og optimalisering er grenseløse, noe som logisk sett tilsier at ingen noensinne gjør noe godt nok, for alle vet at snart må de gjøre enda mer, og de må gjøre det enda bedre. Og alt sammen overvåkes, måles og evalueres, slik at vi kan få "synlig læring" i skolene og på arbeidsplassene. I våre "lærende organisasjoner" skal alle fremskritt synliggjøres, slik at de kan inspirere alle til å bli "enda dyktigere", som det ofte kalles.

Det grenseløse består altså på den ene siden i krav som aldri innfris, fordi målstreken stadig dyttes framover i takt med at vi prøver å nærme oss den. Men det består også i dette at man skal utvikle og optimalisere seg på tvers av livsområder. På jobben kreves det ikke bare faglig utvikling, man må utvikle seg som person også. Barna våre skal ikke bare være flinke på skolen, de skal også være sunne, kreative, musikalske og flinke i idrett. (…) Vi har fått en grenseløs utviklingskultur nesten uten bremseklosser, uten hemninger. Det truer ikke bare vårt velbefinnende - det er heller ikke bærekraftig på et mer overordnet plan.

Tommy Hilfiger (...)

Han står utenfor en Tommy Hilfiger-butikk og faller nesten i trance, der han stirrer på de sjelløse og nesten hjelpeløse klærne som om kort tid skal havne på kvinnekropper som allerede er så fulle av utseende-stress at de lager six-pack uren å røre på seg. Han finner ingen større urban tomhet enn når han går i en gate der Tommy Hilfigers navn lyser mot ham, sammen med alle de andre merkevare-navnene. At denne sen-kapitalistiske dritten skulle komme til en by som Moskva, var en tragedie i seg selv. Hvor var Russlands egne designere? Kulturnasjonen Russland, med de beste på nesten alle felt. Å legge seg flat for Tommy Hilfiger?

Han grøsset.

Det er en grå desemberdag, og luksusfølelsen fra den vakre bygningen som ligger bak oss når toget begynner å rulle, erstattes med den nesten apokalyptiske marerittfølelsen når vi kort tid etter kjører gjennom noen av Philadelphias verste industriområder, et ørkesløst fattigdomsbilde som i sin menneskelige armod overgår slummen i Bangladesh. Her er absolutt alt grått, og alle de arbeidsledige er synlige (...) Og det forbauser meg samtidig hvor lite av denne industrielle slummen som er synlig, sett fra Europa, der mytene om USA lever sterkere enn i landet selv (...) Jeg er snart femti, men dette har jeg ikke sett. Ikke amerikansk elendighet på en måte som kan få Murmansk til å fortone seg som et ferieparadis.

Men svaret fra kommunen er klart: Selv om hytta bare er 56 kvadratmeter, med utedo og ikke innlagt vann, har man uansett ikke lov til å bygge et tilbygg på mer enn 15 kvadratmeter. (...) Og dette er altså Søndre Land, hvor innflyttingen på ingen måte er truende, hvor turismen er fraværende, bortsett fra tilbud om elgsafari, frivillig bad i Randsfjorden og dressintur på den ned nedlagte Valdresbanen. Et anneks på 30 kvadratmeter? En trussel? På et område omgitt av skog? (...)
En hyttenabo ringer og varsler ham om at det er helside i Oppland Arbeiderblad. Hans favorittavis om sommeren. Kommunestyrets utvalgte, kanskje 13 mennesker, står utenfor hytta og vurderer situasjonen. De bruker en halv arbeidsdag på å finne ut at annekset kan være 30 kvadratmeter istedenfor 15.
De gir tillatelse til 30. Men det er altså et unntak fra reglene.

Han merket hvor lite til overs han hadde for de smørblide JA-folkene. De gode, de internasjonale, de mellom-menneskelige og stort-tenkende. De som hadde sett lyset og forstått at EU først og fremst var samarbeid og forpliktelse. Ja, et regelrett humanistisk prosjekt, i motsetning til NEI-sidens gårdbrukere, fiskere og egoistiske mennesker som bare ville sitte på bergknattene og lepje i seg sitt eget smør og skyte med hagle mot ASKO-biler som transporterte franske oster og italienske skinker oppover til RIMI-butikkene i dalførene.

(...). mens Thure Erik motsatt "hamrer" ordene inn i teksten, og alltid har et helt forråd av ord tilgjengelig i hukommelsen for hver eneste tenkelige handling eller hendelse. Å snakke om ting man ikke vet noe om, sa han (eller mer presist, har jeg notert ned), er en form for arkeologi, om du besitter kunnskap, da må du prate deg ned i de lagene i din egen bevissthet der det du ikke vet at du vet, ligger begravd, du må snakke lenge for å nå dit, derfor er tålmodighet så viktig i slike uvitenhetsdialoger.