Alene blir han ikke forstyrret, men han blir heller aldri korrigert.

Det onde er ikke nødvendigvis vold. Men det blir vold i det øyeblikk det ikke kan artikuleres.

For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at det oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.

Å være seg selv i sannhet, for å bruke Kierkegaards ord, er ikke å fortape seg i troen på dette selv som enhet, entydighet, men å makte å inkludere og la høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer. Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.

Å skrive er ikke å realisere seg selv. Å skrive er å undergrave seg selv, for å realisere et annet jeg, et jeg som først og fremst er tekstens jeg, som er bekjent av sitt opphav, men som også er fremmed for det, som står tilstrekkelig fjernt fra det til at det uten videre skrupler kan gi seg i kast med den erfaringen som jeg selv, mitt virkelige jeg, ikke ville kunne gjøre uten å kollapse, bryte sammen, ødelegge meg selv og mitt liv.