Jeg liker godt klisjeer, de er ofte så treffende, (...)

Det er vanskelig å slå seg til ro med det absurde faktum at folk gifter seg med folk de forakter, eller blir værende i et ekteskap med en partner de avskyr. Det er for meg en gåte, men det skjer jo hele tiden, og sannheten er at både mamma og pappa visste inderlig godt at de levde ulykkelige liv, at ekteskapet deres var en katastrofe.

Eg har sjølvsagt aldri vore nokon sunnheitsapostel. Eg er for forfengeleg til å la alt rakne fullstendig, men altfor lat til å halde eit strengt trenings- og kosthaldsregime. Slik eg ser det, er ikkje poenget med å trene og ete sunt å bli sterk og slank, men å vege opp for rangling og fest, slik at det er muleg å halde fram utan å ta altfor mykje skade av det.
Eg veit jo at rus og fedme er både store personlege belastningar og ei stor samfunnsøkonomisk utgift, og det skal ein ikkje ta lett på. Men det same kan ein seie om dyre kneoperasjonar grunna altfor mykje jogging på asfalt.
(...) På gravsteinen min skal det stå: Her kviler ein passe nøgd støttemedlem på Sats.

Det blir fint, sa jeg til Alice om selskapet. Det er en leveregel: Hvis du veit du til slutt må føye deg, spill med fra starten. Motstand som uansett er fånyttes, gir bare minuspoeng. På lørdag skal jeg stå i porten og ta imot gjestene, jeg skal skinne som den reneste medaljongen.

Den soldaten som kjempar for å verna det umistelege, vil inst inne vita at også fiendens menn og kvinner er som han sjølv. Ikkje dermed sagt at dei Ikkje må drepast og nedkjempast. Alternativet er verre. Men så lenge den han ser, på den andre sida av ingenmannslandet, er eit verdig menneske, vil ein også sjølv ha verdi. Mens den som blir dregen nedover, til berre det umenneskelege i fienden finst igjen, vil over tid tapa omtanken også for dei han skal verna. Deretter seg sjølv.

Å oppføre seg skikkelig i alle livets myriader av normale situasjoner og være ærlig overfor seg selv og andre er ofte en større utfordring enn en ekspedisjon der hele foretagendet skal avsluttes på et forutbestemt geografisk punkt.

Det kreves mye mot for å takle alvorlig sykdom, vise vennlighet, holde løfter, avslutte et forhold - for ikke å nevne å våge å elske og å uttrykke kjærlighet, eller mestre svik, skuffelse of sorg.

Ingen sa det som det var, at det eneste som var ektefølt hjemme hos oss, var likegyldigheten vi uttrykte ved å overse alle andres ønsker og behov, hvor små eller store de enn var. Og det eneste som oppsto spontant, var forurettetheten i hver og en av oss da denne likegyldigheten på et eller annet tidspunkt uunngåelig rammet oss selv.

Det er bare barn som tror at man kan få alt man ønsker seg, men av og til tenker jeg at det aldri har eksistert noen barn, at ideen om å være barn bare er en illusjon. De som kan kalles for barn er bare litt mindre av størrelse, og litt lettere å føre bak lyset, de lever i fangenskap hos oss voksne, som hvilke som helst kosedyr eller husdyr. Man holder fram et lite, slitt fotografi av et lite, skimrende barn for at folk skal tro at man er god. Det gjorde jeg også, jeg følte meg som jomfru Maria når jeg var ute og trillet Valle i barnevognen i begynnelsen, da han var nyfødt. Men mennesket er verken godt eller ondt, det er som veps, en del av økosystemet.

Jeg ordner kaffe i bialettikanna, som jeg i gave til mitt framtidige selv rengjorde i går.

Søvnløse netter er helt like, men de kan skilles i to grupper: De nettene der jeg godtar det, og de nettene der jeg ikke godtar det.

(...), og havet var lagd av sånt papir som kaker er pakka inn i når de loddes ut.

BRUK INNESTEMME! roper jeg.

Jeg ble oppriktig skuffa hver gang en mann jeg virkelig kunne snakke med, virkelig ikke ville snakke med meg lenger etter at det ble klart at jeg virkelig ikke ville ligge med ham.

En ting jeg synes vi burde slutte med, sier jeg og Eike til hverandre. Det er en ny sjanger, en ny måte å starte samtaler på. Og den tingen, den vi burde slutte med, det er alltid en ting bare den ene av oss gjør: den andre. De samtalene blir aldri særlig gode, men de er effektive, de forandrer oss og skaper oss om til et nytt dyr, et vi ikke kjenner.

Det var en gang en verden som var blå og grønn og rød. Rundt og rundt i verdensrommet snurret planeten, rundt og rundt. Det var dag og natt, sol og regn. Det fantes gressletter, hav og skoger ingen mennesker hadde sett eller rørt. Det fantes frukt ingen hadde gitt navn, dyr ingen hadde skutt på. For eksempel fantes det tjukke bjørnunger som spiste bær under digre løvtrær, og ingen så dem eller hørte dem. Fugler samla kvister og strå, samla dem i tretoppene og lagde reir, lagde hjem. Det fantes hvaler som sendte de langsomme sangene sine på tvers av havet og fikk svar fra andre hvaler.

Hvorfor løper de så mye? Kan de ikke bare spise litt mindre? sier mamma og jafser i seg resten av burritoen.

Jeg veit ikke om det var midtlivskrisa som kom, kanskje var det bare livskrisa, og den er ikke like berømt. Ei heller brakte den med seg forbedringer på utseendet mitt eller sexlivet.

Jeg ba ikke om å bli født.
Jeg ba ikke om å bli voksen.
Jeg ba ikke om noe av dette.
Og nå er jeg her. I en kropp som forfaller, i en verden som brenner opp, i en hverdag som går på repeat, i et ekteskap som jeg er usikker på om noen gang egentlig var godt, i et morskap jeg hadde sånne forhåpninger til (...)

Jeg har bare levd i 43 år, jeg har ikke reist så mye, jeg har blitt der jeg er, vært på plassen min i verden, jeg har vært datter og kone og mamma, jeg har vaska opp og laga middag og kommet i tide på jobben, selv om den føles meningsløs, jeg har forsøkt å følge banen min og ikke gå i veien for noen, og så har jeg allikevel kræsja. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg kræsja i.