Hva skjer med det politiske systemet når politikerne blir ansvarlig for været?

Hanne løy ikke da hun sa at hun måtte gå. Hun skulle hjem, laste bilen med fem store pakker med doruller og levere dem til forskjellige adresser i byen og omegn. De gjorde det for å samle inn penger til en håndball-leir som datteren Frida skulle på til sommeren. Deler av utgiftene ble dekket av klubben, men hvert barn var nødt til å tjene inn 2500 kroner. For at dette ikke skulle være en belastning for familier med svak økonomi, krevde klubben at de skulle selge pakker med doruller, og mente at turene på den måten ble tilgjengelige for alle.

Pakkene kostet klubben 250 kroner i innkjøp, og ble solgt for 500. For å tjene inn 2500 kroner, måtte hver familie, eller hvert barn, selge til sammen ti pakker med dopapir. Dette ble gjort ved at alle familier betalte 5000 kroner til klubben, hentet ti pakker med dopapir, og så solgte det videre til venner og slektninger. Hanne hadde vært gjennom tre runder med salg i løpet av to år, og hadde sluppet opp for slektninger og venner som ville kjøpe. Det hadde endt opp med til sammen fjorten pakker med dopapir i garasjen. En del av pakkene kom fra datterens salg, mens rundt halvparten var fra venner og familiers barn som også finansierte Polen-turer, fotball-camper og lignende på samme måte. Hanne gruet seg til sønnen Fredrik, som bare var seks, ble stor nok til å dra på turer.

Hver pakke besto av til sammen 60 ruller med dopapir av lav kvalitet. De ble brukt til hverdags, men enkelte ganger, og alltid til høytider, kjøpte de mykere papir. De fjorten pakkene Hanne og familien hadde lå opp under tverrliggerne i garasjen. Kajakken var derfor nødt til å ligge ute. Den hadde ikke vært i bruk på fire år, og etterhvert fått merker etter jordslag som ikke gikk bort, selv mede høytrykkspyler. Glassfiber er porøst og vil, på sikt, trekke til seg farge.

Hun hadde aldri vært om bord i en båt som var mindre enn danskebåten.

Gårsdagens gråvær er historie. Utenfor skinner solen mot meg som en av Carl I. Hagens fortenner.

Jeg slakter ikke, sa han, folk oppfatter alt som ikke er skryt, som slakt. Jeg gir dem bare et rapp over baken. En korreksjon. (...) Forsto hun hva det kostet å være anmelder i et land hvor det halvgode stadig ble hevet til himmels? Min kongstanke er å angripe alt det dvaske og opportune, sa han. Jeg angriper unnfallenheten. Noen må våge å si ifra når det ordinære blir hyllet som mesterverk. Når ryggslikkingen tar overhånd. Det minner meg om barn som får ros av kjærlige foreldre, også for helt alminnelige prestasjoner. Noen må nekte å rope hosianna for rent møl!

Finnes det et nivå under idiot?

Etter at de har fortøyd under kaia ved Bruket, leier Ingrid henne oppover mot Krambua og bygda, der trærne vokser inn i himmelen og husene er malt og står så tett i hverandre at man kan gå fra det ene til det andre uten yttertøy.

Sumpene i Florida hadde vært fulle av aggressive vannmokasiner. Under den siste fasen av Ranger-treningen hadde noen av skadene vært slangebitt. Noen av kameratene hans hadde vært redde for slanger, men de kunne aldri vise denne frykten. En hadde nesten dødd av et dødelig bitt av en korallslange, men han klarte seg. Bare for å dø fire år senere i Afghanistan da en veibombe hadde eksplodert under føttene hans.
Slangebitt var ille. Veibomber var verre.

Etter de første behagelige øyeblikkene med avkobling kom barndommens gamle spørsmål alltid tilbake. Sikkert fordi jeg er barnslig av natur. Hvordan kan gud lytte til alle bønnene i verden samtidig? Hva om de strider imot hverandre? Må han lytte til bønnene fra alle slags drittsekker, demoner og dårlige mennesker? Ber de til gud? Er det noen steder der gud ikke finnes? Finnes han for eksempel på revefarmen? Og hva tenker han om det han ser? Eller i Innvolls slakteri? Går han dit? Jeg vet at det er dumme og naive spørsmål. Teologene ville ledd av meg.

Du skjønner, sa hun, jeg trodde lenge det var seksuelt begjær som gjorde at jeg var sammen med Maruyama. Alle føler det jo, både menn og kvinner, det er derfor folk forelsker seg i hverandre, for å tilfredsstille begjæret. Vi kan pakke det inn og kalle det for kjærlighet og ømhet og jeg veit ikke hva, men når det kommer til stykket, er det begjæret som gjør at folk blir sammen. Det var i hvert fall det jeg trodde.

Det er derfor enklere å si at ingen mislikte ham, det hadde man ingen grunn til, enn å påstå at han var godt likt, noe man heller ikke hadde særlig grunn til.

Møterommet luktet innestengt, og om det ikke hadde vært for regnet som hamret mot mørke vindusruter, samt at det hadde begynt å dukke opp journalister som ville grave i det Haugesunds Avis omtalte som "selvmordsbølgen", så ville Gabriel ha åpnet vinduene for å få inn litt luft. I stedet måtte persiennene senkes for å hindre innsyn. Slik var det tabloide Norge blitt. To jenter var nok til å skape en bølge.

Men dette er ikke deres Gud, tenker hun. Det er min gud. (...) Min er en formløs gud. Ikke en hvitkledd gud med langt skjegg. Min gud har ingen lære, ingen hellige skrifter, ingen bud. Hos denne guden er det ingen belønning, ingen straff. Denne guden gir ikke, men tar heller ikke. Her finnes ikke noe paradis å strebe etter, ikke noe helvete å falle ned i. Min gud er der enten det er varmt eller kaldt.

Løgn var en bestanddel i enhver etterforskning. Alle løy. Det var sjelden snakk om direkte usannheter, men de aller fleste omgikk sannheten på en eller annen måte. De snakket tvetydig, tiet om enkeltheter, overdrev, pyntet på ting for å gjøre seg mer interessant, eller holdt tilbake opplysninger som satte dem selv i et dårlig lys.

Og siden det nå var helt naturlig for meg å ikke kunne formulere mine tanker, begynte en ny og merkelig form for undring å bre seg. Jeg begynte å undre meg over at jeg hadde blitt så forundret over ikke å være forundret over det som skjedde med Walter og meg. Å være forundret var da høyst naturlig. Men min forundring var annerledes enn all annen kjent forundring, for den jeg hadde, den spredte seg, i alle retninger. Jeg klarte ikke å stoppe å undre meg, jeg ble stadig forundret over min måte å undre meg over min egen undring. Denne reisen kunne ta evigheter, fryktet jeg. Men straks jeg kjente denne helt spesifikke frykten over evigheten som reisen nå så ut til å tre inn i, kom liksom den samme evigheten meg i møte, og roet meg ned. Men åssen den klarte det, nei, det ante jeg ikke, heller ikke på hvilken måte jeg tenkte dette igjen, og enda mindre forsto jeg åssen jeg da kunne forklare dette her for meg sjøl, jeg bare skjønte at når jeg i det hele tatt tenkte, så sto tankene overfor to vidt forskjellige måter å strekke seg ut på, hvor begge gikk langt forbi min forstand, enda jeg selv faktisk tenkte dem, for den ene fordypet seg bare inn i sine egne identiske halvdelinger, og den andre strakk seg bare rett framover, som en uendelig og høyst vilkårlig reise inn i det ukjente.

ORDTAK FRA HELVETE

Forvent gift fra stillestående vann. (...)

Den som er svak i sitt mot, er sterk i sin sluhet. (...)

Den takknemlige mottaker får en rik innhøsting. (...)

Forbedring skaper rette veier, men de krokete veiene uten forbedring er geniets veier.

Den etappen er noe av det mest utfordrende jeg har opplevd, om vi kun holder oss til kulde. Tjuetre dagers marsj fra Arviat til Churchill, det er bare å google ruta, i mørkeste januar. På nitten av dagene var det over seksti effektive minusgrader. Vinden traff åpen hud som kniver. Da kan du ikke la negative tanker få utløp. Da dør du. Du må hente fram alt du har, også krefter du ikke visste om. Ja, jeg holdt jo på å fryse i hjel. Jeg har kroppslige minner fra hendelsen, men i hukommelsen fremstår den som en grøt av tanker.

Noen av de andre jentene i behandling hadde traumer som strakte seg tilbake til fra før de ble unnfanget. Ikke jeg. Bere å stå foran speilet på jenterommet og vite at om man aldri kan bli best, så kan man i alle fall bli tynnest.

En av de hverdagslige gjerningene som gir meg mest spenning og glede, er den vesle turen til postkassen ved halv ett-tiden. Normalt sett skal da posten være ankommet. Hvilket i ni av ti tilfeller vil si avisen.

No skal vi bli heilt frie frå dette skrekkelege middelklassesnobberiet!