I tidligere tider kunne ikke mennesker koste på seg å være så skjødesløse. De gamle sankerne var alltid årvåkne og oppmerksomme. Når de gikk i skogen og lette etter sopp, fulgte de med på bakken etter tegn til avslørende kuler. De lyttet til den minste bevegelse i gresset i tilfelle en slange lå på lur der. Når de fant en spiselig sopp, spiste de den ytterst oppmerksomt for å skille den fra en giftig slektning. Medlemmer av vår tids overflodssamfunn trenger ikke å være så årvåkne. Vi kan rusle mellom hylleradene på supermarkedet mens vi sender tekstmeldinger, og vi kan kjøpe alle mulige retter som blir nøye overvåket av helsemyndighetene. Men uansett hva vi velger, kan vi ende opp med å spise maten i all hast foran en skjerm mens vi sjekker mail eller ser på TV og knapt legger merke til hvordan maten smaker.

... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.

To lik drev bedagelig nedover elven: En mann og en kvinne. Kvinnen fløt litt foran mannen. Det så ut som en kjærlighetslek; mannen prøvde hele tiden å gripe etter kvinnen uten at det lyktes ham. Så - litt senere - drev kvinnen litt ut til siden og gliste til mannen. Og mannen gliste tilbake. Så tok han henne igjen; kroppen hans støtte borti kroppen til kvinnen.
Begge likene begynte nå å dreie rundt i sirkel; de klistret seg til hverandre en stund, som om de ville forenes. Så drev de forsonet videre.
Skumringen ble mørkere. Og vinden blåste rundt de to kroppene. Vinden blåste like ømt rundt dem som vannet og bredden og maisåkrene der borte på den rumenske siden.
En meningsløs dag var igjen slutt.

Når andre maste om hvor stor glede skogen og fjellet ga dem, tenkte han at det var en betydelig andel posering i det. Motivasjonen deres var ikke en genuin glede over den vakre utsikten, eller å fryse på fingre og føtter, men et ønske om å knytte til seg alle de positive konnotasjonene til utendørslivet, en interesse som aldri syntes å avta i verdi på den sosiale arenaen. Friluftsliv var en interesse som indikerte god helse, mye fritid og en lønn som tillot innkjøp av dyrt og vanntett utstyr, men ikke minst vitnet det om en sjelelig forbindelse til det ekte livet, en påstand om iboende ånd. Dette var kommersielle verdisett som noen tjente penger på, og som ble brukt som valuta på kjønnsmarkedet.

Fundamentalismen har et dårlig rykte, men den er det eneste som kan berge verden fra undergang. I alle andre tilfeller vil enkeltmennesket bare fortsette å sette seg selv først. Ikke fordi vi er onde, men fordi markedskreftene har lært oss at forbruk er den eneste metoden for å uttrykke oss, lokke til oss en partner og dermed overleve. For å berge kloden må vi våge å gi oss hen til blind tro.

En tigger hadde sittet i veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren og rakte frem luen med en mekanisk bevegelse. "Jeg har ingenting å gi deg," sa den fremmede. Så spurte han: "Hva er det du sitter på?" "Ingenting," svarte tiggeren. "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske." "Har du noen gang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei," sa tiggeren. "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der." "Ta en kikk," insisterte den fremmede. Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

Jeg er den fremmede, som ikke har noe å gi deg, men som ber deg ta en kikk inni. Ikke inni kassen, slik som i lignelsen, men i noe enda nærmere: inn i deg selv.

"Men jeg er ingen tigger," svarer du kanskje.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden ved å være til, og den dype, urokkelige freden det bringer med seg, er tiggere, selv om de lever i materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

Jeg drømmer ikke om å eie deg. Hvorfor skulle jeg det? Det ville være å forsimple min drøm. Å eie en kropp er å være banal. Å drømme om å eie en kropp er kanskje verre, om noe verre finnes: det er å drømme om å være banal - den aller ytterste gru.

Det hender iblant, plutselig og uten forvarsel, at det hverdagslige snører seg om halsen min, og jeg blir fysisk kvalm av vår såkalte nestes stemme og fysiogami. Denne konkrete kvalmen, som sitter i magen og i hodet, er et av den våkne følsomhetens toskete undre... Jeg opplever hvert menneske som snakker til meg som en fornærmelse, hvert ansikt hvis øyne stirrer på meg som en svinskhet. En angst for alle ting siver gjennom porene mine, og jeg blir svimmel av å føle slik.

Det som nesten alltid skjer i disse stundene av mavelig ruin, er at en mann eller en kvinne, ja selv et barn, dukker opp foran meg som en levende representant for banaliteten som piner meg. Ikke som en representant for en subjektivt og tenkt følelse, men for en objektiv sannhet, en konkret ytre gestalt som ved en magisk analogi stemmer overens med det jeg føler inne i meg selv, og som eksemplifiserer den loven jeg har tenkt ut.

Egentlig skjønte jeg Rudi godt. Når det er sagt, hadde han imidlertid tatt feil på ett punkt: Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet; det er til og med det vanligste. Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer, og når den ringer lar de svareren gå. Ingen nyheter er gode nyheter. Stort sett er det slik folk er, jeg også.

Det dreier seg om de tilfellene hvor det tilsynelatende ikke er noen særlig kvalitativ forskjell, i og for seg, på det første forsøket og det endelige, det som blir stående, ja i noen tilfeller kan jeg få en mistanke om at det første forsøket var vel så godt, ytre sett. Det dreier seg om forskjellen mellom et avsnitt, som det ikke er noe i veien med, i og for seg, og et avsnitt som det heller ikke er noe i veien med, i og for seg, bortsett fra at i første tilfelle så sier jeg: nei, likevel ikke, og i det andre tilfelle så sier jeg: Ja! Endelig!

Men det er bedre at folk tenker det selv, enn at det står på tittelbladet. Det ligger liksom i kortene. Det er liksom noe som ikke skal sies... Nei, jeg er stadig like plaget av... Jeg har sikkert fortalt deg om den ene setningen i Ellevte roman som har plaget meg hele tida, der jeg sier for mye?
Nei, det har du ikke.
Det er en setning der, eller et avsnitt, som uttrykker for mye, jeg husker ikke hva det var... Men at jeg ikke greide å holde kjeft der. En forfatter bør være god til å holde kjeft. Det er vanskelig, det. I Ellevte roman, bok atten burde jeg ha stanset mye før.

Å ta bilder. Hvordan jeg faktisk tar noe fra dem, barna, i det øyeblikket jeg tar bildet. Det er reelt, man tar, man tvinger fra dem bildet, man bytter ut noe med bildet. Det stjeler noe fra dem, og jeg vet det, men tror det er nødvendig. Jeg vil dokumentere deres barndom som god, både for meg selv og for dem, selv om jeg vet at bildene utrydder, som om jeg hadde noe å ta vekk, slik fungerer bilder, de utrydder det som ligger inntil, opptil, det nærliggende, de legger et øde land rundt seg, de legger liv øde rundt seg, for bildene er mektigere enn øyeblikkene som kommer før og etter, timene, dagene, som ikke er på bildene. Vi kan nå bare huske det som er klart atskilt fra bildene, det som ikke ligner på eller har noe med situasjonen rundt bildene å gjøre. Bildeøyeblikkene. Sekvensene. Alt er sekvensert. Bildene suger det som er i nærheten til seg, bare det som er langt unna bildene kan bevares, så lenge det ikke nærmer seg et annet bilde, en annen sekvens. Bildene skaper tomrom rundt seg.

Han var klar over at mange av de tesene han skrev ned i de omfattende manuskriptene, kunne være trivielle, og bare tjente den hensikt muligens å føre frem til en eller annen sporadisk innsikt: "Av de tesene jeg skriver ned her, tar bare noen få et skritt fremover; de andre er som klapringen fra frisørens saks, den han må holde i bevegelse for å foreta et klipp med den i det rette øyeblikket." - "Jeg stiller utallige irrelevante spørsmål. Måtte jeg kunne slå meg gjennom denne skogen!" - "Det fortoner seg for meg som jeg er ute av stand til å lære fra meg visdom. Jeg har alltid de samme ukloke tankene. Bare i korte øyeblikk kan jeg dykke ned i dypet, ellers svømmer jeg på overflaten."

Det er i Wittgensteins andre brev til von Ficker at vi kan lese hans egen, senere så berømte karakteristikk av "Tractatus":
Nå håper jeg på Dem. Og da er det kanskje til hjelp for Dem hvis jeg skriver noen ord om boken; lesningen kommer De nemlig ikke til å få altfor mye ut av, det er jeg overbevist om. For de kommer ikke til å forstå den, stoffet vil virke for fremmed for Dem, ettersom innholdet i boken er etisk. Opprinnelig ville jeg ha med en setning i forordet som faktisk ikke står der, men som jeg nå skriver til Dem, fordi den kanskje kan bli en nøkkel. Jeg ville nemlig skrive at verket består av to deler: det som foreligger her, og alt det jeg ikke har skrevet. Og det er nettopp denne andre delen som er den viktige. (...)
Alt det som mange babler om i dag, har jeg presisert i boken ved å tie stille om det. Og derfor kommer boken, hvis jeg ikke tar helt feil, til å si mye som De selv ville si; men De kommer kanskje ikke til å se at det blir sagt i den. Jeg vil bare anbefale Dem å lese forordet og avslutningen, fordi det er disse som uttrykker meningen mest umiddelbart.

Dessverre kom de aldri. Uten egne drømmer tenkte Kjell ut en plan. Kanskje sjelens fingeravtrykk ikke lot seg granske under Freuds lupe uten en forutgående forbrytelse eller en pervers hemmelighet? Påfølgende dag, drevet frem av hva han tenkte seg var de ubevisste kreftenes renkespill, stjal han fire sjokolader i butikken, rotet gjennom morens nattbordsskuff, prøvde BH-en hennes, onanerte etter tegninger av Supermann, kløp sin demente oldemor i rumpa, smugrøykte, og tenkte de mest skitne tanker hans unge sinn kunne klekke ut: fra mord til juksing på skoleprøver. Utmattet etter en lang dag med rampestreker gikk han tidlig til sengs, danderte dynen og puten til sitt mest behagelige før søvnens ankomst. Med kulepennen i hånden tidlig om morgenen, etter en brå oppvåkning, stirret han på papiret. Fortsatt var det ingenting. Alt hadde vært nytteløst.

Månedene før han ble arrestert, mottok Kjell en rekke forskudd på bokavtaler. Like fort som pengene kom inn, forsvant de i løpet av noen få vårmåneder på øl, designerklær og hipsterornamentikk. Gulroten var spist opp altfor tidlig og manuskriptene var ikke bare uferdige, de var ikke påbegynt. De eksisterte kun som velformulerte ideer improvisert over rødvinsmiddager med ulike forleggere.

Den dagen sønnen min begikk selvmord, lagde jeg speilegg med tomat. "Det er bedre å være en levende hund enn en død løve," som Forkynneren så klokt sier det. Jeg hadde aldri vært noe glad i den ungen: Han var like dum som moren sin, og like ondskapsfull som faren. Bortgangen hans var langt fra noen katastrofe; mennesker som ham klarer man seg godt foruten.

Selv med de mest optimale frihetsforhold som de jeg hadde vokst opp og arbeidet under hadde jeg ikke brukt dem til stort annet enn å velge nytt kjøkken, forøvrig et Savannah fra Biga.

Øksa hadde skaft av norsk eik og hovud av islandsk jern. Der var sparsamt med utskjeringar eller forseggjort metallarbeid i ho, men hammaren hadde den rette tyngda og eggen det rette bitet.

Punk og hiphop er tvillingkulturer. Fra vårt norske ståsted kom punken mye før, men det er fordi mediene våre tradisjonelt hadde øyne og ører vendt mot Storbritannia, og fordi hiphopens utvikling tok mye lengre tid. I dag er punk internasjonalt på høyde med bordtennis, hvis vi skal gå til idretten etter målestokk. Hiphop er fotball.