Men dette er ikke deres Gud, tenker hun. Det er min gud. (...) Min er en formløs gud. Ikke en hvitkledd gud med langt skjegg. Min gud har ingen lære, ingen hellige skrifter, ingen bud. Hos denne guden er det ingen belønning, ingen straff. Denne guden gir ikke, men tar heller ikke. Her finnes ikke noe paradis å strebe etter, ikke noe helvete å falle ned i. Min gud er der enten det er varmt eller kaldt.

Løgn var en bestanddel i enhver etterforskning. Alle løy. Det var sjelden snakk om direkte usannheter, men de aller fleste omgikk sannheten på en eller annen måte. De snakket tvetydig, tiet om enkeltheter, overdrev, pyntet på ting for å gjøre seg mer interessant, eller holdt tilbake opplysninger som satte dem selv i et dårlig lys.

Og siden det nå var helt naturlig for meg å ikke kunne formulere mine tanker, begynte en ny og merkelig form for undring å bre seg. Jeg begynte å undre meg over at jeg hadde blitt så forundret over ikke å være forundret over det som skjedde med Walter og meg. Å være forundret var da høyst naturlig. Men min forundring var annerledes enn all annen kjent forundring, for den jeg hadde, den spredte seg, i alle retninger. Jeg klarte ikke å stoppe å undre meg, jeg ble stadig forundret over min måte å undre meg over min egen undring. Denne reisen kunne ta evigheter, fryktet jeg. Men straks jeg kjente denne helt spesifikke frykten over evigheten som reisen nå så ut til å tre inn i, kom liksom den samme evigheten meg i møte, og roet meg ned. Men åssen den klarte det, nei, det ante jeg ikke, heller ikke på hvilken måte jeg tenkte dette igjen, og enda mindre forsto jeg åssen jeg da kunne forklare dette her for meg sjøl, jeg bare skjønte at når jeg i det hele tatt tenkte, så sto tankene overfor to vidt forskjellige måter å strekke seg ut på, hvor begge gikk langt forbi min forstand, enda jeg selv faktisk tenkte dem, for den ene fordypet seg bare inn i sine egne identiske halvdelinger, og den andre strakk seg bare rett framover, som en uendelig og høyst vilkårlig reise inn i det ukjente.

ORDTAK FRA HELVETE

Forvent gift fra stillestående vann. (...)

Den som er svak i sitt mot, er sterk i sin sluhet. (...)

Den takknemlige mottaker får en rik innhøsting. (...)

Forbedring skaper rette veier, men de krokete veiene uten forbedring er geniets veier.

Den etappen er noe av det mest utfordrende jeg har opplevd, om vi kun holder oss til kulde. Tjuetre dagers marsj fra Arviat til Churchill, det er bare å google ruta, i mørkeste januar. På nitten av dagene var det over seksti effektive minusgrader. Vinden traff åpen hud som kniver. Da kan du ikke la negative tanker få utløp. Da dør du. Du må hente fram alt du har, også krefter du ikke visste om. Ja, jeg holdt jo på å fryse i hjel. Jeg har kroppslige minner fra hendelsen, men i hukommelsen fremstår den som en grøt av tanker.

Noen av de andre jentene i behandling hadde traumer som strakte seg tilbake til fra før de ble unnfanget. Ikke jeg. Bere å stå foran speilet på jenterommet og vite at om man aldri kan bli best, så kan man i alle fall bli tynnest.

En av de hverdagslige gjerningene som gir meg mest spenning og glede, er den vesle turen til postkassen ved halv ett-tiden. Normalt sett skal da posten være ankommet. Hvilket i ni av ti tilfeller vil si avisen.

No skal vi bli heilt frie frå dette skrekkelege middelklassesnobberiet!

Ho lener seg mot veggen ute og drar røyken ned i lungene. Ho ser på kassene med urter som står der, no er dei halvt rotna. Eitt av mange mislykka prosjekt. Ho fekk det plutselig føre seg ein gong at ho skulle dyrke urter. Ho hadde kjøpt inn kassar på Plantasjen og funne diverse ting til å plante i, som ei gammal rusten tønne, som skulle gi det heile ein urban kjøkkenhage-look. Ho studerte hageblad og nettsider om korleis ein kunne dyrke sine eigne urter og grønsaker i byen. Då dei første spirene kom, la ho det straks ut på Facebook og fekk masse likes, men det gjekk ikkje lang tid før ho mista interessa. Ho orkar verken gjennomføre det ho begynner på, eller fjerne spora etter forsøket.

Jeg samlet meg og sa at jeg hadde tenkt, at jeg kanskje ville søke Kunst- og håndverksskolen til høsten, som et spørsmål, hørte jeg. Mor svarte ikke, men stillheten som fulgte sa alt og likevel ble det verre da hun åpnet munnen. Kunst- og håndverksskolen, gjentok hun som det var det latterligste som fantes. Vil du dreie kopper resten av livet, klumpete krus som ikke er til å drikke av som de som selges i bodene i Risør om sommeren som ingen kjøper og ingen kan leve av å lage? Jeg svarte ikke. Johanna, sa hun med et sukk som om jeg var fem år (...).

Vitenskap var noe annet den gangen, og på mange måter det stikk motsatte av hva den er blitt nå, siden den var underkastet religion og dogmatikk. Dersom datidens vitenskap for eksempel skulle forklare pesten, ville ingen hevde at den skyldtes bakteriesmitte i en blind natur. Noe slikt ville ikke engang en professor i medisin påstå. Himmelen spilte en sentral rolle i ethvert anliggende. Pesten var et svar fra Gud på hvordan menneskene oppførte seg på jorden - naturkatastrofer og andre dystre hendelser var en beskjed fra skaperen.

Et godt eksempel på den rådende oppfatning av at Herren hadde en finger med i alt, er en advarsel universitetets fremste professorer sendte til studentene ved et pestutbrudd i 1626. De advarte dem mot "usømmelig klædedrakt", for det kunne vekke guds vrede. Pest, brann og andre himmelske og jordiske tegn varsler ondt, het det, og studentene ble derfor oppfordret til ydmykhet i måten de kledde seg på, og til å slutte med hårpynt, broderte korder og belter og spisse sko med bjeller.

Det er riktig at de vise stort sett har sagt det samme til alle tider, og at de uforstandige, det vil si det ufattelige flertallet av oss gjennom alle tider, stort sett alltid har gjort det samme, det vil si det motsatte av hva de vise sier, og slik vil det fortsette. Voltaire sa det på denne måten: Vi etterlater oss denne verden like dum og like ond som vi fant den da vi ankom.
(Schopenhauer: Aforismer om visdommen i livet)

"Hvis man gjør ingenting sammen med venner, gjør man vel ikke ingenting?" sa gutten.
"Nei," sa muldvarpen.

Kjekk kar. Alltid like hyggelig. En sånn som ville taue deg hvis du fikk motorstopp.

Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det. Svaret er ikke umiddelbart gitt, tvert imot, forekommer det meg. Hadde det ikke vært for det ustadige øyeblikkets uforsvarlige lyst til å utøve en stor bragd, ville svaret for mitt vedkommende ha vært et resignert nei.

Det er Sveriges nasjonaldag! Hvorfor kan dere ikke kle dere ordentlig? Det burde være dødsstraff for stygge treningsdrakter.
Silfverbielke kjørte sakte opp mot Kungsträdgården mens han betraktet folkemassen. Under de vakre, vaiende svenske flaggene vraltet det svensker som begynte å bli like feite som amerikanerne. De proppet seg fulle av chips, is, pølser, rekesalat, hamburgere, søtsaker, brus, pizzabiter og alt mulig annet søppel de kunne komme over. De sølte fett på sine allerede flekkete T-skjorter, og for sikkerhets skyld matet de ungene sine med den samme dritten så de ville rekke å bli om mulig enda feitere enn foreldrene. De gikk omkring med halvåpne munner og tomme blikk.
Han hatet dem alle sammen, mer og mer.

Det var tydelig at han bare ventet på en aldri så liten anmodning fra min side slik at han kunne få fortalt meg hele historien; og jeg lot meg ikke be to ganger, og her er historien, om enn i en noe blassere versjon etter å ha blitt oversatt fra piemontesisk, et overveiende muntlig språk, til marmorglatt italiensk, som jo egner seg best til minnetavler og gravstøtter.

Faktisk kunne jeg jo si at han riktignok var ulykkelig i sin ulykke, men han ville ha vært enda mer ulykkelig om han over natten hadde mistet sin ulykke, om den var blitt tatt fra ham fra det ene øyeblikket til det neste, hvilket igjen ville ha vært et bevis på at han i grunnen slett ikke hadde vært ulykkelig, men lykkelig og hadde vært det i kraft av og med sin ulykke, tenkte jeg. Mange er jo i grunnen lykkelige fordi de sitter fast i ulykken, tenkte jeg og jeg sa til meg selv at Wertheimer sannsynligvis faktisk hadde vært lykkelig fordi han hele tiden hadde vært seg sin ulykke bevisst, kunne glede seg over sin ulykke. Tanken forekom meg plutselig slett ikke absurd, nemlig å tenke at han av en eller annen grunn som jeg ikke kjente, kunne ha mistet ulykken sin og derfor hadde reist til Chur og Zizers og tatt livet av seg.

Han var trist fordi så få ville lytte til "gammeltidas undring", som han kalte det; en stille måte å fundere på hva som lå bakom alt. Alt gammelt husket han, og han passet på å ikke blande sammen sant og usant, selv om det kunne blitt en bedre historie. Astrids far interesserte seg bare for den erfaringen som var til nytte for fjøsrøkt og dyrking. Bestefaren unnskyldte ham med de harde tidene. "I dårlige år blir folk sultne og klarer ikke å tenke romslig. Før hadde oss tid til å grunne over ting. Studere rekkefølger i det som skjer. Slik du og jeg gjør nå, Astrid."

Jeg hører det jo så godt, utestemmen min, når alt ved situasjonen tilsier innestemme. Liksom jeg alltid må streve der andre, heldiggrisene, kan nøye seg med å være. All min tale like forpint, hver anstrengte vittighet bare ledd i en uavbrutt bestrebelse på å unngå å røpe min krøplingaktige nervøsitet, alt jeg sier, artikulert kun i den hensikt å henlede mine tilhøreres oppmerksomhet vekk fra min egentlige noia, ja, alt jeg har sagt og alt jeg har gjort, alt jeg har foretatt meg så langt i livet, i virkeligheten kun delmanøvre av en eneste vedvarende dekkoperasjon! En vegg av artigheter og skryt bak hvilken jeg skjuler et skjelvende barn.