Disse to jentene er ikke noe pene i det hele tatt, de er de styggeste meggene på jobben. De går ut og spiser sammen og leser bøker om barns språkutvikling, sånne ting.

Du har levd. Det har vært øyeblikk da du har levd. Du husker det selvfølgelig ikke særlig godt, men det finnes fotografier som kan dokumentere det.

Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som i ferien sin forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

Dessuten hadde han vondt, han orket ikke mer, smertene var for sterke. "Gir de deg ikke morfin?" spurte Jed overrasket. Å jo, visst ga de ham morfin, så mye han ville, faktisk, de foretrakk at beboerne holdt seg i ro, men var vel det et liv, å være konstant i morfinens vold? Jo, det synes faktisk Jed, egentlig kunne man knapt ønske seg noe bedre liv, uten bekymringer, uten ansvar, uten begjær og også uten frykt, ikke så ulikt plantenes liv, der alt man gjorde, var å nyte solas og brisens moderate kjærtegn.

Olga var deilig. Hun var deilig og hengiven. Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass til begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.

Mannens kjærlighet er ikke annet enn takknemlighet for gitte nytelser, og aldri har noen gitt meg mer nytelse enn Myriam. Hun var i stand til å klemme sammen fitta på kommando (snart mildt med langsomme, uimotståelige trykk, snart med kjappe, skjelmske små rykninger); hun vrikket så uendelig yndefullt på rompa før hun bød meg på den. Hva sugninger angår hadde jeg aldri vært med på maken, hun tok fatt på hver sugning som om det var den første, og som det skulle bli den siste her i livet. Hver enkelt av sugningene hennes kunne vært nok til å rettferdiggjøre et helt manneliv.

Alt som står, fell, tenkte eg, men ikkje alt som ligg reiser seg. Det måtte eg også seie til bestefar, for kloke tankar var noko ein hugsa, dei var nye bitar som passa inn med dei gamle, fann ein stad forma deira passa saman med forma til ein annan tanke, og slik kunne dei alltid ligge, for når kloke tankar først fann feste, slapp dei aldri kvarandre, men vart noko som styrde, noko som fekk ein til å stå og ikkje bli liggande på jorda, jorda som venta på at alt skulle kome tilbake til henne.

Jeg sier ingenting. Jeg er altfor opptatt med å holde meg fast i porselenet som rammer inn den utydelige konturen av ansiktet mitt.