Noen har begynt å blomstre allerede det første året, noen det andre, men de som er seint utvikla, blomstrer ikke før det tredje året. Nordlige sorter spirer naturligvis langsommere enn sørlige, og noen av dem trenger flere år før vi ser deres fulle potensial. Sein utvikling er ingen hemsko. Tvert imot er det ofte de langsomtgroende som tåler kulda best.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i samme jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid hatt vanskelig for å rive opp den stakkarslige. Nå har også erfaringen lært meg at det godt kan være den som bærer underverker.

For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.

Noen er aktive, andre passive. De kan være engstelige eller rolige. For hver person som strever etter å oppnå noe, er det en annen som er likeglad. Disse forskjellene kan være en uforanderlig og integrert del av et individ i større grad enn en optimist kanskje antar eller ønsker. I tillegg kommer sykdom, mental eller fysisk, påvist eller usynlig, som ytterligere begrenser eller former vårt liv.

Det er fascinerende og skremmende å betrakte mennesker som tilbringer utallige timer med å konstruere og utbrodere et perfekt jeg på nettet, knytte seg til sitt eget skaperverk og forveksle det med sitt sanne jeg. Slik blir en familieferie med trafikkorker, småkrangler og anspent taushet en samling vakre panoramabilder, perfekte middager og smilende fjes. 99 % av det vi opplever, blir aldri en del av selvets historie.

Ett mulig botemiddel mot menneskelig dårskap er en dose ydmykhet. Nasjonale, religiøse og kulturelle spenninger blir verre av den svulstige følelsen av at min nasjon, min religion og min kultur er det viktigste i verden, og derfor bør mine interesser komme foran interessene til noen andre, eller til hele menneskeheten. Hvordan kan vi gjøre nasjoner, religioner og kulturer litt mer realistiske og beskjedne med hensyn til deres sanne plass her i verden?

En atombombe er en så åpenlys og umiddelbar trussel at ingen kan ignorere den. Global oppvarming, derimot, er en vagere trussel på lengre sikt. Når langsiktige miljømessige hensyn krever smertelige, kortsiktige ofre, kan følgelig nasjonalister la seg friste til å sette umiddelbare nasjonale interesser først og forsikre seg selv om at de kan tenke på miljøet senere, eller bare overlate det til noen andre. Alternativt kan de ganske enkelt fornekte problemet. Det er ikke tilfeldig at skepsisen til klimaendringene i stor grad har vært rådende for den nasjonalistiske høyresiden. Man ser sjelden sosialister på venstresiden tvitre at "klimakrisen er en kinesisk bløff". Siden det ikke finnes noe nasjonalt svar på problemet med global oppvarming, foretrekker noen nasjonalistiske politikere å tro at problemet ikke eksisterer.

I tidligere tider kunne ikke mennesker koste på seg å være så skjødesløse. De gamle sankerne var alltid årvåkne og oppmerksomme. Når de gikk i skogen og lette etter sopp, fulgte de med på bakken etter tegn til avslørende kuler. De lyttet til den minste bevegelse i gresset i tilfelle en slange lå på lur der. Når de fant en spiselig sopp, spiste de den ytterst oppmerksomt for å skille den fra en giftig slektning. Medlemmer av vår tids overflodssamfunn trenger ikke å være så årvåkne. Vi kan rusle mellom hylleradene på supermarkedet mens vi sender tekstmeldinger, og vi kan kjøpe alle mulige retter som blir nøye overvåket av helsemyndighetene. Men uansett hva vi velger, kan vi ende opp med å spise maten i all hast foran en skjerm mens vi sjekker mail eller ser på TV og knapt legger merke til hvordan maten smaker.

... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.

To lik drev bedagelig nedover elven: En mann og en kvinne. Kvinnen fløt litt foran mannen. Det så ut som en kjærlighetslek; mannen prøvde hele tiden å gripe etter kvinnen uten at det lyktes ham. Så - litt senere - drev kvinnen litt ut til siden og gliste til mannen. Og mannen gliste tilbake. Så tok han henne igjen; kroppen hans støtte borti kroppen til kvinnen.
Begge likene begynte nå å dreie rundt i sirkel; de klistret seg til hverandre en stund, som om de ville forenes. Så drev de forsonet videre.
Skumringen ble mørkere. Og vinden blåste rundt de to kroppene. Vinden blåste like ømt rundt dem som vannet og bredden og maisåkrene der borte på den rumenske siden.
En meningsløs dag var igjen slutt.

Når andre maste om hvor stor glede skogen og fjellet ga dem, tenkte han at det var en betydelig andel posering i det. Motivasjonen deres var ikke en genuin glede over den vakre utsikten, eller å fryse på fingre og føtter, men et ønske om å knytte til seg alle de positive konnotasjonene til utendørslivet, en interesse som aldri syntes å avta i verdi på den sosiale arenaen. Friluftsliv var en interesse som indikerte god helse, mye fritid og en lønn som tillot innkjøp av dyrt og vanntett utstyr, men ikke minst vitnet det om en sjelelig forbindelse til det ekte livet, en påstand om iboende ånd. Dette var kommersielle verdisett som noen tjente penger på, og som ble brukt som valuta på kjønnsmarkedet.

Fundamentalismen har et dårlig rykte, men den er det eneste som kan berge verden fra undergang. I alle andre tilfeller vil enkeltmennesket bare fortsette å sette seg selv først. Ikke fordi vi er onde, men fordi markedskreftene har lært oss at forbruk er den eneste metoden for å uttrykke oss, lokke til oss en partner og dermed overleve. For å berge kloden må vi våge å gi oss hen til blind tro.

En tigger hadde sittet i veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren og rakte frem luen med en mekanisk bevegelse. "Jeg har ingenting å gi deg," sa den fremmede. Så spurte han: "Hva er det du sitter på?" "Ingenting," svarte tiggeren. "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske." "Har du noen gang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei," sa tiggeren. "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der." "Ta en kikk," insisterte den fremmede. Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

Jeg er den fremmede, som ikke har noe å gi deg, men som ber deg ta en kikk inni. Ikke inni kassen, slik som i lignelsen, men i noe enda nærmere: inn i deg selv.

"Men jeg er ingen tigger," svarer du kanskje.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden ved å være til, og den dype, urokkelige freden det bringer med seg, er tiggere, selv om de lever i materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

Jeg drømmer ikke om å eie deg. Hvorfor skulle jeg det? Det ville være å forsimple min drøm. Å eie en kropp er å være banal. Å drømme om å eie en kropp er kanskje verre, om noe verre finnes: det er å drømme om å være banal - den aller ytterste gru.

Det hender iblant, plutselig og uten forvarsel, at det hverdagslige snører seg om halsen min, og jeg blir fysisk kvalm av vår såkalte nestes stemme og fysiogami. Denne konkrete kvalmen, som sitter i magen og i hodet, er et av den våkne følsomhetens toskete undre... Jeg opplever hvert menneske som snakker til meg som en fornærmelse, hvert ansikt hvis øyne stirrer på meg som en svinskhet. En angst for alle ting siver gjennom porene mine, og jeg blir svimmel av å føle slik.

Det som nesten alltid skjer i disse stundene av mavelig ruin, er at en mann eller en kvinne, ja selv et barn, dukker opp foran meg som en levende representant for banaliteten som piner meg. Ikke som en representant for en subjektivt og tenkt følelse, men for en objektiv sannhet, en konkret ytre gestalt som ved en magisk analogi stemmer overens med det jeg føler inne i meg selv, og som eksemplifiserer den loven jeg har tenkt ut.

Egentlig skjønte jeg Rudi godt. Når det er sagt, hadde han imidlertid tatt feil på ett punkt: Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet; det er til og med det vanligste. Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer, og når den ringer lar de svareren gå. Ingen nyheter er gode nyheter. Stort sett er det slik folk er, jeg også.

Det dreier seg om de tilfellene hvor det tilsynelatende ikke er noen særlig kvalitativ forskjell, i og for seg, på det første forsøket og det endelige, det som blir stående, ja i noen tilfeller kan jeg få en mistanke om at det første forsøket var vel så godt, ytre sett. Det dreier seg om forskjellen mellom et avsnitt, som det ikke er noe i veien med, i og for seg, og et avsnitt som det heller ikke er noe i veien med, i og for seg, bortsett fra at i første tilfelle så sier jeg: nei, likevel ikke, og i det andre tilfelle så sier jeg: Ja! Endelig!

Men det er bedre at folk tenker det selv, enn at det står på tittelbladet. Det ligger liksom i kortene. Det er liksom noe som ikke skal sies... Nei, jeg er stadig like plaget av... Jeg har sikkert fortalt deg om den ene setningen i Ellevte roman som har plaget meg hele tida, der jeg sier for mye?
Nei, det har du ikke.
Det er en setning der, eller et avsnitt, som uttrykker for mye, jeg husker ikke hva det var... Men at jeg ikke greide å holde kjeft der. En forfatter bør være god til å holde kjeft. Det er vanskelig, det. I Ellevte roman, bok atten burde jeg ha stanset mye før.

Å ta bilder. Hvordan jeg faktisk tar noe fra dem, barna, i det øyeblikket jeg tar bildet. Det er reelt, man tar, man tvinger fra dem bildet, man bytter ut noe med bildet. Det stjeler noe fra dem, og jeg vet det, men tror det er nødvendig. Jeg vil dokumentere deres barndom som god, både for meg selv og for dem, selv om jeg vet at bildene utrydder, som om jeg hadde noe å ta vekk, slik fungerer bilder, de utrydder det som ligger inntil, opptil, det nærliggende, de legger et øde land rundt seg, de legger liv øde rundt seg, for bildene er mektigere enn øyeblikkene som kommer før og etter, timene, dagene, som ikke er på bildene. Vi kan nå bare huske det som er klart atskilt fra bildene, det som ikke ligner på eller har noe med situasjonen rundt bildene å gjøre. Bildeøyeblikkene. Sekvensene. Alt er sekvensert. Bildene suger det som er i nærheten til seg, bare det som er langt unna bildene kan bevares, så lenge det ikke nærmer seg et annet bilde, en annen sekvens. Bildene skaper tomrom rundt seg.

Han var klar over at mange av de tesene han skrev ned i de omfattende manuskriptene, kunne være trivielle, og bare tjente den hensikt muligens å føre frem til en eller annen sporadisk innsikt: "Av de tesene jeg skriver ned her, tar bare noen få et skritt fremover; de andre er som klapringen fra frisørens saks, den han må holde i bevegelse for å foreta et klipp med den i det rette øyeblikket." - "Jeg stiller utallige irrelevante spørsmål. Måtte jeg kunne slå meg gjennom denne skogen!" - "Det fortoner seg for meg som jeg er ute av stand til å lære fra meg visdom. Jeg har alltid de samme ukloke tankene. Bare i korte øyeblikk kan jeg dykke ned i dypet, ellers svømmer jeg på overflaten."