Han var klar over at mange av de tesene han skrev ned i de omfattende manuskriptene, kunne være trivielle, og bare tjente den hensikt muligens å føre frem til en eller annen sporadisk innsikt: "Av de tesene jeg skriver ned her, tar bare noen få et skritt fremover; de andre er som klapringen fra frisørens saks, den han må holde i bevegelse for å foreta et klipp med den i det rette øyeblikket." - "Jeg stiller utallige irrelevante spørsmål. Måtte jeg kunne slå meg gjennom denne skogen!" - "Det fortoner seg for meg som jeg er ute av stand til å lære fra meg visdom. Jeg har alltid de samme ukloke tankene. Bare i korte øyeblikk kan jeg dykke ned i dypet, ellers svømmer jeg på overflaten."

Det er i Wittgensteins andre brev til von Ficker at vi kan lese hans egen, senere så berømte karakteristikk av "Tractatus":
Nå håper jeg på Dem. Og da er det kanskje til hjelp for Dem hvis jeg skriver noen ord om boken; lesningen kommer De nemlig ikke til å få altfor mye ut av, det er jeg overbevist om. For de kommer ikke til å forstå den, stoffet vil virke for fremmed for Dem, ettersom innholdet i boken er etisk. Opprinnelig ville jeg ha med en setning i forordet som faktisk ikke står der, men som jeg nå skriver til Dem, fordi den kanskje kan bli en nøkkel. Jeg ville nemlig skrive at verket består av to deler: det som foreligger her, og alt det jeg ikke har skrevet. Og det er nettopp denne andre delen som er den viktige. (...)
Alt det som mange babler om i dag, har jeg presisert i boken ved å tie stille om det. Og derfor kommer boken, hvis jeg ikke tar helt feil, til å si mye som De selv ville si; men De kommer kanskje ikke til å se at det blir sagt i den. Jeg vil bare anbefale Dem å lese forordet og avslutningen, fordi det er disse som uttrykker meningen mest umiddelbart.

Dessverre kom de aldri. Uten egne drømmer tenkte Kjell ut en plan. Kanskje sjelens fingeravtrykk ikke lot seg granske under Freuds lupe uten en forutgående forbrytelse eller en pervers hemmelighet? Påfølgende dag, drevet frem av hva han tenkte seg var de ubevisste kreftenes renkespill, stjal han fire sjokolader i butikken, rotet gjennom morens nattbordsskuff, prøvde BH-en hennes, onanerte etter tegninger av Supermann, kløp sin demente oldemor i rumpa, smugrøykte, og tenkte de mest skitne tanker hans unge sinn kunne klekke ut: fra mord til juksing på skoleprøver. Utmattet etter en lang dag med rampestreker gikk han tidlig til sengs, danderte dynen og puten til sitt mest behagelige før søvnens ankomst. Med kulepennen i hånden tidlig om morgenen, etter en brå oppvåkning, stirret han på papiret. Fortsatt var det ingenting. Alt hadde vært nytteløst.

Månedene før han ble arrestert, mottok Kjell en rekke forskudd på bokavtaler. Like fort som pengene kom inn, forsvant de i løpet av noen få vårmåneder på øl, designerklær og hipsterornamentikk. Gulroten var spist opp altfor tidlig og manuskriptene var ikke bare uferdige, de var ikke påbegynt. De eksisterte kun som velformulerte ideer improvisert over rødvinsmiddager med ulike forleggere.

Den dagen sønnen min begikk selvmord, lagde jeg speilegg med tomat. "Det er bedre å være en levende hund enn en død løve," som Forkynneren så klokt sier det. Jeg hadde aldri vært noe glad i den ungen: Han var like dum som moren sin, og like ondskapsfull som faren. Bortgangen hans var langt fra noen katastrofe; mennesker som ham klarer man seg godt foruten.

Selv med de mest optimale frihetsforhold som de jeg hadde vokst opp og arbeidet under hadde jeg ikke brukt dem til stort annet enn å velge nytt kjøkken, forøvrig et Savannah fra Biga.

Øksa hadde skaft av norsk eik og hovud av islandsk jern. Der var sparsamt med utskjeringar eller forseggjort metallarbeid i ho, men hammaren hadde den rette tyngda og eggen det rette bitet.

Punk og hiphop er tvillingkulturer. Fra vårt norske ståsted kom punken mye før, men det er fordi mediene våre tradisjonelt hadde øyne og ører vendt mot Storbritannia, og fordi hiphopens utvikling tok mye lengre tid. I dag er punk internasjonalt på høyde med bordtennis, hvis vi skal gå til idretten etter målestokk. Hiphop er fotball.

Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker før eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje no heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.

Etter ei lita stund opna baren, og rett etter det igjen kom bandet på scenen. Dei hadde fått beskjed om å spele "litt for ein kvar smak", og dei trudde sikkert at det var det dei gjorde når fire av dei fem første låtene var Creedence-låtar.

Det var altså det som skulle være resten av hans liv. Det føltes som et selskap han var blitt invitert i, men på en adresse han ikke fant fram til. Noen moret seg nok over dette livet hans; men for tiden var vedkommende ikke ham selv.

Ikke uventet er det Ben som bryter tausheten. "Dette er en god plan," sier han, "jeg ser ingen grunn til å vente. Vi drar til Expert, vi kjøper tre frysebokser. Vi drar til Søyland, Rudi viser oss lageret, vi henter ut dopet, vi fjerner sporene etter oss. Vi drar hjem, vi fyller fryseboksene med lik og dop, og vi kan feire jul." "Så enkelt du får det til å høres ut," sier Jan Inge. "Det er ikke min stil å lage problemer. Jeg er et positivt menneske."

"Det første du kan gjøre for meg," sa Jan Inge, "er å skaffe meg et lånekort, slik at jeg ikke på ulovlig og dermed uverdig vis går her og stjeler bøker fra det offentlige, for," la han til og tok et skritt fram, slik at han sto helt inntil skranken, "er det noe jeg misliker, sterkt, så er det lovbrudd generelt og uverdighet spesielt."

Vi har behov for eventyr og erotikk fordi vi har et vedvarende behov for å fortelle oss selv at livet er fantastisk og spennende, hvilket vi selvfølgelig tviler litt på.

Disse to jentene er ikke noe pene i det hele tatt, de er de styggeste meggene på jobben. De går ut og spiser sammen og leser bøker om barns språkutvikling, sånne ting.

Du har levd. Det har vært øyeblikk da du har levd. Du husker det selvfølgelig ikke særlig godt, men det finnes fotografier som kan dokumentere det.

Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som i ferien sin forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

Dessuten hadde han vondt, han orket ikke mer, smertene var for sterke. "Gir de deg ikke morfin?" spurte Jed overrasket. Å jo, visst ga de ham morfin, så mye han ville, faktisk, de foretrakk at beboerne holdt seg i ro, men var vel det et liv, å være konstant i morfinens vold? Jo, det synes faktisk Jed, egentlig kunne man knapt ønske seg noe bedre liv, uten bekymringer, uten ansvar, uten begjær og også uten frykt, ikke så ulikt plantenes liv, der alt man gjorde, var å nyte solas og brisens moderate kjærtegn.

Olga var deilig. Hun var deilig og hengiven. Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass til begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.

Mannens kjærlighet er ikke annet enn takknemlighet for gitte nytelser, og aldri har noen gitt meg mer nytelse enn Myriam. Hun var i stand til å klemme sammen fitta på kommando (snart mildt med langsomme, uimotståelige trykk, snart med kjappe, skjelmske små rykninger); hun vrikket så uendelig yndefullt på rompa før hun bød meg på den. Hva sugninger angår hadde jeg aldri vært med på maken, hun tok fatt på hver sugning som om det var den første, og som det skulle bli den siste her i livet. Hver enkelt av sugningene hennes kunne vært nok til å rettferdiggjøre et helt manneliv.