Ingen tilstand varer evig. Noe vil alltid bli avløst av noe annet.

Å leve med en alvorlig diagnose er som å leve i en krigssone for deg som er syk, og for dem som er glad i deg. Du vet du kan bli angrepet fra alle kanter uten mulighet til å forsvare deg. Uten å vite hvor neste angrep kommer fra.

God helse handler virkelig ikke om et liv uten sykdom og plager. God Helse handler først og fremst om hvordan du mestrer livet når du møter motgang.

På et sykehus er det kort vei mellom gleden over liv og frykten for døden.

Et Øyeblikk av lykke. Skapt sammen med et menneske du elsker. Det kan vare evig ved at du henter det fram i bevisstheten din. Igjen og igjen og igjen.

For meg handler kampen mot sykdommen om å forsone meg med at livet ble annerledes. Det handler om å finne indre ro. Om å være en observant pasient som tar imot all den fine omsorgen jeg får, men som likevel evner å se hvordan helsevesenet kan bli bedre. Det handler om å forsone seg med sorgen over ikke å kunne jobbe eller delta i det sosiale livet akkurat nå. Om å forsone seg med at livet ble annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Men det handler også om å kunne glede seg over alt det fine jeg har opplevd. Om håp. Om å holde ut. Om å leve i troen på at morgendagen vil kunne bli bedre. Om å hvile i at kroppen er på min side. Om å vite at uansett hva som skjer, så er jeg Annbjørg.

Du vet, det finnes noen mennesker. Noen mennesker som virker som om de er eltet ut av den samme deigen som du selv. Noen mennesker som du gjenkjenner ved første blikk. Noen mennesker som du vet at du vil skape historier sammen med. Historier som vil leve for alltid.

Kampen mot sykdom er kanskje den tøffeste kampen du kan bli satt til å kjempe. En kamp som du selv ikke har valgt, men som du og dine mange pårørende er tvunget til å måtte forholde dere til. I en slik form for kamp, er det langt i fra slik at du bare kjemper hardt nok, så overvinner du sykdommen. Det er ikke slik at den som er sterkest, er den som vinner kampen, og at den som er svakest, er den som taper. Det å bruke begreper som vant over eller tapte mot sykdom er egentlig helt feil, synes jeg. Det er ord som gir sterke assosiasjoner til prestasjon og belønning av egen innsats. Og det er ikke det handler om når man blir diagnostisert og behandlet for en sykdom man ikke selv har kontroll over.

Men en tanke som gir meg kraft til å makte ferden videre, er å vite at jeg faktisk ikke er alene. Over hele verden er det mennesker som strever i møtet med ulike skjebner. Ulykker og sykdommer rammer rått, brutalt og tilfeldig, og alle som har forholdt seg til eller står i en livskrise - enten som direkte berørt eller som pårørende - vet hvor stor utfordring det er når livet tar en uønsket retning. En tanke jeg forsøker å holde fast ved, og som gir meg styrke, er tanken om at jeg er en del av noe større. At det finnes et sted, en bevisshet, et rom der jeg er sammen med andre. Alle de andre som også kjenner på følelsen av å være omgitt av kjærlighet. Men samtidig kjenner på følelsen av å være alene.

Jeg smittes av måten barna forholder seg til livet på. Selv om de har frykt i seg, selv om de er redde for mørket om natten og redd for skumle lyder, så er de tillitsfulle og gir uttrykk for at de blir trygge når en voksen holder rundt dem og sier at alt skal gå bra. Det er å leve med håp, tenker jeg.