Bønn for Tsjernobyl

en fremtidskrønike

utopiens stemmer

av (forfatter) og Hege Susanne Bergan (oversetter).

Solum 2014 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.09 (35 terningkast.)

129 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Per Claussens eksemplar av Bønn for Tsjernobyl - en fremtidskrønike

Lesetilstand

Skal lese denne

Hylle

Historie

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

"Jeg har alltid med meg to buketter: en til ham, og den andre legger jeg i hjørnet til henne ... Jenta mi reddet meg, hun tok hele strålingsstøyten, hun ble som en strålingsavleder. Så liten. Det lille nurket ... Kan man virkelig drepe med kjærlighet?"
Ljudmila Ignatenko, enken etter brannmannen Vasilij Ignatenko.

På mindre enn tre døgn ble atomkrafteksplosjonen i Tsjernobyl en global katastrofe som rammet og påvirket hele verden. I dag, 30 år senere, begynner vi å danne oss et bilde av de massive ringvirkningene ulykken har fått. Journalisten Svetlana Aleksijevitj, har i tre år reist rundt i de mest utsatte områdene for å samle vitnesbyrd om livene til menneskene som kom tettest på. Hvordan lever de i dag? Hva opptar dem? Hva tenker de om fremtiden? Hva er deres historie?
I Bønn for Tsjernobyl går Aleksijevitj dokumentarisk til verks og lar menneskene fortelle historiene med sine egne ord. De beretter om dyp sorg og stort mot, men også om å tørre å tenke på fremtiden, om hverdagsgleder, livslyst og menneskers evne til å finne nye måter å leve på i møte med en usynlig trussel.

Bokdetaljer

Forlag Solum

Utgivelsesår 2014

Format Innbundet

ISBN13 9788256017638

EAN 9788256017638

Omtalt tid 1900-tallet

Omtalt sted Ukraina Belarus

Språk Bokmål

Sider 361

Utgave 1

Tildelt litteraturpris Kritikerprisen for beste oversettelse 2014

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

11 17 6 1 0 0

Bokomtaler

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang.

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´ sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a.

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke.

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene!

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ...

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde.

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ...

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ...

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes.
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet?

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ...

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli så ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

En knyttneve av en bok

Aleksijevitsj åpner med en kjærlighetshistorie sterkere enn noen annen jeg kan huske å ha lest. Hun følger opp med intense, konsise samtaler med andre vitner til kjernekraftulykken i Tsjernobyl. Men hennes egen rolle er utelatt — så godt som. Dermed framstår intervjuene som frittstående enetaler med sterke individuelle særtrekk. Vi møter først mange vanlige hviterussiske redningsarbeidere, bønder og lærere. På slutten kommer så beslutningstakerne i form av eksperter og partipamper.

Monologene viser at 70 år etter oktoberrevolusjonen har religionen fortsatt en stor plass i hviterussernes bevissthet. Derimot bidrar katastrofen i Tsjernobyl til et sammenbrudd for sovjetsamfunnet og dets idealer. Det er er hjerteskjærende å lese hvordan redningsarbeidet ble hindret på grunn av partiledelsens lammelse og undertrykkelse av sakkyndig informasjon.

På sett og vis bygger forfatteren videre på Jurii Shcherbak «Chernobyl» som kom ut allerede i 1986 - og som jeg har omtalt tidligere. Mens Shcherbaks bok også er svært kritisk, er «Bønn for Tsjernobyl» langt grundigere og velskrevet, ikke minst fordi samtalene hennes strekker seg over en periode på tjue år, 1986-2005.

Oversettelsen er svært god. Eneste jeg stusset på var at trolleybuss omtales som «trådbuss». Rosa99 har alt gitt bokelskere.no en utførlig gjennomgang av denne boka, så jeg viser gjerne til hennes omtale for dem som vil vite mer.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Aleksijevitsj har intervjuet mennesker som i større og mindre grad er påvirket av Tsjernobyl katastrofen. De forteller om sine opplevelser og hvordan livet har vært etter ulykken. De ulike fortellingene er gjengitt nærmest i referatform. Etter min mening bidrar dette til at både historiene og intervjuobjektenes personlighet kommer tydeligere frem. Det som gjør dypest inntrykk er hvordan menneskene tilpasser seg katastrofen og finner en normaltilstand i det unormale. Boken fungerer også som dokumentasjon på hvordan myndighetene sviktet på alle nivå,

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sterke historier som gjør inntrykk, spesielt når deler av boka ble lest i Tsjernobyl. Ikke akkurat en binge-bok, så tatt en stund å lese ferdig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Det kommer så å si ingen bøker om Tsjernobyl. Tror du det er tilfeldig? Det er en hendelse som fremdeles befinner seg utenfor kulturen. Et kulturtraume. Og vårt eneste svar er taushet.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg har ikke beveget meg bort fra temaet... Ikke vær redd... Jeg vil minnes hvem vi var da Tsjernobyl skjedde. For i historien vil de bli stående sammen – sosialismens sammenbrudd og Tsjernobyl-katastrofen. De inntraff samtidig. Tsjernobyl framskyndte Sovjetunionens oppløsning. Tsjernobyl sprengte imperiet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

-- Vi bodde på det nye stedet om dagen, og på hjemstedet vårt om natta. I drømmene.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vi undersøker våre handlinger med hjertet og ikke fornuften.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mennesket lever omringet av død, men forstår ikke hva døden er.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er ikke farlig å dø. Du bare sover kjempelenge, og så våkner du aldri igjen. Vadik sa han skulle bo lenge på et annet sted når han døde. Det var noe en av de store guttene hadde sagt. Han var ikke redd.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Våger en professor eller noen fysikere å belære Sentralkomiteen? Nei, de var ingen bandittbande. Det var snarere en blanding av uvitenhet og kameraderi.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et menneskeliv minner om gresset, det spirer, tørker ut og feies på bålet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vi trodde på skjebnen, i dypet av vår sjel er vi alle fatalister, ikke farmasøyter. Ikke realister. Det er den slaviske mentaliteten... Jeg trodde på stjernen jeg var født under. Ha ha!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Gud har gitt oss et tegn om at mennesket er gjest på jorda, det er ikke hjemme her, det er på besøk. Vi er på besøk her...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Ukraina er i nyhetene, men selv har jeg et uklart forhold til hva slags land det egentlig er. Etterhvert har jeg oppdaget at både eldre og nyere litteratur har sine røtter i Ukraina, selv om forfatterne skriver på helt andre språk enn ukrainsk. Listen nedenfor blir derfor nokså eksentrisk og personlig, men forhåpentlig nyttig for noen lesere likevel.

Opprettet 2020. Oppdatert 19.5.24


Godt sagt! (8) Varsle Svar

Europa
Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende land.
Målet er å lese bøker fra hele verden - Her er bøker fra Europa. Forslag mottas gjerne :)

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Mitt eget lesemål for 2020 var å lese ei bok i måneden skrevet av en kvinnelig forfatter som har vunnet nobelprisen i litteratur. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.


Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bøkene fra 2017


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nytt år nye muligheter for nye lese opplevelser


Godt sagt! (0) Varsle Svar

03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Kister av sink - sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan" av Svetlana Aleksijevitsj
  • "Hvetekornet - en roman fra Kenya" av Ngũgĩ wa Thiong'o
  • "En amerikansk slaves liv - selvbiografi" av Frederick Douglass
  • "Slutten for det røde mennesket - tiden second hand" av Svetlana Aleksijevitsj
  • "Lasarus' kvinner" av Marina Stepnova
  • "De siste vitnene - solo for barnestemme" av Svetlana Aleksijevitsj
  • "Krig og terpentin" av Stefan Hertmans
  • "Verdens fineste julefortellinger" av Anne B. Bull-Gundersen
  • "Meursault-saken - en roman fra Algerie" av Kamel Daoud
  • "Et hus til Mr. Biswas" av V.S. Naipaul
  • "En enkes fortelling" av Joyce Carol Oates
  • "Her lå Tirpitz" av Ingrid Storholmen
Alle bokanbefalinger for dette verket