2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Magnet handler om tid, kunst og jetlag. Men den er først og fremst en kjærlighetsroman. Jokum lover Synne: Jeg skal elske deg frisk. For Magnet vant Lars Saabye Christensen Brageprisen i 2015. Magnet er fortellingen om det umake paret Jokum og Synne. De møter hverandre på Sogn Studentby i Oslo på syttitallet, og vi følger dem videre til San Francisco, hvor Jokum etablerer seg som fotograf og Synne som hans kurator. Brageprisjuryens begrunnelse: «Med Magnet leverer Lars Saabye Christensen en typisk Lars Saabye Christensen-roman, men samtidig også ikke. Her er et oppkomme av ideer, dette er skriveglede og alvor. Det som starter som en oppvekstroman og en kjærlighetshistorie, endrer snart form og blir en velskrevet murstein full av referanser og samfunnskritikk. Med en forkjærlighet for pussige hovedpersoner med sjarmerende navn, tar forfatteren oss med inn i annen verden. Temaene er seriøse, men allikevel er det noe komisk i alvoret, både i formuleringer og observasjoner. Her er tunge temaer og lett språk, og dialoger som på mesterlig vis lar personene tre frem for leseren gjennom samtalene de fører. Saabye Christensen peker på tidstypiske elementer, alt deilig gjenkjennbart. Samtidig gir forfatteren god plass til refleksjon. Hovedpersonen går på akkord med det han vil på grunn av kjærligheten, men hvilke konsekvenser har det for et menneske i det lange løp?»
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788202492748
EAN 9788202492748
Omtalt tid 1960-1999 2000-2009 2010-2019
Språk Bokmål
Sider 779
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2015
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Takk for at vi har en forfatter som Lars Saabye Christensen. Etter "Magnet" må man lese "Prosessen" for å se om den er morsom.
Som vanlig lever jeg meg inn i livet til mennesket/-ene som Lars Saabye Christensen presenterer. Jeg har igjen fått bekreftet hvorfor dette er en av mine favorittforfattere. Rikt språk og setninger som er dype og filosofiske.
Forferdelig kjedelig. Hopper i alle retninger og har en svært langsom fremdrift. Orker ikke lenger enn halvveis.
Utdrag av omtale på bloggen min:
"Saabye Christensen er en fantastisk historieforteller, så også denne gang. Kjærlighetshistorien mellom Jokum og Synne er betagende, spennende, komplisert og vakker. Tidsbildene han gir oss er også svært levende. Humrende leser jeg meg gjennom beskrivelsene av studentlivet på sytti-tallet. Jeg kjenner meg igjen i det aller meste.
Men, som i flere av hans tidligere verk, er det et mørke, et dypt mørke, et mørke jeg ikke helt får tak i. Denne gang i form av en forfatter som, skal det vise seg, skriver boka vi leser, og som faktisk bodde på samme studenthybel som Jokum og Synne. Og jeg liker det ikke helt. Jeg synes det forstyrrer opplevelsen. Jeg synes også språket er et annet i disse passasjene, mer konstruert, mer krevende, som det på en måte vil være mer spennende litterært. Men jeg får ikke tak på det. Noe som selvsagt kan skyldes at jeg ikke helt forstår det."
Hele denne omtalen, og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.
Du slette tid, for et overflødighetshorn av en roman! Her er humor og alvor, drøm og virkelighet, magisk realisme, surrealisme, nostalgi og samtidshistorie vevd sammen til noe som iallfall i mine øyne blir en vellykket helhet. Språket flyter lett, miljøskildringene plasserer leseren midt i sentrum av hendelsene, persongalleriet framstår som en flokk særlinger av ymse kategorier – uten fordømmelse eller latterliggjøring fra forfatterens side. Jeg satt heller med en følelse av gjenkjennelse: Vi har alle våre små og store særheter, som både vi sjøl og omgivelsene lever godt med.
Et kort resymé av en slik roman er umulig, men hovedhistorien handler om Jokum og Synne, som møtes i studietida midt på 1970-tallet og blir kjærester, trass i store ulikheter i bakgrunn, personlighet og framtoning. Synnes foreldre er velstående og eksentriske, Jokum har arbeiderklasseforeldre som har startet reisen oppover mot borgerskapet. Synne har ambisjoner og framtidsvyer; Jokum er en venn av de små, nære ting. Synne er ei «snerten» jente; Jokum er så høy og tynn at han plages av det, både fysisk og psykisk. En tredje hovedperson er forfatteren Amper, «jeg-personen», som stadig stikker hodet fram og gir sine bidrag til historien.
Det unge paret reiser til København, der Synne tar hovedfag i hollandsk stilleben, og Jokum svennebrev i fotografi. Deretter slår de seg ned i San Francisco, der Jokum streifer omkring med kameraet sitt og fotograferer de små, uanselige tingene han finner på sin vei. En forlatt sko på Golden Gate-brua, en gråpapirpakke på et kjøkkenbord, en tatovert nakke. Han har ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotograf. Ambisjonene og viljen er det Synne som har, i den grad at hun dropper doktoravhandlingen sin og vier seg fullt og helt til oppgaven som Jokums «manager». Hun bruker all sin tid og energi på å pushe/dra ham framover/oppover, og Jokum lar seg både pushe og dra, om enn motvillig til å begynne med.
Han får bildene sine stilt ut, han blir først kjent, siden anerkjent – og til sist ødelagt. Arbeidet hans, som opprinnelig viste spontane bruddstykker av hverdagslivet, skifter etter hvert fokus og blir planlagte og gjennomkomponerte stilleben. Synne ofrer både personlige og felles verdier for å holde Jokum i rampelyset.
Det ligger en sorg både på og mellom linjene i Magnet, slik jeg leser den. På den ene sida har vi forholdet mellom Jokum og Synne, som langsomt rakner. På den andre sida handler det om alt vi har mistet i løpet av de siste 40 – 50 åra. Langsomheten, privatsfæren, anstendigheten og overbærenheten, og utviklingen lar seg tilsynelatende ikke stoppe.
Magneten, da? Den som Jokum har hatt som lykkebringer siden ungdommen? Den forsvinner og dukker opp igjen på uforklarlig vis gjennom hele romanen.
Flerfoldige bipersoner, episoder og detaljer i denne fortellingen fortjener begeistret omtale, men jeg avslutter her. Lars Saabye Christensen er en fabelaktig historieforteller! Har du ikke lest boka, så gjør det!
Jeg leste denne boka til et litterært fordypningsemne og syns den er knall!!
At alt vi vet former minnene våre også. Det har tilbakevirkende kraft. Fremtiden forandrer fortiden.
Erik Sager hadde sikkert vært en flott mann i sin tid, men tiden var ikke lenger hans.
Du må ha smakt på drømmen før du kan drømme. Så slukner de, drømmene, én etter én, som gatelyktene i en blindvei.
Han slukket lys og tente mørke. Himmelen over Blindern bøyde seg til alle kanter. April rant bort.
De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.
(Om å snakke i telefonkiosk på 70-tallet):
.. måteholdenheten som gjenspeilet seg i den nøkternheten som fremdeles preget både underholdningen, husholdningen og ikke minst holdningen. Med andre ord, man rant ikke over, man ga ikke for mye av seg selv. Man levde i et usnakket samfunn og hadde derfor mer å si når man først sa det. Jokum fant fram fire kronestykker fra lommeboken, dette kunne jo tross alt ta en stund,....
Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.
...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.
Her satt en generasjon som gjerne trodde på tredje verdenskrig i morgen tidlig, men ikke på en bombetrussel i kveld. Det var ennå uskyldens harde tider.
På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.De fleste var da så ødelagt av språklige vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter!
Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir