2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Her møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten. Den forhenværende kemneren har sluppet fri fra fengslet der han har sonet en dom for blant annet forsikringssvindel. Han har mistet kontakten med sønnen sin. Alt han har, er et gammelt uåpnet brev fra ham. En dag får han et nytt brev og han åpner begge. I brevene får han vite at han er blitt farfar. Bjørn setter seg på toget for å møte sønnen som han ikke har sett på mange år og sønnesønnen han aldri har møtt.
Omtale fra forlaget
I denne romanen møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten. Slik åpner boka: Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham. Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788249506552
EAN 9788249506552
Serie Bjørn Hansen (2)
Språk Bokmål
Sider 153
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har alltid hatt lyst til å si at jeg egentlig ikke liker Dag Solstad. Jeg har alltid hatt lyst til å si at det i grunnen ikke skjer så mye i bøkene hans, at de er kjedelige. Jeg har lyst til å rope at jeg synes at han er litt overvurdert - men så står jeg til min egen forbauselse igjen foran bokhylla og drar ut en ny Solstad-bok, en som jeg ikke har lest ennå, og så leser jeg den. Fra perm til perm.
Det er befriende å lese ei bok, der det ikke skjer så mye. Solstad går i dybden på den minste tingen og har de mest detaljerte og langtekkelige beskrivelser av hverdagslige hendelser. Det fascinerer meg. Og det gir meg ro i sjelen.
Ingenting er som en Dag-Solstad-bok til å finne roen fra verdens mas og kjas.
Forfattaren Dag Solstad, som er ein kjend forfattar i Norge, har hittil vært ukjend for meg. Ikkje slik å forstå at eg ikkje har vært kjend med navnet, på ingen måte, ja heller tvert imot, men det er altså slik at eg ikkje har lest noko av han tidlegare. Solstad altså, forfattaren. Når eg derfor legg merke til at denne boka som har det nøytrale namnet 17. roman har ein særeigen stil, eller språkføring om du vil, så har eg ikkje belegg for å påstå at dette er forfattaren, Solstad altså, sin særeigne stil. Men heller ikkje belegg for å påstå det motsatte, slett ikkje dette siste. Derfor nøyer eg meg med å slå fast at denne boka, som har tittelen 17. roman, har ein eigen stil utan å spekulere noko i kva dei førre 16 romanane har for slags stil, sjølv om det kunne vere freistande. Det som derimot er heilt klart, ja nærmast mata inn med teskei frå forfattaren sjølv, Solstad, på første sida i 17. roman, er at hovudpersonen i denne boka, Bjørn Hansen, også har vært med i ei tidlegare bok, utan at han nevner noko om korvidt stilen i den førre boka liknar på stilen i denne boka. Det kunne det sjølvsagt ha vært moro å vite noko om, men forfattaren Dag Solstad teier om dette. Stilen i den andre boka altså. Men Bjørn Hansen har det ikkje bra i denne boka, som eg gjeng ut frå er den 17. romanen av forfattaren Dag Solstad. Og grunnen til at han ikkje har det bra heng muligens saman med ting som skjedde i den førre boka han var med i, som ikkje er den 16. men den 11. dersom forfattaren, Solstad altså, har følgt med på nummereringa av bøkene han har skrive, og det må ein tru han har gjort. Eller kanskje heng det djupast sett saman, at Bjørn Hansen ikkje har det bra, altså, med forhold som ikkje er tatt opp i den 11. romanen. Det vesentlege er uansett at Bjørn Hansen har isolert seg frå familien sin, og her kan ein undrast på om det er det at han har isolert seg som gjer at han ikkje har det bra, eller om det er det at han ikkje har det bra som gjer at han har isolert seg, frå familien altså, sitt eige kjøt og blod, men som han gjer eit famlande forsøk på å nærme seg på nytt. Men det er søren fløtte meg ikkje så lett å nærme seg familien sin i ei tekst med ein såpass eigenarta stil, sjølv om stilen, eller språkføringa om ein heller vil nytte eit slikt uttrykk, i og for seg er interessant nok og kan seiast å reflektere dei eksistensielle pinslene som Bjørn Hansen balar med, men som ein på den andre sida kan hevde skaper ein ironisk distanse til desse pinslene. Utan å røpe for mykje kan ein nok best slå fast at forsøket på å få kontakt med familien er famlande. Om enn fortalt i ein særeigen stil av forfattaren. Dag Solstad altså.
Litt haltende og meget unødvendig oppfølger til Ellevte roman. Fin slutt bøter ikke på den langsommelige beretningen.
God oppfølger - tragikomisk. Bjørn Hansen tar etterhvert et oppgjør med seg selv uten at det fører til noe. Jeg blir heller ikke noe særlig klokere på Bjørn Hansen, men det er vel kanskje ikke meningen.
Bjørn Hansen forsøker å redde stumpene - forgjeves?
Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt.
-Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst.
Det eneste som betydde noe i dette tomme rom var at det for all del fortsatte å være tomt
Han var stolt fordi han var omgitt av verdenslitteraturen. Det ga hans liv et løft. Tusener av bøker, tusener av stemmer, om det som er.
3 1/2 time på Nordagutu. Rett nok i selskap med Søren Kierkegaard, men 3 1/2 time på Nordagutu har aldri gått fort.
Han fant fram papir og kulepenn og skrev resolutt: Kjære Peter. Deretter ble det vanskeligere.
Forsoningen kan være ønskverdig men ikke til å tenke på. For den forutsetter noe som Bjørn Hansen ikke har. Bjørn Hansen eier ikke anger. Han angrer ingenting. Han makter ikke sentimentaliteten ved det.
levd u-liv
3 1/2 time på Nordagutu. Rett nok i selskap med Søren Kierkegaard, men 3 1/2 time på Nordagutu har aldri gått fort. Etter 1 1/2 time begynte Bjørn Hansen å bli rastløs. Han tenker at om 2 timer kommer bussen, og da må han være på bussholdeplassen. Da nytter det ikke å sitte på Nordagutu stasjon og lese Kierkegaard. Da må han stå parat på bussholdeplassen. Men ennå vet han ikke engang hvor bussholdeplassen er, bortsett fra at den er nede på veien et sted, som stasjonsmesteren sa. Men når han kommer ned på veien, hvilken retning skal han da gå i, høyre eller venstre, se det sa stasjonsmesteren ingenting om. Hvis han er sent ute kan det ha fatale følger å gå i feil retning.
Hans store prosjekt, som var hans eneste svar på tilværelsens tomme, og dystre drønn, eller vedvarende likegyldighet, som aldri hadde hatt et svar å tilby en som ikke kunne slutte med å uopphørlig søke et svar, til og med et svar som ikke fantes. Til slutt hadde han mannet seg opp og utført, eller gitt sitt ugjenkallelige og uopprettelige, svar. Han satte seg utover det hele. Han satte en plan ut i tilværelsen. Se: Plutselig satt han i rullestol.
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Fleirbindsverk eg har starta på, men ikkje fullført enno.
Tel ikkje med krim-seriar o.l.
Lista er meint som ei hugseliste for eigen del.
Sortert etter kor truleg det er at eg kjem til å lese fleire bøker i verket.
Kvart punkt i lista er den første boka eg las av det aktuelle verket.
Verk som er sjekka ut av lista:
- Napoli-kvartetten av Elena Ferrante
- Slåttekar i himmelen og dei tre påfølgande bøkene i Edvard Hoem sin slektskrønike.
- Nattens brød av Johan Falkberget
Lesesirkel på jobben. 12 deltakere, alle kjøper en bok hver, leser den selv og sender den deretter på "sirk" etter liste. Har da 1 måned pr bok, og får lest mye spennende som jeg ikke hadde funnet på å kjøpe selv. To knallbøker (og forfattere) jeg har oppdaget her er Pinnsvinets eleganse (Muriel Barbery) og Vann til elefantene (Sara Gruen). Anbefales! :)
Skjønnlitteraturen for 2009 - Hamsun-året