2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
- Det er så fint å snakke om mat med deg, mamma.
- Lage det, spise det, snakke om det. Men husker du at jeg noen gang tok deg på fanget og koste med deg? Var nær deg?
Jeg rakk akkurat å la mitt eget blikk flyte vekk før det møtte hennes.
- Ikke akkurat husker, men du leste veldig mye for meg, sa jeg.
Nå hadde jeg havnet på dypt vann, jeg skjønte det med det samme ordene forlot munnen.
- Herregud ... For en mor jeg har vært. Leste! Som om det kan erstatte kjærlighet.
Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem. Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient.
"Jeg har et teppe i tusen farger" er en gripende roman om livsmot og trass, om savnet av nærhet, om takknemlighet og ukjent lengsel - og om hvordan man unngår at kalkunen blir tørr.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788249514083
EAN 9788249514083
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1960-1999
Omtalt sted Trondheim
Omtalt person Anne B. Ragde
Språk Bokmål
Sider 236
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fantastisk bok fra Anne B. Ragde! Men skulle gjerne ha lest Arsenikktårnet på nytt før jeg leste denne. Anbefales!
Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min.
I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby.
Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.
Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.
Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren.
Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...
Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette!
Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder.
Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den?
Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!
Utlämnande men med kärleksfull värme. Älskar Ragdes raka och humoristiska stil när hon beskriver smuts, mänskliga tillkortakommanden och individers egenheter såsom hon gör just här i porträttet av sin mor.
Att jag inte ger den en sexa utan nöjer mig med en femma kommer sig av att det hoppades över en massa år som jag hade velat veta mera om. Eller är det måhända en annan bok?
En rørende, morsom og sjarmerende bok. Herlig!!
Skal være brutalt ærlig og si at jeg slet meg gjennom de første femti sidene. Men deretter løsnet det veldig. Kom inn i historien. Begynte å bli godt kjent med karakterene og tok meg selv i å glemme alt om tid og sted mens jeg leste. Lot meg engasjere av karakterene men savnet litt mer handling - selv om jeg jo innser at det ikke passer sånn uten videre i denne type bok. Dette er en bok en skal ha tålmodighet og lyst til å lese da det mangler den typiske konflikten og spenningskurven som ellers pleier å fengsle en leser. I denne boka er ikke mangelen av disse nødvendigvis en svakhet. Vi følger forfatteren og hennes mor den siste tiden før morens død og før innblikk I Annes oppvekst og i morens liv. Med et slikt utgangspunkt er det klart at handlingen blir litt "flat". Det til tross var boka absolutt leseverdig. Jeg koste meg, mellom det vonde, og måtte titt og ofte le litt oppgitt over lilehetstrekkene mellom moren og meg selv. "Knotter" - jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som brydde meg om å holde dem rene
Denne likte jeg. Boka handler både om forfatterens barndom, om morens liv, og om hvor lite omsorg velferdssamfunnet kan gi ved livets slutt. Heldigvis har mine opplevelser, når min mor døde, vist at sykehjem også kan være et sted for god omsorg og pleie, bare så trist at ikke alle opplever det.
Jeg oppfattet boka som en varm kjærlighetserklæring fra en datter til en fargerik mor. Her var det lett å kjenne seg igjen i de mange opplevelsene et mor/datterforhold kan gi, og det var godt å bli minnet på alt det gode som var.
Boka er skriven med varme og innsikt, men kunne ha vore bearbeidd meir språkleg
https://lesehjerte.wordpress.com/2014/11/28/portrett-av-en-mamma/
Absolutt et lesverdig portrett om en fargerik mor. Som hadde sine styrker, men også sine feil og mangler. Innlegg på bokbloggen finnes her
Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg slipper vekk fra livet mitt når jeg leser. Det er jaggu grunn god nok.
Man skal alltid tilgi mennesker som har gjort sitt beste ut fra sine egne forutsetninger.
En liten, krum gammel dame som hadde vært moren min. Den veggen jeg ikke skjønte hadde vært der før jeg skulle lene meg mot den og den var borte for alltid
Har du bøker, er du aldri ensom.
Det er hjerteskjærende vondt å føle seg som en dårlig mor, hvis man har gjort noe som er uopprettelig, når man ser smerten i sitt barns øyne og vet at dette for alltid vil være et minne, et uutslettelig spor i hjernen, uansett om barnet var to år da det skjedde. En uventet og urettferdig tildelt ørefik oppleves jo som et overgrep. Når det kommer fra ens egen mor, blir sviket uendelig.
Det er så fint å snakke om mat med deg, mamma.
– Lage det, spise det, snakke om det. Men husker du at jeg noen gang tok deg på fanget og koste med deg? Var nær deg?
Jeg rakk akkurat å la mitt eget blikk flyte vekk før det møtte hennes.
– Ikke akkurat husker, men du leste veldig mye for meg, sa jeg.
Nå hadde jeg havnet på dypt vann, jeg skjønte det med det samme ordene forlot munnen.
– Herregud … For en mor jeg har vært. Leste! Som om det kan erstatte kjærlighet.
Mamma har en god Bh, en vond og en grusom.... Vi må alltid passe på å vaske den gode....
Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)
Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!
Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.
Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)