Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Mari, som er i tenårene, får høre: "hva slags mor har du egentlig?" Det er nettopp det hun prøver å finne et svar på. Gjennom dette morsportrettet blir vi konfrontert med spørsmålet om hvilket ansvar vi har for oss selv, og for hverandre. En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun nesten var perfekt, at det bare var en ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for det.Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut, har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788202309671
EAN 9788202309671
Språk Bokmål
Sider 128
Utgave 3
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I et intervju med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «
«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.
– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:
– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»
Romanen Hva er det med mor starter slik:
«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»
En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den.
Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.
Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:
«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»
Meget velskrevet om forholdet mor-datter i skyggen av morens alkoholforbruk. Det er allikevel ingen trist bok tvers igjennom. Jeg synes forfatteren skildrer denne spesielle moren med kjærlighet og forståelse, samtidig som sårheten i datterens barndom så tydelig kommer frem.
Gikk rett fra Linn Ullmanns nåde til denne. Å, jeg liker Vigdis Hjorth mye, mye bedre! Denne boka er som en strøm, liten og tynn, jeg leste den på en ettermiddag. Et portrett av en mor man ikke glemmer så lett.... Mye å tenke på.
Jeg elsket denne boka!
Selv om jeg synes temaet er interessant, faller ikke denne boken i smak i det hele tatt. Den er på bare snaut 130 sider, men føles veldig lang! Jeg liker hverken de lange setningene med masse kommaer eller det at det ikke er noen kapittel inndeling.
Vurderte å avbryte denne flere ganger og hadde nok gjort det hvis det ikke var for at den er så kort, tiltross for at jeg aldri avbryter bøker.
Bra!
Jeg maler sjelden for jeg vet ikke når et bilde er ferdig
Hun sa: De trenger et sammenbrudd. Nei, to. Ett for å lære noe om seg selv og ett for å komme til hektene.
Hun er det motsatte. Av prinsipp det motsatte. Heller båten i én retning, sier hun, går jeg over i den andre, for å hindre forliset.
Skal det stå på den siste tavlen, den som er knust og uten lesere: Planeten gikk i stykker, drept av dem som den ernærte. Vårt liv ble bare: Vi oppfant kapitalismen. Deretter ble vi flinke i fysikk og oppfant en felles død?
Tenk selv, sier hun og forteller hvor idiotiske de er som tenker forskjellig fra henne.
Før laget hun scener, det var som om hun hadde bomber i kroppen, har hun sagt, men hun har gått i psykoanalyse og kartlagt minelandskapet sitt.
Så mye jeg ville fortalt, så mye jeg ville spurt om. Nå er det for seint. Fordi jeg var redd for spørsmålene og holdt spørsmålene tilbake, mens jeg burde vært modig og plutselig er det for seint. Lot mor være i fred, for å få være i fred, for å ikke såre henne og for å ikke bli såret mens jeg burde plaget henne med spørsmål for å ikke angre etterpå alt jeg ikke spurte om da jeg kunne spørre og hun kunne svare og ikke var død. Utsetter de avgjørende, de store spørsmålene til det er blitt et fjell av spørsmål og det er for seint.
Det er flere som henne. Spredt omkring i verden. De kjenner hverandre igjen når de støter på hverandre, på tørsten, på blikket. De snakker samme språk, det er et språk, jeg kan det, selv om det ikke er mitt og aldri blir mitt, kan jeg det, er jeg tospråklig.
Jeg har da overlevd, sier de, det har da blitt folk av oss, sier de og serverer barna sine sin egen barndom.
"Hun sier jeg må kjenne på tingene, ikke skyve dem unna, vet hun hvordan det vil gå, hvis jeg kjenner på tingene, kan hun vite at det ikke tar overhånd, all plassen, hele meg?"
Bøker som omhandler psykisk helse:
Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv
Vi leter etter:
Bøker som utelukker overdreven benyttelse av avansert vokabular og innfløkte setningsstrukturer som i gal kontekst reduserer leserens evne til å følge med i historien.
Vi i Leser søker bok jobber nå med å lage en liste over de 100 beste overkommelige bøkene på norsk. Målet er å gi leseuvante en god inngangsport til litteraturen med gode og overkommelige bøker. Med dette ønsker vi å gi nye lesere gode litteraturopplevelser som åpner opp for videre lesing. Har du forslag til bøker tas det imot med stor takk. Vi vil gjerne også ha innspill på lista slik den er i dag.
Lista inneholder skjønnlitteratur, faglitteratur, tegneserier og bøker for de som er nye i Norge.
Her er noen kriterier for bøkene vi leter etter:
Korte setninger.
Korte bøker.
Ord de fleste kjenner til.
Behagelig grafisk oppsett – passe stor skrift,
nok luft
Korte kapitler og avsnitt.
Første liste med samme tittel har 100 bøker som er maksimum, derfor startet jeg en ny:)