Linn Ullmanns nye bok, Jente, 1983, er en selvbiografisk roman der handlingen foregår både i fortid og nåtid. Det er en rå og sår historie. Hovedpersonen heter Karin, som er Linn Ullmanns døpenavn. Handlingen til den unge Karin foregår i New York og Paris, mens handlingen om den voksne Karin stort sett foregår i Torshovparken og Torshovdalen.
Som ung 16 åring møter Karin en modellverden der unge jenter må finne seg i å bli tafset på og fremstilt som sexobjekter. Karin bor i New York sammen med sin mor, men hun ønsker nå å reise fra New York til Paris for å prøve lykken som modell, men moren nekter henne. Karin reiser likevel og har lovet moren at hun skal være på hotellrommet sitt kl.22.00 hver kveld og at de skal ringes.
Den voksne Karin sliter med angst. Hun går turer i Torshovparken og Torshovdalen med med den gamle hunden sin. Angsten går ved siden av henne. Den unge jenta fra 1983 har hjemsøkt henne i mange år og hun har flere ganger forsøkt å skrive om henne uten at hun har fått det til. Samtidig som hun forsøker å huske ting riktig, er hun også opptatt av å få tak i det glemte. Det virker som den voksne Karin sliter med å tilgi den unge jenta hun var og for hendelsene i Paris vinteren 1983.
Som vanlig skriver Linn Ullmann utrolig godt. Selv om dette er en roman, så er den veldig selvutleverende, noe som er utrolig modig. 👏👏

En bok om hendelser tidlig i livet, hvordan de opptar og preger livet videre. Boka er fremstilt noe uryddig og det er vanskelig å se hvilken vei forfatteren vil.
Ok bok, men ikke hva jeg forventet.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å utforske sinnets kronglete irrganger, gjør Linn Ullmann på en nydelig måte. Romanen har mange sterke scener av en ung jentes opplevelser, og gode refleksjoner over hvordan dette kan ha vært med å utforme den hun er i dag

Godt skrevet om alvorlig tema. En av etthvert mange Me-too-bøker. Minner veldig om Annie Ernaux sin bok «Sommeren 58», men Ernaux er mye dypere, mer kompleks, bedre.

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.

Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.

Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.

Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.

For en forferdelig trist og uggen historie. Den her mener jeg nesten at det er vanskelig å si noe om. Historien i seg selv opplever jeg som lett "overfladisk" (farer raskt over, noe monotont, savner mer i dybden), men riper borti ganske viktige historier. Jeg synes Ullmann klarer å formidle en følelse av uro, ensomhet, umodenhet av ei litt "forlatt" ungjente. Jeg liker måten hun skriver på, hvordan hun hopper i tid og måten hun bruker språk og skildringer. Samtidig opplever jeg en ambivalens mellom "forenkling" og alvor når det beskrives overgrep. Det er på sett og vis kanskje meningen, men jeg synes det ble ordentlig uggent. Synes også det er interessant at min mening spriker så langt fra mange anmeldere av denne boka. Jeg leste den ferdig fordi jeg er trassig. Språket gjør likevel at jeg kan vurdere å lese noe annet av det hun har skrevet, såpas nysgjerrig er jeg.

Et tidsriktig bilde og mye å kjenne seg igjen i. Historien er fortalt med et godt språk og jeg blir hele tiden drevet videre i historien.

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Bøker lest i 2022.

Lister over bøker over bokgruppa i Stavanger

Min egen liste over leste bøker gjennom året

Bli med! Les og lytt deg opp nå – og møt forfatterne på Norsk litteraturfestival

Leseliste 2021:

18 mars: Asta Olivia Nordenhof (DK)– Penger på lomma (overs.: Trude Marstein)

1 april: Lena Andersson (SE) – Datteren (overs.: Gøril Eldøen)

15 april: Iben Mondrup (GL) – Tabita (overs.: Trude Martein)

29 april: Kjell Westö (FI) – Tritonus (overs.: Erik Krogstad)

13 mai: Vidar Sundstøl – Jeg sank

Spilles inn live under festivalen, 27. mai: Jón Kalman Stefánsson (IS) – Ditt fravær er mørke

Leseliste 2022:

1. mars: Ali Smith (UK) – Høst (overs.: Merete Alfsen)

2. april: Linn Ullmann – Jente 1983

3. april: Niviaq Korneliussen (GL) – Blomsterdalen (overs.: Kyrre Andreassen)

4. mai: Natasha Brown (UK) – The Assembly

5. mai: Douglas Stuart (UK) – Young Mungo

Live under festivalen 31. mai: Abdulrazak Gurnah – Etterliv (overs.: Tone Formo)

Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?