Bokelskere.no

Nei, jeg var heller ikke helt overbegeistret. Universet er helt fantastisk, men jeg synes fortellermåte og språk ødelegger for helheten. Har skrevet om det her: http://knirk.no/2011/12/reckless-hud-av-stein-cornelia-funke/

Reckless av Funke og Imot naturen av han derre du veit.

Dååååååååårlig! Jeg husker jeg tenkte at Riley balanserte ytterst på eggen når det gjelder bruk av klisjeer sist jeg leste henne. I denne boka har hun gjort et magaplask rett ut i klisjehavet – denne boka er altså så dårlig at det er til å rødme av. Virkelig – innholdsmessig er det så banalt og teit – det slår virkelig den dårligste romantiske komedie og den verste serieromanen når det gjelder bad bad BAAAAD story. Snakk om å konstruere lite troverdige plottstrukturer. F.eks. reiser Grania fra kjæresten sin i NY ved å legge igjen en lapp og deretter ikke ta telefonen hver gang han ringer. Hadde hun tatt telefonen, så hadde alle misforståelser vært oppklart på fem sekunder. Og når Grania til slutt ringer så SUPRISE! gjett hvem som tar telefonen? Exen til mannen hennes, som tilfeldigvis er på besøk hos ham da – og da slenger Grania på telefonen og tenker at hun aldri mer skal snakke med han.

Styr unna. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/12/the-girl-on-the-cliff-lucinda-riley/

Det er en grusom og brutal historie. Dette er en bok som går på tvers av formeninger om at ungdomsbøker skal gi leseren håp. Boka er trang og tett. Den handler om en isolert familie på en australsk gård langt fra andre folk. Familierelasjonene er dysfunksjonelle og komplekse; her finner vi moren som har gitt opp, faren som tvilholder på autoriteten og en blandet søskenflokk som blir voksne i en (for leseren) klaustrofobisk, klam verden hvor grensene for både relasjoner og verden rundt defineres i en slags forvrengt virkelighet. Hartnett har et sykt bra språk, det er så intenst, så lettbeint, så fylt av undertekst, så klart og presist at jeg faktisk puster dårligere når jeg leser. Gud, som jeg får lyst til å sparke de ungdommene ut i verden og vekk fra den gården!

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/11/nye-bekjentskaper-sonya-hartnett-og-sigbjorn-mostue/

Jepp - likte boka. Denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Ikke fordi den ikke er god, men fordi jeg kan ikke tenke meg et verre skrekkscenario. Tenk deg at alt og alle er døde, du vandrer ut i en verden hvor virkelig stillheten rår. Ingen rører seg, og du er aleneALENEALENE!!! Ahhhhh………ANGST!

Skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/11/utfor-og-hosten-berg-og-nielsen/

Boka var spennende og vanskelig å legge fra seg. Relling Berg har et utrolig godt språk; det er tett og rytmisk. Det er virkelig så man kjenner det i magen når noen skriver så helstøpt. Selve plottet er ikke så unikt, men hun har utrolig gode karakterskildringer. Selv synes jeg Mads var den mest interessante karakteren. Han er ladet – en sammensatt fyr full av sprengstoff – vi får aldri taket på han.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.no/2011/11/utfor-og-hosten-berg-og-nielsen/

Joda – i og for seg greit nok, men likevel holdt ikke boka helt mål. Den var lettlest og det var flere tilløp til noe fint, men svakhetene overskygget resten. For eksempel tilfører historien fra vår tid ikke noe nytt til fortellingen. Det er en platt historie, til tider lite troverdig skildret, særlig den “mystiske” mannen som skjuler seg i det gamle huset til The Cannings. Historien fra 1911 er bedre, men kanskje litt søkt? Men sletts ikke verst. En firer på terningen kan man si. Hvis du liker mystiske fortellinger, så kan det hende denne faller i smak. For meg nådde den ikke helt opp, men jeg leser gjerne Katherine Webb igjen.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2011/10/the-unseen-katherine-webb/

Jeg er også godt voksen og likte boka veldig godt. Men jeg har stilt meg noen spørsmål ang. vinklingen i boka når det gjelder både voldsbruk og hvordan vi tenker rundt deltagerne i konkurransen: http://knirk.no/2011/10/dodslekene-suzanne-collins-nar-ungdom-dreper-ungdom-us-them-tenkning-som-trend-i-ungdomslitteraturen/

Jaaa, Agaton Sax! Han hadde jeg nesten glemt. Fantastisk barndomslesning.

Denne boka er absolutt en favoritt hjemme hos oss.

Ah, takk! Jeg har vært nysgjerrig på denne sjangeren. Hvis man skal begynne et sted: hvor? Hva er den aller beste?

Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/10/torst-ellisiv-lindkvist/

Boka er fra 1983 og handler om Michael K som vandrer med sin mor for å følge henne til den delen av Sør Afrika hvor hun ble født. Hun dør på veien, og Michael blir for første gang overlatt til seg selv. Det er borgerkrig i landet, handlingen er lagt til -70/-80 tallet.

Michael K er et menneske som man ikke legger merke til. Han er en enkel sjel, han ses på som en som ikke passer inn, en idiot. Selv vil han ikke være til bry, han ønsker ikke kontakt med andre mennsker. Han vil leve i verdighet og dyrke jorda. Hvilke odds har han for å klare det i et land i krig? Det er kaos overalt hvor han vandrer og omverdnen preges av hat. Michael K er en fredlig mann. Boka handler om hvordan menneskets åndelige side lever uavhengig av den politiske og sosiale realismen. Men til slutt vil det kollidere, vil det ikke? Kan Michael K leve et liv som han ønsker, uten å være til bry for noen, eller vil samfunnet til slutt finne ham, forklare ham? Boka handler om hvilke historier vi forteller om oss selv, og ikke minst hva slags historier andre kler våre liv med.

Jeg har skrevet mer her: http://knirk.no/2011/09/life-times-of-michael-k-j-m-coetzee/

Jeg synes den var hakket for tilfeldig, og veldig rar. Ikke Hagerups sin beste, men heller ikke dårlig.

Denne synes jeg var gørr kjedelig. Ikke noe nytt under sola, alle tipsene finner du i ukeblader. Dessuten tror jeg ikke på forfatteren. Jeg tror hun har konstruert det hele for å lage en bestselger. Så jeg er ikke positiv! Se gjerne mer her: http://knirk.no/2011/10/oppdatering/

Nei, denne synes jeg var for rip-off av Rowling og Lewis. Lite original og jeg kjedet meg. Men 11 åringen min likte den godt!

Han skriver godt; et vart og overraskende sart bilde av en ung gutt, Bentz. Som med mange andre norske debutanter synes jeg at Leirvik bruker for mange ord på å skulle bevise at han kan skrive. Dette gjør at jeg kjeder meg når jeg egentlig ikke burde ha gjort det. Et repetativt og for ‘flinkt’ språk ødelegger for innholdet.

Jeg trodde jeg skulle lese en uskyldig ungdomsbok, og ble tatt på senga av hvor uhyggelig og pulserende jævlig den er. Jeg har ikke lest Rosenløw Eeg før, og jeg må si han skriver svært godt. Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok, og det er lenge siden ….. veeeeldig lenge siden… jeg har følt uhyggen krype nedover ryggen når jeg leser. Da jeg var ferdig med boka var jeg skjelven. Ikke oppbyggelig ungdomslitteratur akkurat, men helt innafor. Paranoid, psykologisk thriller. Heldigvis synes jeg løsningen var litt søkt og rotete, så da ble det litt lettere å bære uhyggen.

Jeg har skrevet om den her: http://knirk.no/2011/09/alt-annet-enn-pensum-harald-rosenlow-eeg/

Jeg liker boka godt. Glaser Munch har et kompakt språk med mye punch og klare bilder. Forholdet mellom de to venninnene er godt beskrevet. Det er enkle dialoger og ikke komplisert, men likevel akkurat så komplisert som venninneforhold er. Det ligger en del under overflaten som forteller at dette ikke er et dypt vennskap som skal vare livet ut. Akkurat som en jobbferie i London når man er 19 år. Det er noe med å seinere se tilbake på de sommerene, er de ikke egentlig de mest magiske sommerne i livet?, og se hvor mye som egentlig var banebrytende og viktig for den man seinere ble. Det er noe stort, men samtidig noe kjapt og skarpt i kantene. Vet ikke om jeg klarer å være tydelig på dette, men poenget er at jeg synes forfatteren klarer å få fram denne dobbeltheten godt. Hva som kjennetegner de årene der – de er kanskje ikke så ofte beskrevet i litteraturen? – de årene hvor man er voksen, men helt ytterst på springbrettet, fjærlett, alt er så intenst og på en måte så overflatisk, men likevel så ekstremt viktig. Alt man har samlet opp som peker framover, men som spriker. Noe sånt.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2011/09/nodinngang-charlotte-glaser-munch/

I dag har jeg blogget om den her:

http://knirk.no/2011/08/arven-kathrine-webb-og-mine-synspunkter-pa-den-nye-dameromanen/

Diskuterer samtidig begrepet "Den nye dameromanen" som jeg ikke er så begeistret for.