Bokelskere.no

Dette tror jeg blir bra: Rumifestivalen i Oslo i helgen. På søndag er det Bokhammam hvor samtalen mellom Walid al-Kubaisi og Heather Raffo er i fokus. To forfattere om egne forfatterskap, om Irak, den arabiske våren, og om kunstens rolle i et samfunn i endring.

Norsk-irakiske Walid al-Kubaisi har siden han debuterte i 1996 med boken Min tro, din myte markert seg som forfatter, skribent og samfunnskritiker i Norge. Walid er opptatt av kulturdialog mellom den arabiske verden og Norge, han er en uredd kritisk stemme som forsvarer ytringsfrihet og menneskerettigheter på tvers av kulturer.

Amerikansk-irakiske Heather Raffo kommer til årets festival med forestillingen The Sounds of Desire, som er basert på hennes prisbelønte teaterstykke 9 Parts of Desire, som ble skrevet i etterdønningene av innvasjonen av Irak i 2003. Med et ønske om å gi publikum i USA og Vesten et mer nyansert og kunnskapsbasert blikk på det iraksiske samfunnet har hun skrevet et stykke som gir innblikk i både ordinære og ekstraordinære liv fra samtidens Irak.

NÅR: SØNDAG 18. NOVEMBER, KL: 16:00
HVOR: RIKSSCENEN, Klubbscenen
GRATIS INNGANG

http://www.rumi.no/program/bokhammam/

Enig! Det finnes mange gode parodier eller harselering over boka. Prøv denne filmen: http://knirk.no/2012/08/fifty-shades-of-grey-el-james/

Denne boka har jeg vært med å skrive så derfor skryter jeg uhemmet av den - fullstendig subjektig og uhildet.

Doris Lessing har en utrolig nøktern fortellerstil, hun er ekstremt lite emosjonell, men likevel treffer alt hun skriver rett inn hos meg. Jeg nyter virkelig hvert ord, hvert bilde, hver situasjon hun bretter fram. At boka innholder en del fotografier gjør fortellingen enda sterkere. Og at det er Lessing selv som forteller fra sitt eget liv. Hun skriver små refleksjoner, hun minnes ting, hun forteller om linjene mellom det livet hun nå lever og det livet hun da levde. Hun skriver om dannelse, om kunnskap, om livet. Hun skriver om forholdet mellom mor og datter, og om forventninger til kvinner og mødre. Jeg liker hvert ord. Jeg er stor fan. STOR FAN av Doris Lessing.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/08/alfred-emily-doris-lessing/

Dette er en fantasisk bok!
Det er så mye fint å si om denne boka, men jeg skal trekke fram to store styrker jeg tenker Fretheim viser. Det ene er karakterene hennes. Arial Footlight er en skikkelig kul antihelt som blander seg inn i masse trøbbel, og som har en klumsete, overærlig og litt treig måte å forholde seg til livet på. April er kul, Ludoventi er kul, Lille Tre er fin, Regan Malm er barsk, og boka drysses av personer med navn som overrasker og navn som kolliderer med sjangerforventninger (vaktene Arve og Bård). Ingen er todimensjonale pappfigurer, de er komplekse og sammensatte, men på en litt særegen måte. Det er nemlig en gjennomgående rasjonell bok. Her er ikke søtladent kliss, boka er nærmest rensket for romantisk kjærlighet (og da skal jeg jo være Arialærlig å si at det sier sitt at jeg liker den da, for jeg liker jo veldig godt litt løvv).

Den andre styrken til Fretheim er valgene hun gjør underveis i forhold til bokas handling. Hun overrasker hele tiden. Vi går inn i en scene, hun legger ut snøret, jeg har en tanke om hvordan det vil gå, og vips! så går det en helt annen vei. Det er befriende deilig å bli overrasket gang på gang av handlingen. Jeg som leser McKee fortiden, må berømme Fretheim for god plotting.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/08/tilfeldigvis-arial-footlights-forhistorie-silje-e-fretheim-steingard-vada/

Hei! Nettopp - dette kjente jeg meg igjen i. Har skrevet om boka her jeg:

http://knirk.no/2012/07/song-for-eirabu-slaget-pa-vigrid-kristine-tofte/

Veeeldig fin bok! Har akkurat fått nummer to i posten. Her har jeg skrevet om den første: http://knirk.no/2012/06/daggerspell-katharine-kerr/

Jeg synes boka var veldig kjedelig. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/06/jotnens-hjemkomst-andreas-bull-hansen/

Kan jo hende du synes noe annet enn meg. Det er det som er så fint med bøker - vi liker forskjellige ting!

Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.

Jeg har skrevet mer på: http://knirk.no/2012/04/among-thieves-douglas-hulick/

Takk skal du ha!

Som sist liker jeg veldig godt det lokale grepet Hanssen gjør i bøkene sine. Han klarer å gjøre Lommedalen til et eget miljø og gi folka tilknytning til stedet. Det blir litt «landsbyliv» over stemningen og det liker jeg. Hovedpersonene i historien er sympatiske på en behagelig måte, uten å bli platte av den grunn. Hanssen går håndverksmessig til verk når han konstruerer plottet og karakterene sine. Han klarer å begrense seg, og å avslutte historien uten at den blir for lang. Det står det respekt av.

Jeg likte nok likevel denne boka dårligere enn den forrige. Jeg synes den dramatisk er flat, særlig i andre del. Jeg synes ikke han klarer å bygge opp tilstrekkelig spenning, og jeg blir ikke overrasket underveis. Løsningen er på en måte for selvfølgelig, og slutten blir nesten litt komisk. Det ligger ikke nok spenning mellom linjene, det gjelder også den lille bihistorien om Bredes bror. Kanskje forfatteren burde studere mer dramaturgi, lese mer McKee, og få spenningsoppbygging inn i ryggraden i enda større grad?

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/03/nattegjest-kurt-hanssen/

Å, denne boka likte jeg veldig godt. Jeg har skrevet om den her: http://knirk.no/2009/09/jo-fortere-jeg-gar-jo-mindre-er-jeg/

Ååå, denne husker jeg så godt fra min egen barndom! Jeg har den stående i hylla enda. Mimre mimre.

Jeg likte boka, men synes den er svulstig og klisjefylt til tider. Jeg har skrevet om den her:

http://knirk.no/2012/02/boktyven-markus-zusak/

Bra omtale! Måtte bare kommentere det du skriver om å personifisere Døden. Det er jo veldig vanlig å gjøre. I eventyr, myter, sagn, legender - han dukker alltid opp. Ikke for det - du kan jo synes det er rart for det. :o)

Jepp! Dette er en fantastisk bok! Jeg har skrevet om den her:

http://knirk.no/2012/02/litteraer-salong-brit-bildoen/

Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.

Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.

Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/01/kentauren-odd-eirik-ness/

Dette er en av de dårligste bøkene jeg har lest. Virkelig. Jeg har skrevet om det her: http://knirk.no/2010/05/merket/

;o)

Denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Ikke fordi den ikke er god, men fordi jeg kan ikke tenke meg et verre skrekkscenario.

Jeg har skrevet mer om den her: http://knirk.no/2011/11/utfor-og-hosten-berg-og-nielsen/

:o)