Bokelskere.no

En krembestselger, som jeg av en eller annen grunn håpet og trodde ikke skulle bli en kandidat for "Jenni slakter bestselgere"-kategorien. Og joda, den slapp unna. Ikke for at det ikke var visse ting her som var litt ostete (taglinen på den norske originalutgaven, "Når Døden forteller en historie, bør du lytte", gjør litt vondt i innvollene mine...), men jevnt over synes jeg boka slett ikke var så verst. Her er det altså en personifisert Død som er gjort til forteller. Det fungerer sånn passe. For det første synes jeg personlig at det er litt fjollete å gjøre Døden (for meg en årsak til irriterende angstanfall, no shit) nærmest til en godstreng bestefarsskikkelse. For det andre synes jeg Døden er en rar ting å personifisere. Døden er jo en hendelse. I boka er det da også heller vagt hva slags "trossystem" som blir lagt fram. Hvor Døden tar sjelene hen, fortelles ikke. Heldigvis er hovedfokuset på en historie hvor ingen snakker med denne Døden-karen, annet enn at han tar sjeler i rikt monn etter hvert, men det er vel å forvente.

Fortellingen er fra Nazi-Tyskland, et oppbrukt tema som Vesten elsker å rulle seg rundt i. En dystopi fra virkeligheten, dere. Dessuten handler den om en foreldreløs jente, og det er jo også noe vi har hørt før... Likevel synes jeg selve plottet fungerer godt. Boka er ofte direkte koselig, sjøl om vi alle veit at det skal bli verre. Jeg hygget meg stort sett med den. Den var uhyre lettlest og sjøl om den er på nærmere 550 sider fyker de forbi i et rasende tempo, så det er en bok man kan lese på sånn ca. én dag, hvis man som meg er sjuk og ikke orker å gjøre så mye annet enn å lese og sove. Jeg satt og sippa de behørige tårer da slutten nærma seg, det hører med når det er masse lidelse og elendighet.

Hadde forfatteren bare gitt fjækkern i å ha Døden som en karakter, hadde alt vært godt. Ellers er det ganske kjekk lesning, om man kan ignorere hva som måtte finnes av klisjéer, og den overdrevne bruken av tyske fraser. Greit at det foregår i Tyskland, men å flette inn så mye av det lokale språket virker alltid som et krampaktig forsøk på autensitet.

Ikke minst må vi huske at dette opprinnelig er ment som en ungdomsbok, og 14-årige Jenni hadde sikkert jubla (det var gode tider det, lenge før jeg blei en blasert jævel...). Alt i alt en bok du kan lese med grei samvittighet og du kommer sikkert til å synes den er helt topp, for det gjør de fleste.

Jeg likte boka, men synes den er svulstig og klisjefylt til tider. Jeg har skrevet om den her:

http://knirk.no/2012/02/boktyven-markus-zusak/

Bra omtale! Måtte bare kommentere det du skriver om å personifisere Døden. Det er jo veldig vanlig å gjøre. I eventyr, myter, sagn, legender - han dukker alltid opp. Ikke for det - du kan jo synes det er rart for det. :o)

Hmm, du har helt rett. Det er jo ikke direkte ualminnelig. Jeg synes dog at mange alminnelige ting er rare.

Jeg likte denne boka VELDIG godt, faktisk en av mine favoritter og en av grunnene til det er faktisk fortellermåten. Med Døden som forteller var jeg redd det skulle bli både teit, overdrevent og barnslig, men du verden så vakkert å høre historien fra Dødens perspektiv. Jeg gleder meg til å lese denne igjen!

Jeg elsker, elsker, elsker omtalen din! Nå skal jeg forte meg inn på profilen din i håp om at du har en bokblogg slik at jeg kan lese mer schnadder :)

Takk, det gleder å høre! Jeg har en blogg om mye rart, men du kan gå inn på kategorien "bøker" og lese mine vekslende panegyriske og oppgitte ord om litteraturen.