Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 21 til 40 av 404 bokomtaler

Jacqueline Winspear har skrive ein serie med krim-bøker om den engelske privatdetektiven Maisie Dobbs. Handlinga i serien startar tidsmessig rundt 1930 (sjølv om ein også blir tatt med på hendingar før og under 1. verdskrigen). Nokre av bøkene er oversatt til norsk. I denne boka, som er den 14. i rekka men likevel den første eg les, er ein såvidt inne i 2. verdskrigen. Phoney war, dvs det er erklært krig, men framleis lite av krigshandlingar. Dei fleste anar vel at det er stille før stormen.

I dette klimaet av ei overhengande katastrofe forsvinn Joe, sonen til ein kjenning av Maisie. Han blir funnen død ved eit nedlagt jernbanespor. Det kan sjå ut som han har ramla ned ein skrent og slått seg i hjel. Men Maisie anar at her stikk det noko meir under. Kvifor legg til dømes malarfirmaet som Joe jobba for så stort vinn på å halde arbeidsoppdraga sine løynlege?

Dette er ingen hardbarka action-krim, heller eit sjarmerande bekjentskap som leiar tankane over på Agatha Christie. Det er heller ikkje berre eit krim-mysterium som blir presentert, men eit brukbart portrett av heltinna og menneska rundt henne, samt av det engelske samfunnet i den aktuelle tidsepoken. Skildringane virkar tilforlatelege, ein får inntrykk av at Winspear har satt seg godt inn i stoffet ho skriv om. Skulle eg driste meg til å pirke på ein bitteliten detalj, så vel eg å tvile på at jernbaneskinnene på åstaden var laga av støypejern. Valsa stål er nok langt vanlegare til dette formålet.

Alt i alt ei leseverdig og underhaldande bok. Eg kjem nok ikkje på å satse på å lese heile serien, men skulle det lage seg slik at eg ein eller annan gang kjem over ei av dei andre bøkene så er det stor fare for at den havnar i handlekorga.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Framhaldet i soga om Clyde Griffiths og den blinde og omsynslause strebinga hans. Clyde kjem frå ei fattig og religiøs familie, men drøymer om eit liv i rikdom. Den amerikanske draumen, med andre ord. Når han kjem i kontakt med den velståande onkelen sin, som driv ein skjortesnippfabrikk i ein liten by nord i delstaten New York, virkar det som om målet er innanfor rekkevidde. Men nevøen og arvingen er ikkje interessert i konkurranse om fabrikkeigaren sin gunst, og Clyde blir igjen halden nede.

Det er ikkje berre i det økonomiske at Clyde ynskjer seg framgang, det sosiale er minst like viktig. Det å kunne menge seg med fiffen, å vere ein person som blir nemnd i avisene sine sosietetsspalter, det er noko av det gjevaste han kan tenke seg. Når han vinn sympati og etterkvart også kjærleik hjå rikmannsdattera Sondra, verkar alt å vere i boks. Det er berre eit problem, han har også eit løynleg forhold til fabrikkjenta Roberta, og ho er gravid. Korleis i alle dagar skal han vri seg ut or denne knipa?

Vendinga historia tek skal vere inspirert av ei verkeleg kriminalsak i USA tidleg på 1900-talet. Dermed får delar av boka også preg av å vere ein slags kriminalroman, med ein skarp politimann som gjer eit brukbart stykke detektivarbeid, og ein skurk som prøver å skjule spora sine. Om han hadde ynskt det, kunne forfattaren har gjort mykje meir ut av dette aspektet ved forteljinga. Men det var nok ikkje meininga at krim og spaning skulle vere hovudingrediensen her.

Tittelen til boka meir enn antyder at det ikkje gjeng så bra til slutt. Det er vanskeleg for Clyde å skulde på andre enn seg sjølv for at det gjeng som det gjeng, likevel så er det også omstende som han ikkje er herre over som gjer det ekstra vanskeleg for han. Den amerikanske draumen endar i tragedie, både for hovudpersonen og for mange rundt han. Sterk attrå og veik moral kan nok vere ein dårleg kombinasjon, og her får ein tydelege døme på det.

Alt i alt ei god bok, litt omstendeleg til tider, men med mange gode personkarakterestikkar og med interessante samfunnsmessige problemstillingar. Det overraskar meg litt at det ikkje er fleire bokelskarar som har boka i samlinga si. Er dette ein «gløymd klassikar», eller er det slik at boka ikkje er god nok/interessant nok for den moderne lesaren?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eg har ikkje lest noko av Christopher Moore før, og veit ikkje heilt kva eg hadde venta, utover at det fort kunne vere humoristisk. Men ut frå omslaget og tittelen så er det rimeleg å anta at ein får ein lettbeint pastisj over Film Noir-sjangeren frå 1940-talet og der omkring. Og slik var det også, i alle fall i starten. Humoristisk og fin historie, der ein spelar på stereotypar som den einsame anti-helten, den tiltrekkande femme-fatale, dumme gangster-bøller, mystiske kinesarar etc etc.

Men gradvis så forsvinn noko av sjarmen. Stereotypane sklir ut av karakter, noir-stemninga blir ikkje fullt så noir lenger, og sjølve historia gjeng aldeles av skaftet. Det blir etter kvart minst like mykje sci-fi som noir. Og der det i starten var ein brukbar dose svart humor, blir det etter kvart noko overdrive hysterisk over morsomheitene.

Jaudå, det gjeng godt an å lese boka, og den var stort sett underhaldande. Men sidan den utvikla seg frå ein god start til ei retning som eg tykte var litt skuffande, så enda eg opp med å trille eit moderat terningkast på denne. Eg er ikkje avvisande til å lese fleire bøker av Moore, men eg kjem nok til å vurdere neste bok nøye før eg eventuelt startar på den.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Boka startar med ei scene frå Kansas City, der den fattig familia Griffiths tek oppstilling på eit gatehjørne for å drive oppbyggjande verksemd med preike, bøn og song. Eldste sonen i familia, Clyde, er ikkje så opptatt av åndeleg rikdom, han drøymer heller om materiell velstand, og vil gjere kva som helst for å kome seg opp og fram i livet.

Ein fyl Clyde gjennom ulike stadier i ungdomstida hans, som ekspeditør på ein iskrembar i Kansas City og etter kvart som pikkolo på eit finare hotell i same by, samt etter kvart i Chicago. Heile tida strevar han mot rikdom, han kjenner rett og slett at han er fødd til eit liv i luksus. Ambisjonane gjeng langt utover dei moglegheitene han faktisk har. Han får smaken på fest, moro og damer, og saman med venane sine tek han snarvegar til fornøyelane. Dette kostar dei etter kvart dyrt.

Innimellom lurte eg litt på om Dreiser moraliserer når han skildrar uføra som Clyde kjem opp i på grunn av lettlivnaden sin. Men eg trur kanskje ikkje dette er tilfelle. Det strenge, religiøse livet til foreldra blir heller ikkje framstilt som noko ideal. Nei, eg trur heller meininga er å få fram fallhøgda ein byggjer opp når ein aldri blir nøgd og stendig attrår alt det ein ikkje har, samstundes med at omgjevnadane ikkje unner ein det.

Dette med å bli halden nede er til ein viss grad eit tema i boka. Dreiser var sosialist, og var nok opptatt av rettvise kår i samfunnet. Men boka er langt frå å vere noko politisk manifest, det er berre unntaksvis at ein anar at forfattaren talar arbeidarklassa sin sak. Det er nok heller veikskapen i menneska forfattaren ynskjer å syne fram for lesaren. Og det gjer han godt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eg har oppfatta det slik (internettetikette) at når ein skriv MED STORE BOKSTAVAR i kommentarfelt på internettsider og liknande stadar så er det om lag det same som om ein roper i ein debatt. Sidan Hassan gjennomført skriv dikta sine med store bokstavar, er det dermeld lett å tenke seg at han roper, nei brøler, tankane sine utover publikum. Eller lesarane. Og han har mykje på hjartet.

Det er stort sett stemningsrapportar ein får i denne boka. Bilete frå ein trasig oppvekst med ein valdeleg far, frå ei karriere som ungdomskriminell, frå institusjonsliv og så vidare. Rotlaus ungdom på rim, det vil seie, her er ikkje så mykje rim. Men i tillegg til å vere ei diktsamling, så er dette også langt på veg ein sjølvbiografi. Hassan er av palestinsk familie, og har vokse opp i Danmark. Han greier å setje ord på det å kjenne seg utanfor, og på viljen til å sprenge grenser. Og på ein måte sprenger han vel grenser når han kan kanalisere så mykje sinne og frustrasjon inn mellom to permar.

Eg er ingen diktkjennar, så når eg trillar det terningkastet eg gjer så seier det ganske lite om kvaliteten på Hassan sitt verk. Derimot så speglar det kor godt eg likte å lese igjennom denne samlinga. Enkelte av dikta tykte eg var veldig gode, andre var litt vittige, atter andre sa meg ganske lite. Litt blanda altså, men stort sett bra.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eg angra ikkje på at eg valde å lese vidare i Napoli-kvartetten. Denne boka tykte eg var hakket betre enn den første. Kanskje er det fordi eg alt har kome inn i historia, og at det var eit kjærkome gjensyn med Lenù, Lila og dei andre? Uansett er det ei interessant, underhaldande og til tider spanande historie ein får bli med på her.

Lila har gifta seg med mafioso-aspiranten Stefano, men trass den materielle velstanden som ekteskapet ber med seg så er ho ikkje lukkeleg. Det er uansett ikkje så lett å vere lukkeleg når ein blir skambanka med jevne mellomrom. Ho finn etter kvart kjærleiken på ein annan kant, men heller ikkje dette fører noko godt med seg. I det heile så gjeng det nedover med Lila i denn boka, i alle fall i det ytre. Men innvendig verkar ho å vere den same sterke jenta som før.

Elena på si side får plass ved eit universitet i Pisa. Ho blir sett ned på av medstudentane, sidan ho er ei fattigjente frå Napoli. Men ho klarer å heve seg over dette, og gjer det godt ved universitetet. Skåret i gleda over dette er at folket hennar heime i Napoli ikkje bryr seg stort om slikt. Slik sett endar ho opp med å havne utanfor både på universitetet og heime, på universitetet pga bakgrunnen og klassetilhøyrigheita si, og heime på grunn av at ho strevar mot noko som dei andre ikkje kan forstå.

Hendingane i boka er frå tidleg 60-tal og der omkring. Forfattaren er overtydande i skildringane av bylivet i Napoli, det er vanskeleg å tenke noko anna enn at vedkomande sjølv har vakse opp i byen. Språket flyt fint, og trass i at boka er på solide 574 sider så hadde eg aldri kjensla av at den var lang. Solid skildring av eit knippe svært ulike ungdomar som er i ferd med å bli vaksne.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Før eg leste noko av Camus i det heile, hadde eg ei førestilling av at dette var ein forfattar eg ville kome til å like godt. Det at han har fått nobelpris er gjerne eit kvalitetsstempel, om ikkje ein garanti for at bøkene vil falle i smak. Men det som først og fremst har skapt denne forventninga hjå meg, er at han skal ha sagt (truleg på fransk, dog …)

- Alt eg har lært om plikt og moral, har eg lært på fotballbana

Camus var fotballspelar i unge år. Målvakt.

Dette er den tredje boka av forfattaren eg les, og inntrykket så langt er at Camus skreiv for andre enn meg. I denne boka drøfter han meininga med livet, eller kanskje heller meiningsløysa med livet. Han åpnar knallhardt ved å hevde at det einaste filosofiske spørsmålet som betyr noko er sjølvmordet, dvs korivdt livet er verdt å leve eller ikkje. Teksta som heilheit er ikkje slett så dyster som innleiinga kan tyde på, han kjem etter kvart fram til at livet ikkje er så aller verst likevel.

Filosofi er nok ikkje min greie. Eg hadde verkeleg problem med å henge med i Camus sine utlegningar her, ikkje fordi dei var så vanskelege, men fordi dei ofte ikkje sa meg nokon ting. Dessutan tykkjer eg argumentasjonen til tider er svak. Det er for mange påstandar av typen «alle veit at …», og han tenderer til å generalisere ut frå eksempel han gir. Alt i alt var boka ein liten nedtur i mine auge.

Eg har ei bok til av Camus i ulest-delen av bokhylla, novellesamlinga Eksil og kongerike. Skulle eg ikkje like denne heller, så tenkjer eg eg set strek for Camus for ei stund framover.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lettlest og til dels – øh – sjarmerande bok om tarmsystemet. Forfattaren, Dr. Julia Enders, er ikkje berre utdanna gastroenterolog, ho har også personlege erfaringar med kor viktig tarmhelsa er for resten av kroppen. Etter å ha halde eit populærvitskaplet foredrag om temaet som blei svært godt mottatt, fekk ho tilbod om å gi ut bok om temaet. Og her er den.

Dr. Enders har talent for å formidle kunnskapen sin. Ho gjeng grundig til verks med å forklare korleis fordøyingssystemet virkar, og ho nyttar lettfattelege døme og artige samanlikningar for å få fram poenga. Kunnskapen om korleis bakteriefloraen i tarmen påvirkar resten av kroppen har auka mykje dei siste åra, og det refererast til eit stort tilfang av nyare tidsskriftlitteratur om temaet.

Når eg likevel er bittelitt skuffa over boka, skuldast det to forhold. Det første, og minst viktige, er ein del av humoren i boka. Er det kjempetabu å seie «bæsj» og liknande i Tyskland? I alle fall slo det meg at mange av dei vittige poenga i boka var i retning av «'fnis' - no sa eg visst promp». Ja ja, dette er som nevnt ikkje så viktig.

Det som var litt verre var at eg ikkje alltid fekk forklaringane til å henge saman. Noko av dette skuldast nok at dette er eit fagområde i sterk utvikling, og at resultat kan sprike i litt ulike retningar. Og så kan det sjølvsagt hende at lesaren ikkje er på høgde med det han les, og går glipp av samanhengane. Uansett, eg sat litt for ofte med kjensla av at utgreiingane ikkje hang heilt saman med konklusjonane.

Men anten det er sånn eller slik, så skal forfattaren ha honnør for å skape interesse og entusiasme for fagfeltet sitt hjå ålmenta. Salstala til boka seier sitt, og dei er imponerande.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fascinerande forteljing om to born og lagnaden deira før og under den andre verdskrigen. Den franske Marie-Laure er datter av ein tilsatt ved nasjonalmuseet for naturhistorie i Paris. Ho blir blind som liten, men elskar å vere på museumet saman med faren. Mellom anna er ho veldig opptatt av å lære seg ulike skjell. Men når krigen kjem må ho og faren flykte, og dei tek seg ut til den vesle kystbyen Saint-Malo der dei har slekt. Og ikkje nok med det, faren har tatt med seg ein særs verdfull edelstein frå museet for å berge den frå nazistane.

Werner er tysk, foreldrelaus og lynande intelligent. Han veks opp i ein mistrøstig barneheim i ein like mistrøstig gruveby, men ved heldige omstende blir talentet hans oppdaga, og har blir send til ein eliteskule for gutar med teknisk talent. Han blir involvert i å utvikle eit radiopeilesystem som kan nyttast til å lokalisere fiendtlege radiosendarar, noko som gjer stor suksess når det etter kvart blir krig.

Lagnadane til desse to vevast etter kvart saman, og når Werner sin avdeling kjem til Saint-Malo blir det veldig dramatisk. Ikkje minst fordi nazistane er på sporet av edelsteinen.

I boka vekslar ein mellom å fylgje desse to borna/ungdomane, og ein hoppar også litt fram og attende i tid. Trass dette er det aldri vanskeleg å halde tråden i forteljinga. Teksta er lettlest, med korte kapittel og brukbart driv i forteljinga. Her er knakande gode miljøskildringar, innimellom er det nesten som en er til stades der det skjer. Likevel er det noko som manglar, eg kan ikkje heilt setje fingeren på det, men som gjer at eg held att litt på terningkastet. Men god og underhaldande bok, javisst er den det.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Eg vil vone det gjeng an å bli profesjonell fotballspelar utan at ein blir slik ein møkkasabb som Lundekvam må ha vært i ei periode. Det var rystande å lese om korleis han let fest, sprit og dop take over livet sitt, og måten det gjekk utover familia på. Jaudå, eg er klar over at dette ikkje er laster som er eineståande for fotballspelarar, men det er vondt når ein blir klar over at ein hardtarbeidande landslagshelt har vært så langt nede, og dratt andre med seg. Og i følge boka havnar ein fjerdedel av toppidrettsfolk i liknande problem etter karriereslutt. Får vone at fleirtalet ikkje har fått det så tøft som Lundekvam.

Men det er ikkje berre ugreie og elende i boka. Det var artig å lese om Lundekvam sin veg frå ei lita øy i Austevoll, via ein periode i Brann, og så over til ei lang og innhaldsrik karriere i Southampton. Her er det mykje å glede seg over, både av anekdoter og av høgdepunkt. Sjølv om landslagskarriera stogga på 40 kampar, så har han hatt ei proffkarriere som få andre norske fotballspelarar kan matche. Det er til dømes ikkje så mange andre som kan skilte med testimonial-kampar ved karriereslutt.

Boka er velskriva. Kapitla vekslar mellom forskjellige epoker i livet hans, men det er aldri vanskeleg å henge med på. Som krydder er det tatt med eit knippe bilete frå livet og karriera hans. Triveleg. På den minre trivelege sida; det kan ikkje ha vært lett å legge fram dei mørkaste sidene av livet sitt i eit bokmanuskript, men det virkar ikkje som om Lundekvam legg fingrane imellom her. All gørra kjem fram, utan at han legg skulda på nokon andre enn seg sjølv.

Takk, Lundekvam, for at du har latt lesaren kome nær innpå ei fantastisk fotballkarriere, og måtte du makte å halde styringa over livet vidare.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Siste del i Vargskinnet-trilogien. No er ein nær innpå samtida. Hovudpersonen i denne forteljinga er presten Ingefrid Mingus, som er på jakt etter røtene sine ved Svartvattnet. Ho har funne ut at ho er dattera til Myrten, bortadoptert som spedbarn, og no ynskjer ho å grave litt i fortida. Myrten har gått bort for nokre år sidan, den einaste attlevande er adiptivsøstera Kristin. Og så den stendig like mystiske Elias/Elis, då. Det gjeng ikkje betre enn at Ingefrid etter kvart slår seg til i bygda.

Som i dei andre bøkene er det stort sett Kristin som fortel. Ho og Elias har utvikla eit nært vennskap på sine eldre år, og dei passar på einannan. Eit anna forhold som varma var det som utviklar seg mellom Anand, den smått autisitiske indiske adoptivsonen til Ingefrid, og Elias. Dei finn saman i interessa for kunst. Eller interesse og interesse, det er kanskje rettare å kalle det for åpenheit for sanseinntrykk som ikkje alle får med seg. Uansett var det godt skildra.

Noko anna som er godt skildra er livet i ei svensk avsidesliggande bygd i moderne tid. Eller snarare mangel på liv i denne bygda. Ein får nærmast inntrykket av at den einaste som har noko å gjere på er drosjesjåføren, som køyrer dei eldre i skytteltraffikk mellom heimane sine, butikk og lege. Fråflytta, aude og resignert. Men uansett kor små forhold der er, så er der alltids plass til eit lite bygdedyr.

Eg likte nok dei to første binda litt betre enn det tredje, men det er likevel ei god bok som eg vil anbefale å lese. Det vil seie, anbefalinga er snarare å lese heile trilogien. Sjølv las eg denne saman med Lesesirkelen av 2014, det virka som om dei fleste var nøgde med boka.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Kvar enkelt av dei 9 novellene i denne samlinga startar med ei erklæring om at hovudpersonen i den aktuelle novella ikkje skullle ha gjort eit eller anna. Dette «eit eller anna» spenner frå heilt trivielle ting, som å kjøpe ein teaterbillett eller ta ein drink, til meir drastiske åtgjerder som å slå ned julenissen. Uansett, så får tinga som ikkje skulle ha vært gjort negative konsekvensar av eit eller anna slag. Det vekslast mellom forteljingar i første person og i tredje person. Lengda på novellene varierer noko, frå 12 til 86 sider. God variasjon i det meste, altså.

Mange av novellene har ein ganske melankolsk tone. Det er kanskje ikkje så rart, i og med anslaget. Likevel er det også streif av humor. Enkelte av novellene har også ein uventa vri mot slutten. Den siste, med den treffande tittelen «Selvprotrett» er for øvrig av sjølvbiografisk karakter, og eit ungdomsfotografi av forfattaren på innsida av bokomslaget ser ut for å høyre saman med denne historia. Artig.

Alt i alt ei brukbar novellesamling, men den kjem ikkje heilt opp mot det beste eg har lest av denne forfattaren.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det skulle eigentleg ikkje gå an. At ei bok om vedhogst, stabling, fyring etc skal bli ein bestselgar i Norge i våre dagar, meiner eg. For ærleg talt, vi bor stort sett i byar og tettstadar, rundt 80% i følge ssb. Og av dei øvrige 20%, kor stor del er det egentlig som har høve til å hogge eigen ved? Og av dei som har høve til det, kor mange er det som faktisk orkar? Det kan i alle fall ikkje vere det påtrengande behovet i det breide lag av folket for praktisk rettleiing som gjer at denne boka har blitt så populær.

Men det er vel ikkje usannsynlig at veldig mange likevel har tatt borti ei vedøks ein eller gang i livet. Kanskje på hytta for den som har det, kanskje på vinterferie på gardsbruket til ei tante i familia, eller kanskje som meg, som fekk høve til å hogge eit par favner med ved per år i ungdomstida, for å tene litt lommepengar. Det å jobbe med ved er det kjekkaste kroppsarbeidet eg veit om. Spesielt når eg har god tid, og kan nytte buesag og øks i staden for motorsag og hydraulikk. Det er rein terapi å sjå an ein vrien bjørkekubbe, lese korleis veden gjeng på innsida, og kvar en må setje øksa for å greie å kløyve den i pene skier. Og så luktar det så godt medan ein held på, ikkje minst.

Dette med å sjå an vedkubbar før ein kløver dei er så vidt eg kan sjå noko av det einaste Mytting ikkje tek opp i boka si. Til gjengjeld får ein rikeleg med historie, fakta, råd og anekdoter om alt frå røkt av vedskog, motorsager, stabling og tørking, fyring og ovnstyper. Boka er rikt illustrert med bilete, og ein møter eit knippe menneske som har eit nært forhold til ved og vedfyring. Trilveleg lesnad, med andre ord. Sjølv las eg denne medan eg pusla med mitt eige vesle vedprosjekt i seinvinter/vår, ca ¾ famn som med vårt beskjedne forbruk varer minst ein vinter, kanskje to (treng berre å fyre når det blir kaldare enn -5, og det skjer ikkje så ofte her eg bur).

Det er eit populært munnhell at veden varmar to gangar, først når du lagar den og sidan når du brenn den. I og med denne boka har eg lyst til å føye til ein tredje gang: når du les om den.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Eg liker godt bøkene til Jørgen Brekke, dei fleste av dei eg har lest handlar om politietterforskaren Odd Singsaker. Det gjer denne boka også. Brekke har vist ein del variasjon i måtane han bygger opp historiene sine på, og han har tilegna seg eit godt handlag med å stykke opp parallelle forteljingar slik at plottet gradvis blir klarare for lesaren.

I denne boka gjer han eit grep han berre så vidt har tøtsja borti i eit par av dei andre bøkene, heile boka kan nemleg lesast som ein kommentar til kriminallitteratur som genre, eller ein metaroman om ein vil kalle den for det. Sentralt i boka er forfattaren Anthon Bruun som har gjeve ut boka «Alle kan drepe». Merkeleg nok så får Singsaker ei drapssak i fanget under eit bokbad med denne forfattaren. Er det tilfeldig at drapsofferet, som er litteraturforskat, er skoten med ein Nagant-pistol, same type pistol som den i Riverton-prisen?

Og så har vi denne gjengen med ungdomar som er på sommarjobb i Sverige i 1992 då, kva har dei med saka å gjere? Den smårare Selma, som fleire av gutane svermar for, tek i alle fall til orde for at nokon av dei andre i gjengen kjem til å take livet av henne i løpet av sommaren. For det er nemlig slik at alle kan drepe. Høyrest det kjent ut?

Undervegs i lesinga fekk eg kjensla av at det har gått litt for fort i svingane for Brekke denne gangen. Ideen med å skrive ein krimhistorie som er ein kommentar til krimlitteratur er god, og boka skårar bra med plusspoeng på dette. Men sjølve krimforteljinga tykte eg var litt for lettvint. Hadde forfattaren det så travelt med å kose seg i metaroman-bobla at han gløymde av å tenke ut ei meir intrikat historie? Ja ja, det kan i såfall vere eit teikn på at har spart på eit ordentleg godt plott til neste bok. For det kjem vel fleire bøker om Singsaker? Det vonar i alle fall denne lesaren.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det var en mørk og stormfull aften. Eller i det minste regnfull. Og i Stockholm, eller vent, i Solna, eller? I allefall er det ei politipatrulje frå Solna som blir gjort merksame på ein buss som stend på skrå ut av vegbana, så vidt over på Stockholm-sida av kommunegrensa. Politibetjentane sjekkar kvar som er gale, og det viser seg at alle om bord i bussen er skotne, dei fleste har omkome. Mellom dei ein politietterforskar. Her må Stockholms-politiet med Martin Beck i spissen steppe inn.

Mange kjenner kanskje Beck frå TV-serien av same namn? Eg for min del var ikkje klar over at same helten var hovudperson i ein serie på 10 romanar signert Maj Sjöwall og Per Wahlöö og som kom ut på slutten av 60- og byrjinga av 70-talet. Denne boka er den fjerde i serien, originaltittelen er «Den skrattande polisen».

Det er eit langt sprang frå dagens spennings-krim a la Nesbø og Kepler med heseblesande tempo og bloddryppande detaljar, til den litt meir dempa stilen i denne boka frå 1968. Stilen er nok meint å vere realistisk, eg veit for lite om politiarbeid til å kunne slå fast om det er vellukka, men det er ei tålmodigheitsprøve for Beck & co å etterforske denne saka. Vegen til suksess er ikkje actionprega vågestykke, men nitid innsamling av opplysingar, grundige analyser og, okei då, litt teft og litt flaks skadar heller ikkje. I ekte 1968-stil så inneheld boka også nokre spark til borgarskap og elite.

Jaudå, Beck i bokform var også eit interessant bekjentskap. Kjem eg over fleire av bøkene om Beck på loppemarknad eller liknande så kan det fort hende dei havnar i korga.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bjørn Beltø er i aksjon igjen. Medan han i tidlegare bøker gjerne har reist vidt omkring for å oppklare diverse mysterier så er han denne gangen i meir heimlege omgjevnadar. Egeland har dikta opp eit dalføre i grensetraktene mellom Agder og Telemark, Juvdal, og det er ein stad Beltø av og til har søkt til i dei tidlegare bøkene for å finne ro. Men denne gangen har han blitt kalla inn til Juvdal som eksperthjelp i ei drapsetterforsking. Og for å kome til botnen i dette, må han også nøste opp i eldre drapshistorier, ei frå 1963 og ei frå 1708.

Sentralt i forteljinga, som subtilt antyda i tittelen på boka, er ei mystisk maske som viser seg å ha stor antikvarisk verdi. Maska kom til bygda i 1708 med ein tilreisande tyskar som heldt folkemøter i bygda med tema som ikkje var heilt etter kyrkja sin smak. Spelte djevelmaska også ei rolle i dødfalla frå 1963 og frå 2015?

Som vanleg er dette ei spanande og lettlest bok. Eg liker godt Beltø, og tykkjer det er artig med historier som involverer arkeologiske eller andre historiske mysterier. Likevel når ikkje boka heilt opp i toppsjiktet i denne bokserien, det var heller meir på det jevne. God underhodning, men ikkje så mykje meir enn det. Ser fram til neste bok i serien, Lasaruseffekten, den har vel vært i handelen såpass lenge no at det snart bør vere råd å finne den til sterkt nedsatt pris ein eller annan stad.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Etter 5 bøker med Joona Linna så er det ikkje til å unngå at ein har forventningar til at neste bok skal vere om lag over same lest som dei førre, og om lag like bra. Og denne boka, som der den 6. i serien, innfrir i så måte. Det er velskriven, lettlest og uhyggeleg.

Den svenske utanriksministeren blir myrda i sin eigen heim under ytterst kompromitterande omstende, han var nemleg i ferd med å mishandle ei prostituert jente på det grovaste før han sjølv blei eit offer. Her må det leggast lok på saka, og sjølv om Joona enno sit i fengsel så får han sjansen til å steppe inn i denne etterforskinga saman med partneren Saga Bauer. Som vanleg har etterforskarane lite å gå på, som vanleg blir det fleire drap, som vanleg er her også villspor, og som vanleg kjem sanninga for ein dag.

Ei av parallellhistoriene i boka er om den alkoholiserte TV-kokken Rex Müller, i det ytre ein suksessfull kjendis, men som er mislukka i det meste som ikkje dreier seg om å sjå bra ut på TV. Det å vere far for sonen sin, til dømes, er ikkje lett. Spesielt ikkje når sonen lever eit utagerande natteliv, og pleier intim omgang med ganske skumle typer. Men kva har desse to med drapsgåta til Joona & co å gjere, spør eg retorisk. Det tok ei stund før dette blir klart, men det blei ganske klart etter kvart.

Jaudå, dette er bra krim-handverk av Kepler-duoen nok ein gang. Historia er delt inn i korte kapittel, med hyppige sceneskifte (altså at ein vekslar mellom å følge ulike hendingar), og det er god oppbygging av spaning i forteljinga. Det er alltids ei og anna scena som kan virke litt overdriven eller på annan måte mindre truverdig, men dette er trass alt ingen dokumentar, det er underhaldning. Og eg let meg underhalde. Det er etter mitt syn ikkje den beste boka i serien om Joona Linna, men heilt OK likevel.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jo Nesbø blei invitert med i forlaget Hogarth sitt Shakespeare-prosjekt, der ulike forfattarar har blitt spurt om å skrive sin eigen romanversjon av eit av Shakespeare sine teaterstykke. Nesbø valde Macbeth.

Hjå Nesbø er Macbeth ein tøff politimann (dog ikkje tøffare enn toget, skal det vise seg), han leier ein nådelaus og blodig kamp mot den kriminelle motorsykkelgjengen Norse Riders. Når han ikkje er opptatt med å jakte skurkar hyggar han seg hjå kjærasten, den vakre og ambisiøse Lady. Og Lady ser ingen grenser for kor langt ho og Macbeth kan nå, spesielt ikkje etter at sistnemnde sin arbeidsinnsats blir krona med suksess. Men for å kome til makta må dei ty til illgjerningar, og for å halde på den må dei ty til enno fleire. Det heile ballar på seg i ein voldsom og blodig (det er trass alt Nesbø) negativ spiral. Og sidan Shakespeare sitt skodespel er ein tragedie så treng eg vel ikkje skru på spoilervarsel når eg nemner at det neppe kan bli ein lukkeleg slutt for Macbeth?

Eg tok meg bryet med å lese originalskodespelet før eg starta på denne boka. Det er eg veldig glad for. For Nesbø har vært rimeleg trufast mot originalen, sjølv om tidsepoka er endra frå middelalder til ca 1970. Den som ikkje kjenner til handlinga i skodespelet vil muligens finne handlinga i Nesbø-boka noko søkt. Sjølv blei eg imponert over korleis Nesbø har løyst denne oppgåva. Rollene er sjølvsagt justert noko for å tilpassast eit 1970-miljø, her dreier det seg ikkje lenger om kongar og dronningar men om borgarmeistar, politimeister og casinoeigar. Eller at heksedronninga Hekate har blitt til ein narkobaron. Men handlinga er ein trufast parallell til originalen, ein kan endåtil finne att delar av den originale dialogen.

Det er eit riskikoprosjekt av Nesbø å ta på seg denne oppgåva. Han er garantert negativ kritikk frå minst to hald, frå dei som meiner at Shakespeare uansett er best og at det er meiningslaust og kanskje endåtil respektlaust å prøve seg på ei gjendiktning, og så frå dei som ventar seg ei tradisjonell krimhistorie og ikkje kjenner til dei føringane som ligg i originalteksta. Etter mitt syn har Nesbø levert ei veldig god gjendiktning, den er trufast mot originalen samstundes som den har eit tydeleg Nesbø-stempel. Bravo.

Eg ser ikkje vekk frå at eg kjem til å lese fleire Shakespeare-gjendiktningar. I såfall vil eg gjere som no, og lese originalen først.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Ei eventyrleg flott reiseskildring, der Amelia Edwards gjer greie for reisa si på Nilen vinteren 1873-1874. Det vil seie, dei reiser ikkje berre avgarde på Nilen, men stoggar mange stadar undervegs for å utforske historiske ruinar av mange slag.

I mitt einfold har eg gått rundt med ei forestilling om at gamle egyptiske ruinar først og fremst er noko ein finn i området rundt Kairo. Nei, langt derifrå. Langs heile reisa, som tittelen ikkje lyg noko særleg om lengda på, så vitjar dei oldtidsbyar og -monument av varierande art. Reisa gjekk nesten heilt til grensa til Sudan. Forfattaren var historisk interessert, ho nemnast på wikipedia som «egyptolog», og skal ha gjort ein innsats for forske på og å bevare den egyptiske kulturarven. Og særleg dette med bevaring kunne nok trengast, ein får inntrykk av at på denne tida kunne kven som helst som hadde ork og midlar til det berre spankulere rundt i ruinane og plukke med seg det dei måtte ynskje seg av suvenirar.

Reise gjekk føre seg med ein husbåt. I tillegg til skildringa av dei ulike oldtidsminna, så får ein også levande skildringar av livet både om bord i båten, og i dei ulike byane og landsbyane dei vitjar undervegs. Kanskje mest imponerande er skildringa av korleis dei forserer Første Katarakt, eit elvestryk i Nilen, med husbåten.

For den som får tak i ei papirutgåve av denne boka, så den forhåpentlegvis illustrert med Edwards sine eigne teikningar frå turen. Sjølv høyrde eg den som gratis lydbok på Loyalbooks, opplesaren var suveren. Sidan eg også er glad i å sjå på teikningar, så fann eg fram til denne sida som inneheld dei aktuelle illustrasjonane. For den som er begeistra for gamle reiseskildringar, Egypt, eller begge deler, så kan eg trygt anbefale denne boka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Del to av Ekman sitt storverk om Hillevi, etterkomarane hennar og eit knippe andre menneske med tilknytning til den fiktive bygda Svartvatn i Jamtland, heilt inntil norskegrensa. I denne boka kjem Hillevi litt i bakgrunnen, det er dattera Myrten som er i fokus, saman med den mystiske Elis som er i ferd med å slå igjennom som kunstnar.

Boka starta om lag med starten av 2. verdskrigen, og sjølv om Sverige var nøytralt så påvirka sjølvsagt krigen livet i denne grensebygda, både som følge av det militære nærveret ved grensa og som følge av ulovlege grensekryssingar. Ein blir også såvidt kjend med samane sin situasjon, dei tradisjonelle reinbeiteområde var i utgangspunktet uavhengige av landegrenser, og når det blir ulovleg å krysse grensa så blir det uråd å halde fram med reinsdrifta som før.

Igjen så er det ei omfangsrik, mangslungen og detaljert historie Ekman serverer her. Tidskoloritten verkar ekte. Ekman er gamal nok til å hugse 2. verdskrigen, eg gjeng ut frå at ho dreg veksel på eigne barndomsminne når det gjeld enkelte detaljar. Spesielt rørande var kanskje forteljinga om Elis sit forhold til den uføre dattera til glasverksjefen sin, som startar som eit reint forretningsmessig affære frå kunstnaren sin side og som endar med botnlaus fortvilelse for den same Elis. Den frenetiske bilturen i sør-og mellom-Europa var hjarteskjerande.

Boka var valt ut til felleslesing i Lesesirkelen av 2014. Mange gode innspel frå deltakarane undervegs.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Anniken RøilIreneleserInger-LiseReadninggirl30Monica CarlsenJarmo LarsenStine SevilhaugTorill RevheimTor-Arne JensenAnne-Stine Ruud HusevågPiippokattaHarald KKirsten LundFrode TangenPernille GrimelandBerit RLars MæhlumLailaNina SolåsLene AndresenIngunn SDolly DuckHanne Kvernmo RyeEli HagelundKaramasov11RufsetufsaTine SundalSynnøve H HoelaRmaNdA BaisTine VictoriaTone Maria JonassenWilliam BillisonGodeminesiljehusmorJulie StensethVannflaskeSiri HelsethTom-Erik FallaAntheiaKikkan Haugen