Du verden!
Det finnes to type mennesker: de som snakker om Slaget ved Wounded Knee – og vi andre som kaller det Massakren ved Wounded Knee.
I går leste jeg på nettet om oljeselskap som skal inn i indianerreservat og naturreservat for å høste av hva kloden har gitt oss. Kloden har gitt oss mye, Christoffer Columbus for eksempel – en skikkelig drittsekk som også er med her. Her er med mange andre også, noen slemme, noen mest snille, og mange som bare er.
Boka er veldig velskrevet. Lyrisk. Kjempefin komposisjon. Forfatteren tar oss med inn i historien til indianerne forskjellige steder, tider, land og perspektiver. Han følger også to – tre personer i nyere tid, og snører alt dette sammen med bla Statoil, tankegodset til Evo Morales i Bolivia og noen norske journalister. Boka er både drømmende, romantisk, kritisk og voldelig. Det er vanskelig å skrive noe om urbefolkning og europeisk skattejakt uten å beskrive vold – ekstrem vold. Her ble voldsbeskrivelsene ekstra sterke. Ikke på måten han beskrev volden rent teknisk, men det var måten han beskrev tankene rundt dem på. Forfatteren skriver kapitlene med forskjellige jeg - perspektiver, og når han beskriver voldsutøverne i jeg -perspektiv ble det utrolig sterkt. Veldig dristig gjort. Kjempekvalmende å være inn i hodet på en som torturerer, voldtar og lemlester. Men la det være sagt, dette er ikke en ”splatter-bok” – volden hører med og passer veldig godt inn i historien. Den kunne ikke vært uten, og her er også mye varm søken etter, og opplevd kjærlighet. Veldig bra bok, som tar for seg rasisme, overgrep mot urbefolkning før og nå, opprør, kjærlighet, fortvilelse, kynisme, søken etter kjærlighet, identitet og blodsbånd – og rettferdighet.
Dette var boka si det ja. At den ikke står øverst på hyllene hos bokhandlerne er et under – men sånn er dessverre bokverden. Merk dere Johan B. Mjønes.

Jau; kor mange bøker, songar og filmar har ikkje vore laga om forboden kjærleik, og om forboden seksuell utforsking i ubalanserte maktforhold? Vi les om fenomenet mest kvar dag i avisene, og vert like forbina og forbanna kvar gong. Så oddsen for at ei lita bok om temaet skal trollbinde ein stakkar til langt på natt er sjølvsagt liten - men han er der. Klokka er i skrivande stund 01:43.
Må berre sei at eg vart veldig imponert over kor forfattaren klarte å halde på spenninga i ei bok, som på ein måte var føreseieleg når det gjeld handling. I bøker går det oftast som det går, når det går for vaksne menn i unge jenter. Det var nok ikkje om dei fekk kvarandre, eller om dei kom til å flykte saman, eller ikkje, som var spaninga og driven i boka. Det var måten ho var skriven på. Forfattaren klarte å dreie perspektivet frå den eine til den andre. Frå den svake til den sterke, som var ”svak” for den svake part her, og svikta både den eine og det andre. For det er det som er gale. Det er ikkje aldersforskjellen, sjølv om ho var sytten, han over førti og far til ei som var året eldre enn ho. Den lyt vi tåle, også blant andre folk en filmstjerner og andre kunstnarar. Det er maktforholda elev/lærar som er det gale her.
Det flotte handverket med skrivinga, er at ho klarer å la oss føle lengselen og saftene til denne unge eleven, som ikkje får utforske seksualiteten sin saman med sin prektige kristne kjærast, fordi han har eit noko gamalmodig syn på sex før ekteskapet – ”å spara seg er betre enn å para seg”. Sevja i hovudpersonen Jill stig, hormona rasar i kroppen, og dei vert vanskeleg å kontrollere før blikket stoppar på Peder, denne flotte læraren, som forfattaren, når ho skiftar til hans perspektiv, får oss til å føle at han litt motvillig og karakterlaus, svikta mangt og mykje, og følte seg dregen over den eine grensa etter den andre, og den tredje…… Ja, og så er plutselig gamle vaner vonde og vende, og det er i boka, som "in real life", vondare for den eine enn for den andre - sjølv om ingen gikk heilt fri.
Det einaste eg ikkje likte med boka var slutten. Der var det nokre sider som eg ikkje forstår kvifor ho har lessa på, men det gjer ikkje so mykje for heilheita. Kanskje moraliserer forfattaren om korleis det kan gå om ein sluttar i kyrkjekoret, får seg nye venar som ein prøvar ut ungdomens kraft med - eg veit ikkje - men ho skriv utruleg bra, så eg velgjer å slette dei siste sidene frå minnet om boka.
Ei knasande god bok med mange veldig gode dialogar, godt komponert om eit utslite plot, som ho meistrar på en framdragande god måte. Dei viktigaste karakterane vart vi kjende med, dei ikkje fullt so viktige vart statistar - og det var heilt greitt, det var det dei skulle være også. Heilt til........
Det var rett og slett berre flaks at eg kom over denne boka. Grunnen til at eg festa meg med den var at forfattaren heite Djupvik, opphavleg frå Gurskøy - som meg sjølv. Og topografien stemmer veldig godt med Hareidlandet, Ulsteinvik, Herøy og omegn – berre so det er nemnt.

Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.

Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.

"Fredrik", Leo Lionni
I dag fikk familien min en pakke i posten. Ei bok - ei vennebok.
Den handler om fem mus som stresser med å hamstre til vinteren. Fire hamstrer mat - en ser ut til å sløve og ta livet med ro. Men når vinteren er på sitt hardeste, kaldeste, ensomste, og det er lite med mat, forteller Fredrik hva han samlet på: gode minner. Han forteller om våren, farger, varme, og gir dem det håpet de trenger for å komme seg gjennom vinteren - sammen.

Fin bok om at vi trenger mer en mat og materielle ting for å overleve :-)

Min første bok av Egeland
Hovedpersonen er en gutt på14 år, som sammen med sin mor skulle delta i utgravninger av katakomber i Roma. De kommer nesten i gang med det, men så tar vardøger, parapsykologi, barn vs unges opplevelser og åpenhet til det uforklarlige, Einstein, andre steiner, tidsforståelse og andre dimensjoner over. Moderne spesialtrente munker i Herrens innsatsstyrke, med teknisk innsikt, får vi også kjennskap til, sammen med spiritisme, nekromantikk og déjà vu begrepet. En moderne bok skrevet i 2013, med gode tidsbilder som feks at nettbrett og telefonfotoapparat er en selvfølge i alles hverdag. Et annet tidsbilde er en kvinnelig preste og en annen vis kvinne - ikke bare kloke menn med makt som actionlitteraturen ofte er full av. Innklemte faktabobler, som jeg er helt sikkker på er fakta, er også et fint virkemiddel. Fin bok til tenåringer, som kanskje etter denne får lyst til å lese mer av Tom Egeland, Dan Brown og Gert Nygårdshaug - og vips så vil historie- samfunnsfag- og RLE-timene bli favorittfag. Skulle de ikke bli det, vil de i hvert fall bli mer spennende, og de vil få flere knagger til å henge kunnskapen sin på.

"Hvit planter", Øystein Wiik
Etter å ha gleden av å høre forfatteren lese fra sin siste bok, live på en scene, ble jeg nysgjerrig og lånte et eksemplar på eBokBib. Ser at han vil mye, han vil det veldig og han vil gjøre det morsomt. For meg ble det rett og slett en kitsch fortelling om skip, skipsredere, hav, Afrika og alt for usannsynlige sammentreff av nære og fjerne gamle relasjoner. Men, jeg tipper at denne boka kan være underholdende på lydbok hvor han selv leser, for det er jo noe med denne mannen da. Artig at han vil prøve seg som multikunstner - det skal han ha.

"Tigertimen", Fredrik Skagen
Joda, det er litt fornøyelig og god underholdning å lese en bok hvor russerne er skumle i det fjerne og nære, IRA pakker sine bomber, både freds- og miljøbevegelsen er i bevegelse til å få stadig alvorligere ting å passe på.Og når kulissene til dette er byer med navn som fotballag, fikk jeg også en påminnelse om at jeg engang brydde meg om fotball. Forfatteren gjorde i hvert fall det når han skreiv boka. Selv om boka gav viktige påminnelser om livet på tidlig 80-tall, på måten han også skreiv inn viktige politiske prosesser og dramatiske hendelser, fenget ikke boka meg så veldig. Den største spenninga med Morten Martens var for meg forholdet til dattera i Trondheim, hvor han også vekselvis tar oss med, bla til den store bryggebrannen, og til den nå nedbrente brune kafeen Troubaduren. Det gir vel meg en pekepinn på at jeg ikke er helt på krim for tiden.

"Dødelige dråper", Sidsel Dalen.
Etter en særdeles god omtale av denne boka av en bokblogger via Facbookgruppa "God bok", fikk jeg lyst til å lese denne thrilleren. En bok om en skikkelig gravende journalist, hvor livet i Norge går litt i motbakke. Hun tar et oppdrag å skrive noe om norske oljeinvistreringer i Sør-Amerika. Hun er som sagt gravende og finner mye grums i oljebransjen. Vi snakker korrupsjon, vold, utbytting og miljøbomber.
Jeg ble skuffa. Dette er alvorlige tema som opptar meg, men i boka ble det litt for mange faktorer som ble sydd sammen på en for meg ikke troverdig måte. Det ble litt for mange av disse faktorene som traff hverandre "tilfeldig" til at den ble troverdig. Tror forfatteren har glemt både hvor stor regnskogen er (var, den kryper stadig), og hvor stor by Rio med sine 6,1 mill er. Hun burde med fordel fokusert mer på hovedhistorien, og strammet inn på bihistoriene. Oppbyggingen av boka, hopping fra scene til scene slik som Dan Brown gjør det, likte jeg godt. Men hun burde tatt seg litt bedre tid i hver scene i begynnelsen for at gjøre leseren kjent med personene - som var i overkant stereotype, men de funka bra for det. Fint å være på jungeltur igjen, og det er spennende tema, så jeg vil nok bla litt i hennes neste hvis den kommer.

"Over det kinesiske hav", Gaute Heivoll
Det er snart jul, og da kommer vi sikkert til å få høre "Det er julekveld i skogen" på radio. Det er ikke Gaute Heivoll som har skrevet den visa, men boka skapte litt av den samme stemninga. Han skriver varmt, melankolsk og med respekt om en ganske så sørgelig historie. Han skriver i jeg perspektiv om en mann som rydder et hus som han vokste opp i. Vi får stadige tilbakeblikk i minnene, og ta del refleksjonene han får, og det er stadige sceneskift. I dette huset hadde han vokst opp sammen med sine foreldre, egne søsken og "åndssvake" barn som han ble voksen sammen med. Alt var ikke like enkelt i dette fosterhjemmet.
Likte ikke boka så godt som "Før jeg brenner ned" av samme forfatter, men den har noe ved seg - den har det. Men jeg synes den ble litt for slakk. Slakke åser og slakke beskrivelser av stor dramatikk. Det blir litt for distansert, selv om han skriver veldig nært. Men jeg kjenner at den vil sitte litt i.

"Han er her igjen", Timur Vermes.
"Nå har noen gjort det igjen", tenker jeg. "Gjort hva da?" lurer vel dere på. "Jo; gitt treningekast 6, og snakket frem en bestselger, som gjør at folk kaster bort masse tid og penger på den".
Hvis dere har sett "Crocodile Dundee", lest eller sett "Elling", er det ingen grunn til å ofre tid på denne boka. Den handler om at Hitler våkner i Tyskland i 2011, betrakter og irriterer seg over samfunnet med sine Hitlerøyne, oppdager forskjeller fra sist han var her til nå, beskriver dette med sine noe fastlåste forståelser av det meste, blir kjendis og får litt sympati - og det motsatte.

Sitat fra boka: "Den som ikke tviler, er gal", sa Peter Ustinov.
Ok da; tviler ikke på at noen finner noe fornøyelig med denne boka også - og så tviler jeg på at jeg kommer til å lese noe mer av Timur Vermes.

"En mann ved navn Ove", Fredrik Backman

Boka begynner mest som vittig, men med litt språklig stakkato etter min smak. Heldigvis virker det som at Ove og forfatteren spiller hverandre bede og bedre utover i boka. Boka følger en mann med navn Ove med sine naboer, og kapitlene veksler med tilbakeblikk, slik at vi får dypere og dypere innblikk i hva som har formet Ove til den grinebiteren han er. Litt som å skrelle en løk: litt brun, hard og grov ytterst - så skreller man lag for lag, og når man kommer innerst oppdager man tårene er i øyekroken,. Mange vil nok oppleve både lattertårer og andre tårer nedover kinnet også.
God bok, som har fått mest oppmerksomhet for sin humor, men den har så uendelig mye mer; gir også rom for ettertanke og har mange gode formuleringer:
"Det kreves bare en eneste solstråle for å drive skyggene på flukt". (Kona til Ove)
"Ove ser på jyplingen slik middelaldrende menn ofte ser på yngre menn som synes å finne opp en egen grammatikk etter hvert som de snakker".
"Du! Det er du som har tenkt å kjøpe deg en fransk bil. Du burde ikke bekymre deg så mye over andre, du har problemer som det er".

"Vi ses i morgen", Tore Renberg.
Stavanger er en rik oljeby med masse vellykkethet, høyt utdannede mennesker, pene mennesker med raske penger og ditto biler. Porschebestanden er stor. Men der er også helt "vanlige" mennesker, hvis det er noe som heter det da, og mennesker som sikkert kunne ha blitt "vanlige", hvis de bare ikke hadde blitt sviktet i en sårbar alder. Det er mest den siste gruppa mennesker denne boka handler om - og om kjærlighet. Vi følger noen ungdommer i sin mest sårbare alder, hvis det er noe som heter det da, og en gruppe voksne som er sårbare hele livet. De prøver å gjøre så godt de kan innenfor de rammene de er tildelt, som nok ligger langt utenfor de rammene de vellykkede lever innenfor, og som de med Porsche nok ser på som en selvfølge at alle skal klare å leve innenfor. Disse voksne har et noe heftig fellesskap rundt et flyttebyrå for å hvitvaske småkriminelle handlinger, og som til frokost gjerne spiller høylydt rockemusikk for å få litt ro rundt bordet.
Lederen for disse mener at det er stor svakhet i det kriminelle segmentet, at de mangler stabilitet i livene sine, derfor er ofte sure og gretne, og begår handlinger som strengt tatt ikke er nødvendige for å tjene nok til livets opphold. Han ser på gjengen sin som grunnfjellet i byen, og ikke minst i sitt og sin søsters liv, og prøver så godt han kan å tilføre gjengen stabilitet, ro, kultur og tett coaching som en moderne leder bør – gjerne med sitater fra rockeband.

Boka bytter på å følge forskjellige personer, med forskjellig ballast, kapittel for kapittel, gjennom en høst, sikkert i fjor, men med stadige tilbakeblikk i livene deres. Den kan først beskrive en scene mellom to personer sett fra den enes perspektiv, så ta situasjonen opp igjen fra den andres perspektiv i neste kapittel. Forfatteren trør nærmere og nærmere, innenfor og utenfor karakterene. Se for deg at han først skisser opp karakterene og omgivelsene hver for seg på et lerret, så legger han på flere og flere elementer og lag - og vi ser at de hører sammen. Så mer og mer dybde, flere og forskjellige objekter i forskjellige positurer, sett fra hverandres perspektiver - og med musikk som tidsbilder. Dette utvikler seg til et tredimensjonalt tablå full av historier; så levende at du føler du er inne i det, går mellom disse skikkelsene, blir litt redd for noen og redde for andre, men samtidig nysgjerrig på dem, litt glad i dem – kanskje ikke alle. Du lurer på hvorfor en løfter handa. Om han vil slå eller bare stryke noen på kinnet? Du lurer på om hvorfor en tar frem pikken. Vil han bli sug, pule eller rett og slett bare pisse? Du lurer på om når noen åpner munnen, vil hun si noe klokt eller søtt? vil hun suge pikk eller rett og slett spy? Du lurer på om en vil legge frem en plan til noe kriminelt, eller bare si noen kloke sitat fra et rockeband. Og så, mens du gransker dem fra alle kanter, og hører på spillista som ligger på Wimp, oppdager du at forfatteren lukker boka – end of story. Han er ferdig med dere, og det før du har blitt kjent nok med karakterene, som for deg har endret seg underveis, før du har hørt alle låtene og kommet deg ut – og du håper at forfatteren vil skrive videre, og ønsker så innstendig at vi kunne ses allerede i morgen, Tore Renberg.

"Sjabervik, Øystein Orten.
Sjabervik er nok inga lystig bok. Naturleg nok, for sjaber betyr elendig. Eg meiner slett ikkje at boka er elendig. Tvert i mot så er ho bra, men ho skildrar lite lystige ting og elende godt. Forfattaren fortell ei god historie om historia i ei mer eller mindre fiktiv bygd på Sunnmøre - ikkje so langt frå Hareid vil eg tru. Han skildrar livet i denne bygda heilt frå 1835 og fram til 2010, sett frå forskjellige perspektiv. Ikkje frå det perspektivet til dei som det blir skreve om i avisene og i bygdebøkene. Heller ikkje frå det perspektivet til dei som får skrive historia vår. Nei, han bytter perspektiv 21 ganger frå 1835 til 2010, med at det er outsidere som fortel eller vert beskrene. Perspektiva skiftar og går som ein spiral oppover på utsida av bydehistoria. Ei bok som beskriv den velstandsutviklinga vi, me eller oss he hatt - sett frå dei som ikkje fekk bli med på lasset.
Sjølv om boka stort sett er trist, har den også nokre gullkorn som er godt pussa:
"Kåt er eit ord for å ikkje ville døy".
"Redd er eit anna ord for å ville leve".
"Er du sikker på at me har nok bensin? Denne bilen drikk meir enn naboen".

"En tid for alt", The Karl Ove Knausgård.
Da har jeg endelig fått lest noe av Knausgård - og endelig er jeg ferdig med denne boka.
For meg ble det et slitsomt prosjekt, fordi jeg kan ikke bibelen utenatt, og da ble det litt titting i støttelitteratur mens jeg las. En veldig ujevn bok, hvor han tar for seg mange viktige hendelser i bibelen, gjennforteller dem med mange sterke og ofte gode beskrivelser av indre strid og følelser. Han tar for seg engler i alle mulige former, og han er også innom hva kjente og mindre kjente tenker tenkte om engler.
Det som fungerte best var de menneskelige bibelske dvelingene om universelle problemstillinger - der er han god. Dette englemakeriet virket som en middels særoppgave på ungdomsskolen om engler - vil jeg tro. Dårlig skrevet, ujevnt, opplisting og tildels kjedelig. Siste del av boka, når han er på jorda i vår samtid, var også bra. Jeg skulle nok ha lest hans første bokført, for å få full utbytte - men sånn ble det ikke. At han skriver godt i disse lange store bindene om sitt liv, er jeg overbevist om; for dette med refleksjoner, indre strid og følelser ser det ut til at han er god på.

”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet”, av Eivind Hofstad Evjemo).14.10.12
”Arealet på en heiskupe skal være minimum 1,4 x 1,1 m, men helst 1,4 x 1,6 etter som rullestolbrukeren bør ha muligheten til å snu”
Vel, som heiskontrollør kan jeg lett gå god for at Evjemo har drevet med skikkelig god research. Han vet også mye, som meg, om dette med universell utforming av samfunnet vårt – for at også de som sliter med både det ene og det andre skal kunne ta del i det. Etter som jeg jobber med problematikken heiser og UU, samt har en gryende MS-diagnose, har jeg sett frem til å lese denne boka. Han skildrer livet i en liten småby, hvor han i detalj tar for seg flere personer med forskjellige utfordringer, deres fysiske oppvekstmiljø, omgivelser og mange av de personene som står disse nær – både nære familierelasjoner og profesjonelle støttespillere. Prisverdig at noen skriver så grundig og svært detaljert om dette temaet. Evjemo må være en utrolig observerende sjel. Han maler ut det ene dagligdagse handlingen etter den andre. Av og til så detaljert at det kan brukes som opplæringsinstruks i disse gjøremålene. Han går skikkelig under huden på hele persongalleriet sitt. Så her får vi et godt og helt sikkert et realistisk bilde på hvordan det er å leve med spesielle utfordringer. Veldig spesielt for meg å lese om dette. Og det er nok med denne boka som med alle andre; vi leser dem med våre øyne og får forskjellig ut av dem.
Nå vet ikke jeg når en bok får betegnelsen en murstein, men med sine 490 sider er den vel i grenseland. Personlig synes jeg at forfatteren burde kuttet litt ned på persongalleriet når er så utmalende i alt han skriver, og han burde også etter min smak begrenset seg litt i hva han maler ut, slik at boka ble litt mer kompakt og fokusert på temaet. Kanskje burde han også lagt inn en ekstra overordnet konflikt/spenning/rød tråd/mål, for å få til en annen finale – selv om boka tar seg godt opp mot slutten.
Han skriver utvilsomt godt om et viktig tema, og jeg kommer helt sikkert til å bla litt i ”Vekk meg hvis jeg sovner” som han mottok Tarjei Vessaas`s debutantpris for.

"Slik vann tar form", Andrea Camilleri.
Fikk låne en bok av en venn som er gift med ei fra Italia. Bøkene, og TV-serien basert på dem, er svært poulærere der nede, bla fordi politimannen Salvo Montalbano fremstår som en samfunnstøtte - ikke alle med makt på Sicilia som er det. Rammene rundt skal være ganske realistiske, og oversetteren, Jon Rognlien, har lagt inn en liten forklaring på hvordan justisen på Sicila skal virke, samt en liten sosiometrise om personene som er med, bakerst i boka.Veldig greit altså. Les det først. Boka er utgitt i 1994, så det er jo gammel krim som ikke fokuserer alt på DNA-sjekking, mobilutskrifter, basestasjoner og gps-signaler. Befriende. Så var den på bare 170 sider. Fint det også, da rekker ikke politiet så mange heseblesende "nestenarrestasjoner".
Et morsomt grep var å lese om hva en søppelkjører, som er rimelig langt nede på rangstigen, tenkte etter å ha meldt inn en sak på telefon: Han liker å lese skuespill, og går i teateret når han har nok penger. Etter en tlf samtale til øvrigheten om noe myssefistisk, skrev han ned hvordan dialogen hadde gått, og konkluderte med at her var det noe muffens, for hvis dette hadde stått i en bok, eller fremført på en scene, ville det ikke være troverdig. Ja, det er vel sånn man blir hvis man leser mye og liker dialoger; litt opptatt av hva som faktisk blir sagt eller ikke. Har tenkt litt på det i valgkampen forresten. Godt valg.

"Før jeg brenner ned", Gaute Heivoll
Jeg tror at alle pattedyr har et nervøst forhold til åpen ild, og at alle mennesker er redde for, og har et forhold til brann.
I løpet av de dagene jeg las denne boka var det storbrann på Ranheim, nord for Trondheim, mange ble evakuert, det var stor fare for eksplosjoner, og planene for masseevakuering lå klare.. Sør for byen, på Orkanger, gikk deler av et stort kjøpesenter, som jeg tar hyttehandelen på, opp i røyk. De har funnet arnestedet - trolig påsatt sier politiet. Noen har altså brent ned vinmonopolet "mitt".
I barndommen min flyttet det inn en famile i huset ved siden av mormor. De hadde mange barn som vi lekte med, og de hadde bare nye leker og klær - de hadde mistet alt i en brann, og det gjorde inntrykk. For to år siden brant nabohuset på den andre siden til bestemorhuset ned. Når jeg i tillegg legger på minner fra 1968, da jeg var en liten gutt; en fireåring som gjemte seg når politiet kom for å oppsummere sløkkinga, mens brannkorpset fra Ålesund og Spjelkavika rullet inn slangene, etter at "små barns lek med fyrstikker", som det sto i Sunnmørsposten, hadde brent ned 6 mål skog og kratt rett under høyspenten i Fremmerholen, hvor var strømtilførselen til Ålesund og omegn gikk. De nevnte heldigvis ikke navn på de tre brødrene, som bare skulle svi av noen tuer - på en fin vårdag.
Vel, det er med dette bakteppet jeg las denne boka. Det er mitt forhold til brann.

Gaute Heivoll også har et nært forhold til brann, og til bygda si. Og jeg tuller ikke eller harselerer, når jeg forteller at han skriver med varme. Han forteller en historie om seg selv, og familien sin, om bygda si, om landskapet og folkene som bor der - og om en pyroman som satte sine spor der.
Han begynner å fortelle om en brann, og at "han er tatt" - så spenninga er ikke om de finner pyromanen. Det som er spennende er hvordan han vekselsvis i tilbakeblikk ruller ut brannslangene, historien om seg selv, om bygda, om de mange brannene, og folkene som berget fra brannene. Familien til, rettsaken om, og om hvordan pyromanen preget livet i bygda Finsland fra1978 og frem mot i dag. En dramatisk bygdebok - på en måte.
For meg var dette gripende lesning - en veldig godt fortalt historie.
Anbefales
Nå skal jeg ta batteritest på røykvarslerene, før jeg fortsetter på "Den ulende mølleren, Arto Passilinna. Trenger noe lettere nå.

"Fritt fall", Fredrik Skagen.
Vi kan vel fastslå at hyppigheten av sommerdager over landet avtar, ikke frister det så mye med kald pils i kulda, og vinden i fra høyre blåser jo sterkere enn noensinne - men gleden av å snakke om bøker vi lika er heldigvis fortsatt her. Her på God bok.
Er ferdig med min første, men helt sikkert ikke den siste, bok om Morten Martens. Hvis jeg hadde vært sportjournalist ville jeg nok sagt at det er en skandale at jeg ikke har lest Fredrik Skagen tidligere. Nå er ikke jeg så interssert i fotball, og vil ikke kalle det en skandale, men kom ikke på noe annet utrrykk, men jeg antar at forfatteren er glad i fotball, for han krydrer på med fotballresultater hele veien. Artig å lese en bok fra tidlig 80-tall, hvor det snakkes om EDB-terminal osv. Skagen blir nevnt sammen med navn som MacLean og Bagley, og han skriver inn musikk, bla Chris De Burgh. Artig, for når jeg var hekta på disse, var ofte Chris De Burgh bakgrunnsmusikken.

Synes Skagen skriver godt, han fine overganger mellom scenene i det jeg vil kalle en thriller. Han skildrer godt, går inn i menneskene, og selv om det foregår kriminelle handlinger med jakt og flukt her, så handler vel boka mest om identitet, flukt fra en, søk etter den nye - og kanskje en erkjennelse av at må finne sin egen og ikke strebe etter de verdiene andre forteller er så bra. Det er også en sterk kjærlighetskildring - mellom far og datter.

"Brenn huset ned", Frode Grytten
Det er mange gode grunnar til å lese denne boka frå Frode Grytten. Framfor alt fordi han er ein glimrande skildrar når han skriv om opprør og The Clash. Han gjer det med kjensle, omtanke, humor, med gode bilde - og han gjer det til og med på nynorsk.
Veldig god bok som favnar særs mykje - sjølv om den er på berre 110 sider. Han tek fyrst for seg Tha Clash som ein musikkbevegelse, før han dukker djupt inn i, rundt og somme stadar oppå kvart enkelt medlem i bandet. Han tek i relasjonane deira - både som bandmedlemmar seg i mellom, men og til relasjonar dei hadde, eller savna, i oppveksten. Han gjer det godt, tidvis på ein lyrisk, vekselsvis galloperande og travande måte. Tann for tann - øye for øye - riff for riff - og sniff for sniff.
Ivar Aasen var også i mine auge ein punkar, så at Grytten skriv boka på nynorsk passar særs bra. Grytten brukar eit nynorsk som er forståeleg for alle - og det var vel akkurat det som var meininga med heile nynorskprosjektet - way back. Eit skriftspråk for folk flest, med ord og uttrykk som vanlege folk hadde eit forhold til; der dei budde der dei elska. Språket til grasrota, bønder, fiskarar; dei som ikkje hadde gått på universitet og let seg forme etter det dei etablerte på toppen av samfunnet ville - eit skriftspråkopprør mot fiffen, dei etablerte og dekadansen fra det store utland og frå pengemakta. Akkurat som punken er det. Frå side 94: "å endre verda og artikulere kjenslene til ein heil nasjon". Synd at mykje av arven frå Aasen har blitt skusla bort med tvang om å skrive på ein måte som lkkje ligg ein nær, slik at altfor mange unge i dag får eit forhold til Ivar Aasen som "far til spynorsken". Vi burde heller fokuser meir på det viktige han gjorde for språkutvilkinga og kulturforvaltninga, og sjå på bodskapet i tekstane hans - ikkje berre konservere hans minne og gje dei vanskelige stiloppgåver. Hadde Ivar Aasen levd i dag, hadde han vore rap-artist på østkanten i dei store byane, og rusa seg der. Ikkje med kvitvin på operataket.

Det om Aasen som punker sa ikkje boka noko om. Det får stå for mi regning. På mi regning står også det eg skal skåle med når eg skal heve glaset KL 21:50, 21. September. Altso no på laurdag. For det var på det tidspunktet i 1979, på New York Palladium, at Pennie Smith tok bildet av Paul Simonon, som er brukt på plateomslaget, og som heng som plakat på mange gute og jenterom i heile verda; som eit symbol på det motsatte av borgerleg dekadense. Skål for språkåret 2013 , The Clash, Frode Grytten - og Ivar Aasen.

"Rubicon", Agnar Mykle
Boka handler om en students reise på motorsykkel fra Bergen til Paris, hvor han blir forferdet av å ikke få smør til loffen, og kåt av å kjenne på huden til en fersken. Men det er Mykle som har skrevet boka, og da har den så uendelig mye mer i seg.
Studenten Valemon, som i mitt hode er Ask Burlefot, har stadige tilbakeblikk sin barndom, på sin filosoferende ferd til Paris.
Mykle er ekspert i å fortelle forskjellen på hva han har tenkt å si, hva som ble sagt eller stutret frem - og hva han i ettertid tenker at han burde ha sagt. Kjenner meg såååå godt igjen i det - og i mye annet. Studenten i boka er også veldig god på å føle andres smerte og lidelse - det var sikkert Mykle også, og det er vel derfor han klarer å skrive på en sånn måte at det treffer. Mange har nok følt det samme som han beskriver i andre liknende situasjoner. Og han skriver på side 82: "Min Gud, hvorfor er jeg belastet med evnen til å forstå alle mennesker?" Jeg er overbevist om at han mener seg selv.
Det er nok egentlig det boka handler om - det å forstå samfunnet og menneskene i det. Jeg noterte utrolig mange sidetall med gullkorn og fantastiske pasasjer, men den hadde også noen turer ute i verden som for meg ble litt så som så. Som etnisk sunnmøring er høydepunktet "Sagaen om Draugene", hvor han tar for seg den sunnmørske folkesjela. Å bli æreskjelt på en sånn måte, trodde jeg ikke var mulig. Her drar han opp det positive vi er så stolte av med, setter det i et verdensperspektiv, drar det gjennom gjørma og skyller det ut i havet på en sånn imponerende måte at jeg føler meg parodiert - og det skal jo være en ære å bli parodiert. Det har jeg hørt på radio. Jeg sitter her og er heilt forfjetra.