"Rasmus rebellen", Øystein Orten

I går fekk eg ein pakke og eitt brev i postkassa. Brevet var frå futen; purring på restskatten. Pakken var frå Ark; boka "Rasmus rebellen", Øystein Orten. Dette hører litt i hop. Rasmus rebellen var min 8. tippoldefar, og det er han denne boka handlar om. Han kjempa fiskarbøndenes sin kamp mot futane sine aggressive og korrupte skatteinnkrevjing på mørekysten

Boka famnar mykje om tidsepoken på. Eg les den som ein historisk roman om Sunnmøre på 1600-talet. Forteljarstemma, Aslak frå Myklebust, fortel ho Ragnhild, barnebarnet til Rasmus, om Rasmus sine bravadar og tek for seg ei tidsepoke kor Noreg var vanstyrt frå Danmark, og Rasmus dreg i klageferd til kongen i København, men det er berre det at det er berre sorenskrivaren som har rett til å forfatte bøndene sine bønneskriv til kongen. Og det er berre på tinget det er lov samle inn pengar til klagereiser. Ei klagereise for å tale fiskarbøndene si sak.
Ei knasande god bok om bondeopprøraren Rasmus, som hadde ein særs sterk sans for rettferd, og gode talegåver. Då han kombinerte disse ferdigheitene, med eige og andres mismod mot øvrigheita, fekk han dei sistnemnde mot seg – og han gav seg ikkje.
Alle dokke som bur der kartet viser, har familie derifrå, eller på anna vis er så heldige å kjenne ein sunnmøring, eller berre har høyrt om dei, bør ta seg tid til å lese denne boka. Då vil dokke skjøne korfor sunnmøringane ofte ser på innlandet og Austlandet som ein fordyrande og byråkratisk pengesluk og ein omveg til dei store marknadane ute i verda.
Forfattaren er historikar, og teiknar eit godt bilde over korleis det var på dei danske utpostane på denne viktige historiske tida i Norden. Eg som er fødd i Volda, levde mine fyrste leveår på Leikong, før eg vaks opp på Skodje, kosa meg gløgg gjennom heile boka. Han har med så mange stadnamn at det er ein fryd same kor på Sunnmøre du har vore. Eg nemnar i fleng: Hareid, Vartdal, Leikong, Sjøholt, Giske, Myklebust – og må nesten stoppe der, men der er fleire. Han dreg oss også med utanlands, bla. til Romsdalen, Bergen, Oslo, Amsterdam.
Ei veldig god bok kor vi blir kjende med horer, svartkjeftar, desertørar, fiskarar og bønder, futar, fogdar, fantar, korrupte embetsmenn og den hyperaktive Kristian Kvart og Fredrik III. Her er bødlar og avrettingar. Eit skikkeleg godt fortald tidsbilde frå denne tida.

Eg må vel for ordensskyld legge til at eg har betalt min skatt, og at eg gjer det stort sett med glede, men eg vart diverre eit par dagar for seint ute denne gongen. At boka og purringa kom på same dag, synest eg var utruleg morosamt.

"Ut av ilden", Ingvar Ambjørnsen
Hovedpersonen er en krimforfatter som blir vide kjent, og vi følger ham gjennom spillet i bokbransjen, hvor tema som
overstadig beruselse og bakrus - mest om den rusen enkelte nordmenn får av seg selv , og den bakrusen folk kan havne i av følt urettferdighet, går som en rød tråd i boka.
Omgivelsesbeskrivekser i særklasse, noen ganger litt i overkant, samtidig som han beskriver vår navlebeskuende hyllest til de som er på vei opp opp opp, og hvor fort vi de samme folka kan hjelpe dem ned igjen.
Boka begynte bra og hadde en flott finale, med et oppgjør mot norsk splatterkrim, men var litt for kjedelig i en for lang periode. Dette er en av flere bøker i et skriveprosjekt, som det kan være greit å lese litt om her:
http://www.forlagsliv.no/blog/tag/skriveprosessen/

"Bipersonar", Carl Frode Tiller
Herre min skapar kor eg gler meg til hausten, for då kjem skaparen av denne boka ut med Innsirkling 3. Denne boka er også bygd litt på, eller i vert fall forska litt rundt, same måten å tilnærme seg persongalleriet og ei historie på, som han gjer i Innsirklingsbøkene; han skriv kapittel for kapittel i forskjellige perspektiv. Skildrar personar, miljø, utfordringer og konflikter. Masse utfordringer og store konflikter. Han skildrer usikkerhet og overfølsomhet so ein skulle tru han var i slekt med Agnar Mykle. I denne boka er det tydeleg at han forskar i oppbygging og skrivestil, og han kommuniserer utruleg godt med lesaren ved å skrive inn en fyr som viser seg å være forfattaren av denne boka, kor han fortel og drøser litt rundt både livet og boka.
Fantastisk, sjøl om nokre kapittel var noko kjedeligare enn andre. Men sånn er det med både meg, deg og andre bipersoner; vi er ikkje like spanande.

Jon Fosse skriv så utruleg godt, kjenslenært, repeterande, med stadig nye utbroderinga i disse repiteringane sine. Denne boka her ei mysteriebok. Ei mysteriebok om uro. Ei uro som er til å ta og føle på heilt frå start til mål, kor han i myseriet er innom alle kjenslene mellom håpet og svartsjukå, før han går inn i savnet og uroa. Dette er ei bok som må lesast. Har du ennå ikkje gjort det - gjer det.

”Mysteriet”, Vidar H. Andersen
En barne- og ungdomsvenn, klassekamerat, gjorde det med sin samboer, først med ei flaske i hodet, så hagleskudd i brystet - på kloss hold.
En romkamerat i militæret gjorde det, med sin hybelvert, med øks - delte hodet.
En jeg traff gjennom en fritidsaktivitet gjorde det, med sin eks, med grovkalibret gevær fra langt hold, gjennom sitt tidligere soveromsvindu.
Hvem som begår drap kan være vanskelig å si på forhånd, ikke engang etter de er dømt kan vi være helt sikre – las noe om Torgersensaken senest i dag. Hvem som dreper hvem er et mysterium, og fylt av tilfeldigheter.
Tilfeldigheter er også noe vi alle opplever. Jeg kjørte, sånn rent tilfeldigvis, gjennom Oslo 22.juli 2011. Først slapp jeg utrykningskjøretøy forbi meg, så begynte de å stoppe bak meg for å hjelpe folk – først etter at vi hadde kjørt forbi regjeringskvartalet og møtte ambulanser skjønte vi at vi var på vei bort fra noe vi antok ville være en historisk hendelse. Vi stoppa og plukka glassbiter fra dekkene og oppsøkte steder med internett for å finne ut hva som foregikk.
Hvis en forfatter hadde skrevet en thriller om det som skjedde 22. juli, før det faktisk skjedde, hadde jeg dømt det som usannsynlig og dårlig splatterlitteratur. Nå er jeg litt mer tilbakeholden med å si det – man kan aldri vite. Virkeligheten kan være både grusom og tilfeldig.
Det er med det bakteppet jeg leser denne boka, så hva som er hva i denne boka skal ikke jeg bedømme. Men som leser vil jeg si at den var veldig fengende etter en litt bevist konstruert dårlig start fra forfatteren: noen beskrevne liv, et drap, en etterforskning og en rettssak – alt full av små hull som leseren skjønner at det er disse hullene boka egentlig handler om. Det er kanskje krim – jeg vil kalle det en thriller, men ikke la oss henge oss opp i det.
Det er veldig god driv i boka, som tar veldig godt opp dagens tidsånd; i at de som ikke er akkurat som flertallet, som kaller seg normalt, lett kan bli satt utenfor. Det kan være de som er dumme, stygge eller fete, men også de som er flinke. De kan faktisk være for flinke. Dette har vært heftig diskutert her i hjernehovedstaden Trondheim. Den tar også veldig godt for seg hva vi kan finne ut av hverandre hvis vi er på nettet – gjerne utstøtt og har større hjerne enn omgangskrets. Hva ensomme ulver kan bruke sine ferdigheter til, har jeg beskrevet lenger oppe.
Har selvfølgelig googla forfatteren, og etter det tar jeg for gitt at de tekniske beskrivelsene holder vann. Her leverer han i bøtter og spann, så den delen av boka likte jeg veldig godt – skulle bare ønske at han kunne begrensningens kunst litt bedre, ikke på data, men dette med drama, tråder, nære relasjoner, kjellerlemmer og drap. For meg ble det litt mye kjellerlemmer, tråder og tauverk, som han fikk til å henge sammen til et fint nett – det er ikke det. Ikke falt han gjennom selv heller, men for meg kunne han godt ha redusert trådene noe, og redusert lengden på boka. Da hadde den blitt langt bedre, men det er nerve hele veien inn, så han er god på å holde spenningen oppe. Jeg las eboka. Ser at papirutgaven den er oppgitt til 561 sider, og ble egentlig litt overrasket at den var så lang, for det er et vanskelig format så lenge det ikke er en historisk roman – synes jeg.
Men det var meg. Har fått med meg at det er mange som liker innestenging, drap, kniver og smygtitting, og alle dere vil nok like den bedre enn meg.
Leseopplevelsen var kjempestor, da boka handler mye om både fildeling og FB, og jeg samtidig hadde gleden av å drøfte ”mykje og ymse” med forfatteren på nettet samtidig. Artig. Tror ikke det har påvirka ærligheten i det jeg skriver, da jeg liker å være tro mot min egen magefølelse.

"Mannen som ikke ville", Vidar H Andersen
Leser på nettet i dag at noen bloggere kan få bøter på opptil femti tusen kroner for å ha blogget om varer de har fått - altså er det å se på en binding, eller reklame. Derfor må jeg skynde meg å si at denne boka fikk jeg av forfatteren, og at vi at på til er blitt FB-venner. Da er det sagt, så får vi nå se da om vennskapet tåler min ubestikkelighet.
Til forfatterens forsvar kan jeg fortelle at jeg tok pause i "Hundre års ensomhet" for å lese denne boka. Det er et kompliment, men også en ulempe for ham, for da er det lett å både sameligne skriveskils, og lengte tilbake til Gabriel. Når jeg i tillegg likte "En mann ved navn Ove" så godt, er det lett å bli målt mot den også. Når det også er slik at jeg er veldig glad i Erlend Loe, begynner det å bli vanskelig. Vanskelig fordi skrivestilen kan likne litt på Loe, og når historien er om en ganske gretten ensom manns liv, går tankene mot Ove. Boka følger "Kjell", en rutinert rutinefokusert sjokladefabrikkarbeiders hverdag, som får sine tankeblikk tilbake i livet sitt når han sitter og dagdrømmer ved samlebåndet. Småmorsom skrivestil, med småmorsomme små uavhengige historier, men savner først og fremst dialoger som kunne gjort historiene og personene mer slagkraftige. Savner også en større sammenheng mellom historiene og den personen Kjell er i dag, for han er litt mer satt nå enn tidligere i livet. Det kan skyldes en beskrevt kjærlighetsavvisning, men synes ikke det holdt helt inn.
Ser alikevel frem til å lese "Mysteriet" av samme forfatter, må bare ta hundre års ensomhet først. Har ca sytti år igjen.

"Bli hvis du kan. Reis om du må", Helga Flatland.
I vinter. Ei natt. Noen timer. Noen hektiske timer, var jeg med på en FB-aksjon. Jeg er med i ei gruppe for veteraner, og en veteran takket for seg og soldatsamholdet, sa at vi på den gruppa var det beste i livet hans nå - takk for alt.
Flere fikk sporet adressa på navn, mobilnummer og andre veteraner i den byen han bodde. Ingen av oss kjente ham, men etter en stund var det en som skreiv på gruppeveggen at nå går det bedre med NN - han fikk snakke med noen.
Det er over hundre tusen NN-er i Norge. Alle har forskjellige opplevelser og forskjellige opplevelser av de samme opplevelsene. Mennesker er sånn - en soldat er et menneske.
Vi hadde god driv og var effektive den natta, vi veteranene. Helga Flatland har også det i denne boka. Imponerende faktisk. Veldig god driv i handlinga, med forskjellige perspektiv, historier og målformer om krig. Krig er ikke bare kuler og krutt - det er like mye angst og politikk. Veldig bra bok - gleder meg til de neste i trilogien. For ordens skyld vil jeg legge til at jeg hadde en tjeneste som ikke har satt sånne spor. Det er heldigvis mange solskinnssoldathistorier blant veteranene også.

"Steppeulven", Herman Hesse.
I det jeg runder av denne boka, om en mann i en helt spesiell femtiårskrise, er det bare en måned til jeg selv runder femti. Krise? Nei, men jeg tenker over hvem jeg er, hvorfor jeg er blitt den jeg er, om jeg har gjort de riktige valgene, om hva som har påvikra meg, hvordan jeg har påvirka andre, hva jeg har gjort med dem, skulle jeg vært mer konform eller konfronterende mot enkelte? Hvem hadde jeg vært i dag om jeg gjorde andre store eller små valg tidligere i livet? Brukte jeg motet når det virkelig gjaldt, eller bare misbrukte jeg overmotet på tull og vas. Har jeg påvirka andre negativt, tatt fra dem sine drømmer - eller har jeg beriket deres liv og hjulpet dem til å ta sine egne, men riktige valg? Er det bare jeg som skal stå til ansvar for mine hormoners påvirkning på dansen og på taleorganet, når det var hun som prøvde å ta, og tok kontrollen på dem? Er det en dans man må lære og ikke kommer foruten, hvis man vil finne seg selv. Er det noen der ute som hater meg? Hvis det er det, skal jeg bry meg om det? Hva er minst ensomt: Å være konform nok til å være sammen med mange? Eller ærlig nok til berike de man er likest og liker best? Eller skal jeg gå ut og inn i forskjellige roller, ta på forskjellige masker alt etter tid, endorfiner, hormoner og sted?
Det er sånne tanker man har når man nærmer seg femti. Akkurat de samme som jeg hadde når jeg ble førti, og tretti. Eller på vei hjem, alene eller i følge med noen, fra fest - i skoletimene og etter skolen når jeg var elev.

Denne boka er full av Søren Kierkegards livsanskuelser om valg for å finne sin egen identitet, midt i mellom de medfødte driftene i menneskemannen og de etiske og estetiske riktige normene som omgivelsene forventer - og ofte krever av oss, for å unngå utstøtelse av den spissborgerlige flokken. Vanskelig? Ja.
Hvis jeg skal prøve meg på å definere hva jeg oppfatter som fellesnevneren på å skrive klassiker, må det være å beskrive det ekstensielle, ved å følge et livsløps utvikling med samtiden, krydre dette med personlige kvaler - gjerne seksuelle kvaler, kjente filosofiske teorier, forskjellige kunstnere og dens verker - samt drøfe dette mot en og annen hendelse i Bibelen - tror jeg. Denne boka har alt dette - og det gjør den tidløs om det ekstensielle. Litt tung bok, og det er en fordel å google Søren Kierkegaard først - tror jeg.

"Kveldsvævd", Jon Fosse
Det gjer noko med ein, å lesa Jon Fosse altso. Han skriv så detaljert, repeterande og stilfullt, men framleis sakte og so ope - so sakte og ope at dine eigne tankar får tid til tenkje kva som kanskje skjer før det skjer - eller ikkje. Og eigne tankar kan ofte være vel so dramatiske eller romantiske som dei store forfattarar sine. Jon Fosse er dramatikar, og det er det som er greia her, i tillegg til språket sjølvsagt. Han får deg på fortellinga med heile deg. Sånn var Fosse i alle fall for meg den meste av stunda i alle disse tre bøkene som tok føre seg svært mykje om livet, kjærleiken, mørkret og døden.
Kveldsvæv er forresten eit gamalt uttrykk for når blomane lukker seg og tar kvelden.
Ønskjer med dette alle ein god kveld vidare.

"Syngja", Lars Amund Vaage
Eg har fått med meg at svært mange likar denne mykje omtalte boka, og den er vel mest omtalt som ei sterk og vakker bok om ein far som skriv svært ærleg og kjenslelada om sitt forhold til si dotter med autisme - og det er nok det boka handlar om.
Men ho handlar like mykje om deg og meg. Det som bergtok meg som det beste og sterkaste med boka, var kor denne forfattar og bussjåføren tok oss med på ei reiseskildrimg i livet med ein buss som ei raud rute gjennom heile boka. Han ser inn i seg sjøl, på sin omgangskrets og på si samtid. Gjennom dette skildrar han med stor innsikt både samfunnet og seg sjølv; at vi mennesker er sosiale vesner, som både påvikrar og utviklar oss saman med kvarandre. Kva då om dei "kvarandre" blir færre og færre. Kva skjer då med folk?
Gløym den for mykje omtalte diagnosa. Boka er universell, og handlar i bunn og grunn om korleis, slekt, vener, støtteapparat, ja korleis heile samfunnet ser på folk som er litt eller mykje annaleis enn oss sjølve. Taklar vi det? Taklar du det? Om nokon i din flokk får eit barn, eller ei anna utfordring, du ikkje heilt forstår - trekk du deg unna, eller er du der for dei? Eller er det lettast å ha en feelgood tapasaften med resten av venene, og snakke om kor sjølopptatte dei andre har vorte - og litt om hus, interiør, krig og fred og sånnt, om kor gode dine er i sport, litt om reiser og oppussingsprosjekta dine? Kanskje du sjølv også har følt deg avvist og uprioritert av dei, fordi dei ikkje hadde krefter nok til å kome på besøk?
Veldig djup, velskriven på ein lyrisk måte om alt frå: søken etter forelskelsen - og om den, om ograsmen, håp, fortvilelse, einsemnd, mørkre, skam, sorg, fornektelse - og takk til det vanlege. Der forfattaren i heile boka kommuniserer med lesaren om koffor og kordan skriva bøker - og om kvalene med å skriva ei så personleg bok.

Favorittsetninga mi i boka: "Det var ingen spørsmål i rekkehuset, berre svar"

"Markens grøde", Knut Hamsun
Markens grøde er en fantastisk bok om akkurat det - men ikke bare det. Den tar for seg mye annet det kan være god grobunn for også - det meste faktisk. Boka har et veldig sterkt persongalleri, som hver for seg, og sammen, tar oss gjennom en utviklingssyklus i livet, og gjennom en tidsperiode med sosial-, teknisk- lovmessigutvikling, og bygdeutvikling. Den viser oss at det er grobunn for mangt og meget, i fjell og li, bygd og by, hele tiden - og at det gjelder å passe på. For det skal ikke så mange mennesker til før det er grobunn for kjærlighet, sjalusi, håp, forplantning, fortapelse, fortvilelse, ryktespredning og salg av luftslott. Den viser også at et dårlig rykte kan spre seg som ild i tørt gress, selv på en regnværsdag - og det lenge før disse nymotens sosiale mediene kom på banen. Fenomenet fantes tydeligvis før også, i boka representert som en snakkesalg lapp og ei gammel dame, Oline, som var "online" på det meste - for å si det sånn. Dagsaktuelle saker som utseende, kosmetiske operasjoner og ikke minst kvinnens posisjon ved et uønsket svangerskap, omgang med tåkefyrster, er også viktige elementer her.
Boka har veldig mange høydepunkter. For meg ble det når Isak demonstrativt gikk inn i stallen for å telle en hest, og bokas hovedbudskap tror jeg ble understreket i en passasje hvor Isak og Inger, etter å ha svevd litt fra hverandre, kjempet en kamp sammen for å ta livet av en stor stein. (Men nå har jeg av en eller annen merkelig grunn et sterkt forhold til steiner da). Symbolet i denne passasjen er nok at jo lenger bort fra samhold rundt verdiskapning man kommer, dess større er faren for unødig jåleri, intriger, baksnakkelser og forsnakkelser. Noe å tenke på for oss alle i disse tider, hvor det å være online på sosiale medier er fellesplattformen for mange - Husk å gjør noe fysisk sammen også. Bygg etter eller annet – bare ikke luftslott. Man kan også fundere litt over at forfatteren beskriver Oline sitt sladder og intrigemakeri som politikk. Ja, det er nok sånn det er blitt, både i politikken og på online, og det er vel akkurat derfor sånne bøker står seg til evig tid - nettopp fordi den tar opp problemstillinger som gjelder "nårsomhelst og hvorsomhelst".

De fleste av dere har nok lest den, enten helt frivillig eller som pensum, dere som ikke har det, bør vurdere det.

”Profetene i Evighetsfjorden”, Kim Leine.

Det fine med slike bokgrupper, er at man kan finne folk med stort sett samme boksmak. Så når Olaug anbefalte meg å lese denne boka, ble jeg først nysgjerrig, så skeptisk når jeg så sidetallet - for tykke bøker er jeg litt tilbakeholden med å lese. Bøker på 557 sider er sjelden etter min smak. De skal alt for ofte ha med alt for mye, og i sin iver etter det fullkomne miste det viktigste; nemlig særpreget. Dette vanskelige formatet favner lett for mye, slik at alt blir til en grå masse, så jeg var altså litt skeptisk helt til jeg så at boka skulle dreie seg rundt livet til en prest. Jeg elsker prester i bøker og på film. De kan lett fylle alle roller like troverdig. De kan være snille, slemme, stramme, fjollete, overgripere, hatske, maktsyke angrende misbrukere av det meste, kunnskapsrike, gode samtalepartnere - og det stikk motsatte. Ja, prester kan kort sagt ha alle farger innafor den mørke kjolen.

Hva boka handler om? Mye. Vi følger en prest, med aner fra Lier i Akershus, på en reise gjennom livet, med de universelle utfordringene livet gir – om du går i bukse eller kjole. Selv om han egentlig har lyst å leve et bohemliv i de store byene og studere og filosofere over det meste, må han bli prest fordi det er det som er forventet av ham – og det er ikke gratis å studere, så han må bare stå på. Vi følger dette presteemnet på en dannelsesreise på slutten av 1700-tallet, som tar for seg mange klassiske emner i litteraturen som naturvitenskap, filosofi, kjærlighet, nærhet, sex og samliv, tukt og utukt, og ikke minst livet på Grønland, hvor den hedenske urbefolkningen møter danske krav – og motsatt. Karakterene er overtydelige, nesten som i en farse, så når ganske grusomme saker skjer er det ikke frastøtende, men komisk, ikke latterlig, men komisk. Han skriver og forteller godt, med et rikt ordforråd og forskjellig fortellerstil i boka, og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2013 for denne romanen.

Det er med romaner, som det er med modelleire. Først er det flere fine isolerte farger, men nå karakterene, hendelsene og stedene vikles sammen, sverter de på hverandre. Det blir nye mønstre, nye farger, og det kan gå lange både røde og mørkere tråder i klumpen. Hvis man jobber lenge nok med materien, som i en tykk bok, skal man ha sølet lite med vannfarger før man skjønner at alt lett kan bli gråbrunt og kjedelig - om man da ikke er påpasselig å tilføre noe nytt og friskt i prosessen. Eventuelt at man har klart å bevare en friskhet godt skjult inne i kreasjonen, som man blir glad for å treffe på når man vrenger den skikkelig. Dette er et svært møysommelig og vanskelig håndverk. Ikke alle klarer det. Heine klarer det godt ved å skrive inn en guidet reise gjennom avvikende handlinger rundt de ti bud - som ti nesten frittstående noveller i boka - men det ble litt for gråsprengt her og der. Han burde etter min smak stoppa litt før. Men det er sikkert fristende å holde på en stund når han først har gjort et så møysommelig forhånds arbeide for at denne oppdikta historia skal være troverdig ved stadig å flette inn fakta og hendelser som en gang var reelle og historisk riktige.
Vi er litt like sånn, Heine og jeg. Det ble litt langt dette også, og jeg skulle sikkert stoppa for noen setninger siden.
Gleder meg til å se Bokprogrammet på NRK2 klokka 20:55 i kveld 18.03.14. Der er forfatteren, norsk 17 åring som flyttet til Danmark, og har senere bodd 15 år på Grønland før han igjen er tilbake i Danmark, er gjest.

Egentlig så har jeg lyst til å hoppe på toget, for å komme meg på National Theateret og se Anne Marit Jakobsen spille Mathea, hvor Margareth Olin har regien i teaterstykket av denne fine boka. Det må bli bra. Skulle til å skrive at veteranen Anne Marit er som skapt til å spille hovedrollen, men får heller si at unge Kjersti er som skapt til å skrive en rolle til henne. Husker godt Anne Marit når hun harselerte med slanking, og laget noe om en banandiett. I boka her har Kjersti skrevet om bananer, da gjennom Descartes bananteori. Men jeg lar det skallet ligge.
Boka handler om livet, slutten på livet, til ei gammel ensom dame, som stuller i all sin ensomhet, med å ta stadige tilbakeblikk i sitt lite spennende liv med sosial angst, hvor memento mori er det sentrale temaet. Hun beskriver hvor usynliggjort hun har vært, hvor få spor hun har satt etter seg. Kanskje ønsket hun at det skulle være slik – vet ikke -, men i alle fall er det ikke lett å ha sosial angst uten et nødvendig menneskelig skall. Mathea kommuniserer nesten bare med seg selv, men også med det eneste mennesket hun har hatt positive relasjoner til, sin nå avdøde mann Epsilon. Han er hennes Skybert, og positive tanke gjennom hele boka. (Epsilon er jo også det femte tegnet i det greske alfabetet, og blir i matematikken brukt som en ørliten positiv verdi).
Einar Lunde også har en sentral rolle i boka, ”et anker” på en måte, for å bruke en metafor, som ankermann i Dagsrevyen og representant for den verdenen som er utenfor Matheas leilighet.

Det er en fryd å lese Kjersti sine bøker. Hun gjør som hun også gjør i ”Monstermenneske”, leker seg med språket. Legger gjerne inn sin forfatterkommentar ” Det rimte”, når hun ser et rim i setninga si – og jeg tror det kommer spontant, ikke noe fiksfakseri hun har tenkt på forhånd. Hun skildrer langsomt og funderende, stadige tilbakeblikk og paralleller på en veldig nær, sår og avslappet, finurlig og humoristisk måte.
Veldig god lita bok – som jeg egentlig skulle ha lest for lenge siden.

Vi er vel ca sju milliarder mennesker på jorda, så at alle ikke ser likt på alt, med det mangfold av styresett, geografiske og sosiologiske forskjeller denne planeten har, er en selvfølge - det skjønner alle.
Det veldig få skjønner, er at av og til kan folk tett inn på oss oppfatte samme sted og hendelser vidt forskjellig, selv om vi ser like ut, har mye til felles og kjenne hverandre godt - og er helt "normale" og friske.
Denne boka handler om en gutt som er autist, som klarer å sette ord på dette. Han har skjønt det han - og lever med det.
Fin bok om det å forstå særlig de med autisme, men gir oss også en påminnelse om at det er slettes ikke sikkert at alle rundt oss ser og opplever det samme som oss selv, og at forskjellige reaksjoner vi ikke forstår nødvendigvis ikke er irrasjonelle - det er bare vi som ikke forstår dem og bør prøve å forstå en gang til - i stedet for å dømme/fordømme.

Bokas svakhet er at den er markedsført som den er skrevet av en med autisme, og at det er så imponerende. Mange autister kan mye, og kan få til masse i sitt tempo, så jeg blir ikke så imponert.
Denne boka er redigert og skrevet om flere ganger av David Mitscell og hans kone, og jeg synes det er synd det ikke går frem hva som er Naoki sin penn, og hva som er de andres. Dette ble hengende med meg gjennom hele boka og dro ned stemninga litt.
Men bevares, en fin, lærerik og rørende bok om de som lever med autisme, og jeg er helt sikker på at de som har jobbet frem dette prosjektet liker Khalid Gibran sin "Profeten".

"Fra Kristiania bohêmen", Hans Jæger.

Nå har det gått diskusjoner i media om Per Fugelli er modig eller ikke, og om de som han mente ikke er det, virkelig er det. Hans Jæger var modig. Han skrev en bok om seg selv og samfunnet han levde i, veldig selvbiografisk, og han viste at han kom til å bli straffet og boka stoppet, for han var samfunnskritisk og avslørte dobbeltmoral. Det er modig.

Jeg bruker å velge bøker i forhold til noe som jeg anser som aktuelt for meg, eller at temaet er dagsaktuelt. Nå midt i OL, hvor det snakkes om seksuelle preferanser og normer, abortsaken herjer i mediene, det diskuteres heftig om de prostituerte, og likestillingsspørsmålet er jo også ett hett tema - og det går stadige diskusjoner om hvem som skal bestemme hva i samfunnet vårt, og om hva som er bra litteratur eller ikke. Vel i et sådan stund passer det bra å ta frem denne boka, for den har alt dette her.
Boka handler om noen skikkelige bohêmer som lever litt utenfor normene i Kristiania. De drøfter samfunnsstrukturer, makt og avmakt, leser, drikker, ønsker å pule ganske mye - men det lar seg by på noen visse problemer, da samfunnet og familiene til jentene krever at disse er dydige frem til ekteskapet, og da blir jo dette med prostitusjon ganske grundig drøftet. Frihet, og kristendommens påvirkning er også et sentralt tema.

Normalt skriver jeg om bøkene jeg har lest på språket den er skrevet på, men jeg las en scannet utgave fra 1885, og det ble nok litt for 1885ish til at jeg prøver meg på det.
I perioder tung å lese, ikke bare pga "språget", men den hadde sine litt kjedelige turer "hit og dit", men alle bøker skal ikke være lette - vi har godt av å bryne oss litt av og til. Veldig fascinerende å lese om at de temaene som er aktuelle i dag, var like aktuelle for 130 år siden.

"Olavs draumar", Jon Fosse
Jada, Fosse er ein god dramatikar, ein god forteljar, ein luring som forskar og prøver ut rammene for språket, då han skriv skildrande, flytande i både tid, inntykk og uttrykk, og minnar oss på at minnene frå fortida påverkar trua om framtida, og at både minnene og trua påverkar handlinga vår i nåtid - som etter ei stund blir fortid, før ho snikande kan innhente oss igjen, og når han skriv lange avsnitt om dette med kommasykja, jada, då gjeld det å halde tunga rett i munnen skal ein få noko ut av dette.

Denne forteljinga høyrer i hop med Andvake, men vart for meg språkleg jåleri og ikkje særleg spanande, sjøl om han sjølvsagt, som den dramatikeren han er, klarte å skape ei mørk skrekkfilmspaning heile vegen heim til vår Herre. For det måtte gå som det gjekk med med vår venn Asle, som glapp taket i Andvake.

Dandy, Jan Guillou.

Joho, juhu, hoho eller buhu, nå er jeg ferdig med Dandy. Er ikke helt sikker på hva passer best av de ordene der – de hører vel med alle tror jeg. Denne andre boka i trilogien var litt mer ujevn enn den første, Brobyggerne. I denne boka følger vi Sverre, den tredje av disse brødrene fra Vestlandet, som etter å ha studert sammen i Tyskland, dro hver til sitt for å drive med hvert sitt. Det kom jo frem i første bok at Sverre var homofil, fikk seg en engelsk kjæreste, sviktet sine brødre, og dro dit sammen med ham til England. Også denne boka tar for seg samme tidsperiode som den forrige – sånn stort sett. Men da sett fra unge utforskende rike intellektuelle homofile sitt perspektiv. Når den forrige boka tok for seg mye teknikk, krig og elendighet, er denne boka en reise i kunst- og kulturhistorien, de homofiles utfordringer i England – overklasseengland. Her er også krig og elendighet, sex og samliv, en tur til Afrika og store tanker om hvordan teknikken vil være med å påvirke verden - både i krig og fred. Guillou skriver veldig godt en parallellhistorie til den første boka, hvor vi nesten støter på handlingen i den første. Den var riktignok litt slakk en stund mot slutten – men for en slutt. Gleder meg masse til tredje og siste bok i denne trilogien om det store århundre.

Dette er ei veldig god fortelling. Ei utrolig godt fortalt fortelling, som er fortalt svært godt – uten en eneste ”ridende rytter til hest” som jeg akkurat nå presterte. Dette er historia om ei øy - og om det som rører seg på og rundt. Sånn som for eksempel fisken, krøttera, folka, vinden, båtene, regnet og de besøkende – ja hester også. Den forteller veldig konkret, nesten fritt for indre tanker, kruseduller, border og elger i solnedgang – men den har også sine poetiske vendinger om naturen, horisonten og om fremtida. Et bilde sier mer enn tusen ord, og en forfatter skal jo gi oss de gode bildene. Her gir han oss et flott bilde av øya med få ord:
"De har tre seljer på Barrøy, fire bjerk og fem rogn, hvorav den ene er arrete og diger som en tønne rundt midjen og heter Gammelrogna, og alle tolv heller i den retningen naturen har bøyd dem".

Øya og folka er i utvikling mot nyere tider, med store omstillingsutfordringer, ikke uttalte bekymringer og hardt arbeid for både store og små. Alle må finne sin plass. Det jobbes hardt hele tiden for å sikre morgendagen, så det er genialt at boka er skrevet med stor fremdrift, bisetningene maler ikke ut hva folk tenker og mener. Det dveles lite med fortiden, selv om den er med oss hele tiden. Sånn sett kunne tittelen like gjerne være ”Det usagte”. Det males hele tiden videre fremover. Det bygges, det skapes, det fødes, ting går i stykker og noen dør. Fortellinga fortelles med enkelte hull i utmalinga, som gjør at du må tenke egne tanker, og dette bygger spenningen opp og frem. Vi blir godt kjent med persongalleriet gjennom deres handlinger. De er alle sterke på sine måter, og det er mest det praktiske som teller her. Det er de som klarer å får jobben gjort, som må gjøre den – og det er også de som får makta over den. Det er arbeidslinja som gjelder – på denne øya får man makt av å jobbe hardt, og tilpasse arbeidsoppgavene til nyere tider. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verb, arbeidsoppgaver og redskaper.

Synes for så vidt at det var ei god bok, men tror at Jakobsen får den lille ekstra gratis positive presseomtalen, som flere andre menn i samme alder som har prestert flott tidligere ofte får. De får godt betalt for merkevaren sin. Jeg tenker da på Jon Michelets ”Skogsmatrosen” og Per Pettersons ”Jeg nekter”. Bak disse går pressa og reklamefolka i flokk.
Når det gjelder å beskrive sterke kvinner på kysten, prøv heller Trude Teiges ”Havet syng”.

”Innsirkling 2”, Carl Frode Tiller
Kven er vi? Kven trur du at du er? Kva trur du dei andre trur at du trur du er?
Kvar går grensa mellom å væra snill, forståeleg , oppofrande og omsorgsfull, mot det å bli sjølvutslettande?
I den fyrste boka fekk vi nesten møte Daniel som har mista hukommelsen, men berre nesten. Vi trur at vi blir betre og betre kjent med Daniel gjennom brev som er skrivne til han i 2006, og i forskjellige tids- og personperspektiv gjennom forteljarstemma til dei som kjente han før hukommelsestapet.
Innsirkling2 fortsetter i den same stilen, men det er berre det at no gjer han alt så mykje betre. Han er ein meister på å skildre dei indre tankane rundt dei nære og vanskelege dialogane, kor han gjerne let en trasig replikk forme og sabotere ei samtale, ved at sinnelaget til nærtagne usikre folk med dårleg sjølvkjensle går mot det mørke - og vert mørkare og mørkare. Han skildrar djupt og godt kor folk i dei lavast sosiale laga held kvarandre nede, med ei truverdig men teatralsk stemning, kor det overømfintlege vakar i overflata.
Dette prosjektet trer no meir og meir fram som ein tidsbileteskildring frå vår nyare tid, med stadige tilbakeblikk, då mest til 70- og 80-tallet. Han skildrar miljø i bygd og by, med alle muleg tenkjelege relasjonar av det vanskelege slaget på ein glimrande måte. Her er det skjulte og opne konfliktar mellom by og bygd, søsken, naboar, generasjonar, foreldre, born og steborn – med veldig gode tidsbilete. Beskriv òg veldig godt forskjellige subkulturar.
Kvifor vart eg slik, når han eg vaks opp med vart sånn? Trur det må vere frå dette verket Per Petterson fekk sin ide om å skriva ”Jeg nekter”. Tiller skriv like godt. Kanskje betre.

Sidan Tiller allereie har annonsert at det kjem med ei tredje bok til no til hausten, røpar eg ikkje noko stort om eg fortel at vi heller ikkje i denne boka får helse skikkeleg på Daniel – men du å du kor innfløkt og spanande det er. Eg lurar no på om Tiller klarer å lande dette identitetsgreia utan å ringe ”Tore på sporet”.

”Andvake”, Jon Fosse

Då eg såg Bokprogrammet på NRK TV, kor Siss Vik var i samtale med denne mannen Jon Fosse, i Grotten, kor Jon fortalte om ein gong han såg eit nyfødt born, kor alle andre var oppløfta, snakka om eit under, at eit nytt liv var kome til verda. Vel Jon fortalte at han tenkte på døden – at ein gong skal dette bli død. Eg tenkte med meg – kva er det som eigentleg bur opp i denne dramatikarens hovud - og kjøpte Andvake.
Andvake følgjer Alida og Asle, eit ugift par frå svært fattige kår, som skal ha born. Kva årstal kjem ikkje fram, men eg tenkte det kunne være for to til tre hundre år sidan – sikkert ikkje so viktig.
Det som er viktig er dramatikken. Når ein mann tenkjer på døden når andre tenkjer på nytt liv, seier mykje om kva lerret denne mannen kan trekkja opp med svært få ord. Boka er på berre vel 70 sider, men kvart eit einaste ord mellom punktuma er nøye valde, finslipa og velplasserte. Han dreg dramatisk ut eit lerret om disse to, lukkelige, fortvila, optimistiske personane, kor han i ei og same setning gjerne tek for seg heile slekta, svik og draumar til disse. Asle er, som sin far og farfar, spelemann, og Jon er innom kva det vil seie å vera ein spelemann; at då skal ein ta vidare kjenslene til dei ein spelar for, enten det er i eit bryllaup eller ei gravferd. Eg tenkjer at då fortel Jon om seg sjølv, og alle andre kunstnarane. Det er det denne boka gjer. Den dreg ut kjenslene, og sidan snurpar dei saman - slik berre store kunstnarar og dramatikarar klarer.
Med eit format på berre 70 sider, må ei historie sete frå byrjinga av. Eg brukte nok nokre sider før eg kom inn i rytmen og språket til denne karen. Eit frodig nynorsk som ikkje ligg særlig nært verken mi dialekt, eller mitt skriftspråk, og med eit nesten fråvær av punktum, kravde det min fulle konsentrasjon, men når det fyst sat – så sat det.
Mine tankar gjekk både til Maria, Josef og Jesusbarnet i gamal tid, men og stundom til romfolket no i våre dagar – så at Jon får si tid i Grotten følast heilt greitt. Det er berre dei store som får det.