"På terrassen i mørket", Hanne Ørstavik.
Hanne Ørstavik har jeg hørt mye godt om, og jeg ble da så nysgjerrig at jeg må lese ei bok av henne. Valget falt på akkurat denne boka, for den var tilgjengelig på eBokBib.
Boka handler om ei som er blitt svikta, har kjærlighetssorg, og finner ut at hun vil forske litt på dette med sex med og uten kjærlighet, ved å bli eskortjente i Malaga.
Hvis man er forelska og blir i ett med noen, legger igjen noe av seg selv i forholdet, er man da like hel når forelskelsen og forholdet tar slutt. Hvem er man i så fall da? Særlig hvis det det viser seg at den andre parten ikke la like mye i det, men har tafsa med gruppesex på si. Hvem er man etter dette?
Hva er det å elske, hva er kjærlighet i familieforhold, mellom mann og kvinne. Hva er det å elske, også fysisk, ha sex, med og uten kjærlighet. Er det det samme - for alle? Skriver godt og sømløst mellom sine indre tanker på en terrasse i Malaga, hennes forskning og beskrivelser om sexakter der nede, og tilbakeblikk tidligere i livet i velstabla setninger - men kjedelig.
Ønsker alle en fin Valentinsdag.

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.

"Alle utlendinger har lukka gardiner", Maria Navarro Skaringer.
Dette med språk: godt, dårlig, bokmål, nynorsk, fin flyt, lyriske vendinger, gode miljøbeskrivelser osv, er jo ofte viktig - mer for noen enn for andre.
Denne boka fra et flerkulturelt oppvekstmiljø på Romsås, hvor vi følger ei jente med hud og hår, i korte kapitler om hverdagslige utfordringer, er skrevet på sosiolekt. Kjempetøft virkemiddel, man kommer veldig nært på miljøet og fortellerstemma med dette virkemiddelet. Og det er veldig interessant med ei sånn stemme om og fra innvandrermiljøet i Oslo.
Litt slitsomt å lese til å begynne med, for både setningsoppbygginga og enkelte ord er lizm ikke sånn jeg er vant til. Når vi leser til vanlig, leser vi jo egentlig ikke alle orda fullt ut, vi gjennkjenner de fotografisk også - og her var det mange nye bilder.

"Klokkemakeren", Gert Nygårdshaug
Forfatteren bruker jo å dra lange linjer frem og tilbake i tid, ofte strekker han ut et stort lerret, lengt utenfor de kjente rammene, og fargelegger godt, også ofte med svart/hvit.
Vel, i denne boka synes jeg han ikke var spesielt heldig. Boka handler om Tid og tidsforståelse, og for meg ble den for stillestående. Den hadde riktinok en litt spennende begynnelse og slutt, men i det store og hele likte jeg boka dårlig. De som blir fasinert av bøker med svært få punktum, masse komma og semikolon, kan sikkert studere denne og glede seg over det. Siden boka handler om tid, antar jeg at han brukte denne tegnsettinga som et spesielt tematisk virkemiddel, men jeg synes det ble for lite eller for mye av det gode.

"Fugletribunalet", Agnes Ravatn

NRK programleiearen Allis flyktar frå sin kjærast, Johs, og resten av sivilisasjonen, i skam, etter at ho hadde svikta Johs når ho for på og hadde seg med sjølvaste Kringkastningssjefen. Slikt gjer ein ikkje ustraffa - slikt blir det lett bygdesnakk i byen ta.
Ho flyktar - vil distanse og einsemnd. Ho får seg jobb hjå ein annan som vil ha det same; einsemnd og distanse men nødvendig praktisk hjelp. Når to mennesker, mennesker er sosiale vesen, når to slike vil vere einsame; vil dei då likevel føle eit fellesskap i dette ønsket og søke det - eller blir det kaos hvis den eine trør den andre for nære?
Forfattaren triller ut ein thriller om denne grunnleggande fellesskapsinstinktet vi menneska har i oss. Ho legg ut bilete etter bilete frå livet i dette avsidesliggande huset og hagen. Men sidan det berre er Allis sine tanker me får ta del i, er det stadig noko vi ikkje kan forstå. Etter kvart fell fleire og fleire bilete på plass, men det er det stadig ein og anna brikke som manglar - og då kryp boka under ryggskinnet. Creepy trur eg det heiter på nynorsk.

Vinner av Romanprisen 2013.

"Slåttekar i himmelen", Edvard Hoem
Det er slett ikkje alle forfattarar som kjem seg unna med å bruka eit ord som "neger" i ei bok skriven i 2014. Edvard Hoem gjer det. For han er ein bauta, en ordkunstnar, ein som tek både tida han er i, den vi går inn i, og vår historie på fullt alvor. Han tek både tida og rommet med heile seg.
Dette er ei fole god bok om ein mann med ein ljå. Hans familie, hans naboar, valg, prioriteringar, draumar og arbeidsliv. Mykje arbeidsliv - for lite - på slutten av 1800-talet.
Hoem tek både tida og rommet i denne forteljinga effektivt med truverd. Han får fram det usagte, for ein treng slett ikkje bruka for mange ord, berre ein velgjer dei rette orda. Edvard har det rette laget med ord, nett slik oldefaren hans hadde med ljåen. Skarpt handtverk, godt skrive, med ei språkføring og ordvalg som passar tida foteljinga er frå svært godt. Her er både gaptratsar, treskoltar og andre mørkemenn - og kvinner med trolldom. Det var ei tøff tid, og det meste dei gjorde røynde på. Ein fekk lite gratis, sjølv kor mykje dei ba til Vårherre.
Han beskriv eit hardt liv, med mykje usikkerheit og armod, men og om draumar om honning og mjølk i et anna land - Amerika. Han fylgjer folk i Romsdal, i og ved Molde, om livet deira der. Om valg. Vanskelege valg om utvelgelse og kvalar. Han fylgjer nokon over til Minnesota. Fortel kor dei der må kjempe for å bevare seg sjølv, sine og sin kultur - og han gjer det med stil, i eit godt skildra persongalleri, med historisk truverd. Sjølv om ikkje alt er heilt sant, så kunne det ha vore det - det er i vert fall heilt sant, for Hoem er ikkje ein historeforfalskar - han er ein historieskapar.

"Det finnes ingen helhet", Helga Flatland
Då eg var FN- soldat, var det svært mange som valgte å tatovere seg for å ha eit minne for livet frå tjenesta. Og nesten alle gjorde som meg, som kjøpte meg ein gullring. Totovering har eg aldri vurdert - før no. Eg sit og vurderar om eg skal tatovere Helga Flatland ein stad.
I denne tredje boka om denne vesle bygda som mistar tre soldatar i Afghanistan, følger vi no mest perspektivet til legen og ein far som mista son sin. Like godt skrevet som dei to førre bøkene, der ho heile tida skiftar perspektiv, og malar ut den eine vinklinga etter den andre i dette sorgdramaet - som i denne boka følger nokre ut av tåka - andre inn i hildringstimen.
Fantastisk lesnad. Førr ei dame.

"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake", Helga Flatland
3104 gram, 51 cm lang. Ti fingre, ti tær.
Noe av det viktigste vi gjør her i livet er å smile, eller gråte, i tillegg til å puste. Derfor er dette medfødte egenskaper. Babyer smiler gjerne når de tror der er folk til stede – folk tror de smiler til deres personlighet, blir sjarmert og tar vare på den – sånn er vi skapt. Babyer er lett å avlede, gi nye fysiske og psykiske stimuli.
Hva som skjer når vi har fått livserfaringer som gjør at det er vanskelig å smile, i et samfunn hvor det å felle en tåre fortsatt blir sett ned på, tar denne boka godt for seg. Hvor ofte har dere ikke lest overskrifter i avisene, i reportasjer fra begravelser, hvor folk har gravlagt sine kjære: ”Han klarte ikke holde tårene tilbake”. Vel, prøvde han det? i tilfelle hvorfor det? og hva med de som gjør det, de som ikke klarer å smile, og ikke vil vise en tåre? Får de noen inn i livet sitt for å ta vare på dem, og gir dem nye stimuli? Eller må de gå i egne tanker som de vil avledes fra? Hvilke stimuli blir brukt da tror dere? Vil det virke?
Her er mye ”født sånn – blitt sånn” problematikk, skrevet på en helt fantastisk måte med innlevelse i både dyr og folks hoder. Hun kan veksle brått, men utrolig elegant, i både tidslinjene og stedene handlingen foregår. Hun skriver i forskjellige perspektiver om hendelsene i overlappet tidslinje. Personperspektivene er delt opp i kapitler, hvor hun veksler mellom nynorsk og bokmål, så det ikke skal bli surr for oss som leser. Kjempetøft. Boka tar godt for seg, konflikter, utfordringer mellom søsken, generasjoner, by og land, fiffen og bønder - på en veldig troverdig måte.
Fantastisk tårevåt bok. Den andre i en trilogi som bør leses i riktig rekkefølge.

”Analfabeten som kunne regne”, Jonas Jonasson.
Ei lettlest ”humrebok”, hvor vi følger ei tøff jente fra Soweto, gjennom hennes liv i søken om et håp om mat, rettferdighet og utdanning. Nombeko viser seg å være tøff og lynende lettlærd når hun får utfordringer – noe hun fikk i bøtter og spann – og endte opp i Sverige. Boka er skrevet på samme formel som ”Hundreåringen som….., ”, ved å skrive ei historie som krysser og involverer historiske hendelser og personer. Ei farse, ved at forfatteren fremstiller makthavere som idioter, og de på den andre enden av maktskalaen som det motsatte. Jeg gikk litt mett av alle de morsomme og nonchalante bisetningene, og hadde satt pris på om boka var krympa en del. Det ble litt for mye av litt for mye.

"Lyden av asfalt", Yngve Kveine

Wow. Endelig ei bok om rock, Oslo, gutters følte harde press om å måtte svare til krava. Krava om å pase inn, kle seg, gre seg, måle seg, kunne komme med de morsomme replikkene, være villig til å være morsom på andres beskostning for å få plass - og ikke bli den som puler sist av alle i guttegjengen.
For ei fantastisk bok. En oppvekstroman. En oppvekstroman om å vokse opp i et miljø som ikke liker det glatte, det "vellykkede" og kanskje ikke de som er vellykket heller - helt sikkert ikke de som bare later som at de er det, for å smigre seg inn for å omgåes de som er det. Denne boka tar rock på alvor, ved å følge, antar veldig selvbiografisk, en guttegjeng som digger Jokke & Valentinerne. Lidenskapen til poeten Jokke og tekstene hans følger guttene gjenom oppveksten. Guttene blir fjortiser, umgdommer, unge menn, og digger Jokke livet ut - ja etter hans død også. Ei bok om samhold og utforskningstrang/tvang.
Veldig gode skildringer om det å være gutt litt uttafor de mest populære guttenes konforme gjenger. Beskriver hjerteskjærende hvor rått det kan være å se litt ustrigla ut. Å ikke verken klare eller ville leve opp til idealnormen skapt av den glossye klassens idealer. Hvis dere tror det er bare jentene som må slite for å ha de riktige bulene, kurvene, musklene, vennene og hår på de riktige stedene - les denne boka.

Likte veldig godt at forfatteren tar opp at tekst i musikk også er stor poesi. Han mener også som meg at språket i ei bok kan flyte som en god låt, til en god tekst. Særlig godt likte jeg side 90, hvor han beskriver den usikre guttens møte med et bibliotek - hvor han oppdager skattene, livet ine i bøkene. Vakkert, jeg hadde det også sånn. Fantastisk.

Håper denne boka slår an og får sin fortjente plass i media og i bokhyllene. Han er faktisk også i boka inne på disse mekanismene som er både i musikk og bokbransjen. Det er ikke bare gode tekster som er felles der. Begge bransjene lider av pop-fokusering. Man må kjenne de riktige folka, mingle med de rette miljøene, lage det fork vil ha nå, det som er på moten akkurat nå, skal man få plass. Gi denne mannen plass - og Yngve; gi full gass.

"Doktor Fredrikis kabinett", Jørgen Brekke.
'Ingen kan skjule lykke, sorg, hat, tvil, ja, men ikke lykke'
På min evige søken etter gode setninger i bøkene jeg leser, var dette den beste i denne boka. At jeg likevel fullførte, er pga jeg liker å lese historier fra min egen by, mitt eget nabolag. Brekke er en ålreit fyr, jeg har lest de tre forrige bøkene, så jeg gledet meg til denne, hvis handling er lagt til ei uke på slutten av 1700-tallet, med godgutten Nils Bayer som politimester. Bortsett fra den setninga, var det Nils sine samtaler med en Mr. Engel, som kan være Thomas Angel, om litteratur som var mest spennende. Riktignok hevet boka seg ca halvveis, med en avsluttning som på en måte ble en litt morsom farse.
Bedre lykke neste gang til Jørgen Brekke. Hans bok nummer to er hans beste. Dette bar preg av hastverk. Noen sider var så fulle av han. Så mange setninger begynte med han, at jeg ble forstyrret og begynte å telle.

"Maria Magdalena", Kristin Brandtsegg Johansen
Tro det eller ei, men om dere er troende eller ei, er bibelen verdens viktigste bok for å kunne forstå mange andre bøker, ordtak, metaforer, kunst, likninger og liknende - tror jeg.
Jeg føler i hvert fall at utrolig mange av de bøkene jeg leser, og bilder jeg ser, musikk jeg hører, spiller litt tilbake mot viktige hendelser og symboler i bibelen. Så ved å ha større kjennskap til denne får jeg ofte litt større utbytte av mye. Om ikke direkte, så også i hvert fall inndirekte og årsak til mange av konfliktene i verden - og da tenker jeg ikke bare åpne kriger, men også de som foregår i det beste hjem i byens beste strøk; kjønnsrollekonflikter, uforståelige holdninger til kvinnens plass i samfunnet.

Jeg har alltid synes at Maria Magdalena var den mest spennende skikkelsen i bibelen, ikke bare fordi hun var en kvinne kanskje, eller nei; tror nok det er derfor, så når denne boka dukka opp, var det et opplagt valg at jeg skulle lese den.
I motsetning til alt annet bibelfokusering jeg har fått med meg opp gjennom livet, tar denne boka for seg kvinnene i bibelen - og da seff mest MM. Men ikke bare henne, og slett ikke bare hennes syn på saker og ting. Boka er grundig, og er innom de mest omtalte disiplene, bibelhistoriske hendelser og folk - gransket i forskjellige skrifter og andre nedtegnelser, hele tiden med relasjon til kvinnene og da mest Maria Magdalene. Måtte ha menge pauser under veis, for å høre på Jesus Christ Superstar, så jeg ble bare nesten helt ferdig med den før eBokBib lukka min tilmålte tid - men har reservert på nytt for å få med meg resten.
Veldig flott bok.

"Jenta som sluttet å snakke", Trude Teige

Viktig og alvorlig tema dette her med grafsende menn i nære familiære, eller andre nære relasjoner, la det være seg både i idrett eller andre organisasjoner hvor folk med stor aldersforskjell også har et maktmessig overtak. Vi leser jo stadig vekk om overgrep i lukkede miljøer med foldede hender. Og at hun får fokus på slikt og bruker egne opplevelser til det synes jeg er topp.

Som Herøyværing i trøndelag er det jo også artig at Trude skriver fra området jeg kommer fra, så jeg synes den var både spennende og underholdende - selv om jeg synes at virkemidler som dårlig vær når det "stormer som verst" og telefoner som ikke virker i kritiske faser er oppbrukt for.
At det også er kunstig tette relasjoner og at folk får med seg det meste, er det lett å bortforklare når hun legger handlinga til et bittelite sted. Lurt.

"Fuglane", Tarjei Vesaas
Eg plar lesa ein klassikar no og då. No vart det Fuglane. Utan tvil ei sterk bok med gode skildringar av natur, og naturbilder inn mot menneskesinnet. Vi fylgjer Mattis og systå hans Hege, som bur åleine i ei stove i skogen. Dei har på kvar sitt vis si eiga utfordring, og utfordrinha heiter Mattis. Mattis kan vel omtalast som ein bygdeorginal med kunstnarkjensle - men utan kunstnarhender og tolmod. Dette vert særs vanskeleg for di både, når Hege, som har passa bror sin i firti år, får ein framandkar på besøk. For det er ikkje lenge han er framand, for å seie det slik - han vert der verande. Veldig mange universelle problemstillingar om livet, og frykt om framtida, kjem til overflata - ja, under også.

"Harpesang", Levi Henriksen
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du - det er tårevått.

"Armageddon halleluja", Dag Hoel
Er veldig glad for at jeg kjenner flere dypt religiøse, hvor jeg vet at noen også er svært aktiv i sine miljøer, og de er gode folk - slik at jeg ikke faller i fella for å generalisere, men minner meg på at de miljøene, både fjærn og nær, som forfatteren har møtt, er små smale ytterst ute mot avgrunnen. Kristensionister og akopalyptilere.
At folk har behov for å tro på noe, er det ingen tvil om, og vi skal være glade at vi ikke har så mange fanatikere, uansett hvilke gud, religion eller apostel de tror på her i landet. Vi har en flott folkekirke, og mange religiøse miljøer som gjør et fint og viktig arbeid for mange svake som trenger tilhold. Hurra for det.
I denne boka derimot, er det mye skremmende lesing om hva folk får seg til å både akseptere, tro, forfekte og samle inn penger til. Forfatteren drar på tur til Israel sammen med folk som har et fanatisk forhold til både bibelen, Israel og endetiden. Han kommer under huden på dem, og formidler deres tanker, ord og gjerninger på en respektfull måte med fulle navn og kildehenvisninger som dokumentarforfattere kan. Samt at han tar ganske grundig for seg noen ekstreme hendelser og miljøer i USA.
Hvis dere lurer på hvorfor det er krig i verden, bør dere lese denne boka om fanatiske miljøer. Han tar for seg noen kristne, men tipper det er mye av de samme underliggende propagandaen og virkemidlene som råder i andre ytterligående sider i andre religioner.
Tror ikke det blir fred i verden i år heller - for å si det sånn.

En Volvo Amazon. Ei lita bygd og bygdesladder, konflikter, en lensmann, hans betjent og et gamlehjem. En død bror. Ei plate med Ramones, håp, tilbakeblikk og et dårlig rykte, kulde og snø. Det er kulissene. Historiefortelleren er en som kan å fortelle. Forteller med støv, lukter, lyder, metaforer og tilbakeblikk på en fantastisk levende, ujåla og detaljrik måte. Kjempebok, som gjør enn både trist og glad.

"Innsirkling 3", Carl Frode Tiller
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

"Rasmus rebellen", Øystein Orten

I går fekk eg ein pakke og eitt brev i postkassa. Brevet var frå futen; purring på restskatten. Pakken var frå Ark; boka "Rasmus rebellen", Øystein Orten. Dette hører litt i hop. Rasmus rebellen var min 8. tippoldefar, og det er han denne boka handlar om. Han kjempa fiskarbøndenes sin kamp mot futane sine aggressive og korrupte skatteinnkrevjing på mørekysten

Boka famnar mykje om tidsepoken på. Eg les den som ein historisk roman om Sunnmøre på 1600-talet. Forteljarstemma, Aslak frå Myklebust, fortel ho Ragnhild, barnebarnet til Rasmus, om Rasmus sine bravadar og tek for seg ei tidsepoke kor Noreg var vanstyrt frå Danmark, og Rasmus dreg i klageferd til kongen i København, men det er berre det at det er berre sorenskrivaren som har rett til å forfatte bøndene sine bønneskriv til kongen. Og det er berre på tinget det er lov samle inn pengar til klagereiser. Ei klagereise for å tale fiskarbøndene si sak.
Ei knasande god bok om bondeopprøraren Rasmus, som hadde ein særs sterk sans for rettferd, og gode talegåver. Då han kombinerte disse ferdigheitene, med eige og andres mismod mot øvrigheita, fekk han dei sistnemnde mot seg – og han gav seg ikkje.
Alle dokke som bur der kartet viser, har familie derifrå, eller på anna vis er så heldige å kjenne ein sunnmøring, eller berre har høyrt om dei, bør ta seg tid til å lese denne boka. Då vil dokke skjøne korfor sunnmøringane ofte ser på innlandet og Austlandet som ein fordyrande og byråkratisk pengesluk og ein omveg til dei store marknadane ute i verda.
Forfattaren er historikar, og teiknar eit godt bilde over korleis det var på dei danske utpostane på denne viktige historiske tida i Norden. Eg som er fødd i Volda, levde mine fyrste leveår på Leikong, før eg vaks opp på Skodje, kosa meg gløgg gjennom heile boka. Han har med så mange stadnamn at det er ein fryd same kor på Sunnmøre du har vore. Eg nemnar i fleng: Hareid, Vartdal, Leikong, Sjøholt, Giske, Myklebust – og må nesten stoppe der, men der er fleire. Han dreg oss også med utanlands, bla. til Romsdalen, Bergen, Oslo, Amsterdam.
Ei veldig god bok kor vi blir kjende med horer, svartkjeftar, desertørar, fiskarar og bønder, futar, fogdar, fantar, korrupte embetsmenn og den hyperaktive Kristian Kvart og Fredrik III. Her er bødlar og avrettingar. Eit skikkeleg godt fortald tidsbilde frå denne tida.

Eg må vel for ordensskyld legge til at eg har betalt min skatt, og at eg gjer det stort sett med glede, men eg vart diverre eit par dagar for seint ute denne gongen. At boka og purringa kom på same dag, synest eg var utruleg morosamt.