"Kven er redd?", Carl Frode Tiller
Eg er glad i bøker med gode dialoger. Dialoger som vender stemning og handling. Ikke sånt tørrpreik for å forklare og tette hol i forteljinga. Dialoger skal bygge eller såre. Tiller er god på dette. Han er særs god på å skape dårlig stemning ut av nær sagt ingenting. Dei som har lese Innsirkling har opplevd det.
Forteljinga her er eit teaterstykke om ein skodespelar som førebur seg på å spele hovedrolla, George, i "Kven er redd for Virginia Wolf". Han prøver ut rolla heime, så godt at det nesten tippar over når det toppar seg. Tiller er god. Pinleg god på å dra opp dagligdagse små hendingar mange av oss har offa over, sånn at ein av og til kan gripe seg i at "dette kunne eg og ha sagt, men sa det heldigvis ikkje".

"De forvillede", Amin Maalouf
Adam, som nå bor i Paris, blir oppringt og får vite at en gammel studievenn fra Beirut ligger på det siste og vil snakke ut med Adam før han dør. Adam rekker ikke frem, men blir oppfordra av enka til å samle resten av studievenneflokken på nytt. Noen var gudfryktige, andre libertinere.
Fin og lærerik bok om Beirut og utfordringene folket der har hatt. Forfatteren følger og skriver i tredjeperson, men så har denne Adam, hovedpersonen, en vane å skrive ned sine tanker om dagen for å rydde opp litt. Fint virkemiddel for å utdype hva som egentlig skjer. Han har på denne viktige reisen til Beirut med seg sine gamle brev som han leser i, så handlinga i boka er bygd opp med støtte i tidligere brev og den dagboka han skriver mens han er i Beirut. Fint virkemiddel for å gradvis gi frampek og å utdype handlinga.
Her er mye om krig og fred og sånt, og mest føler jeg han drøfter dette om hvor reine hender har de som flykter fra krig uten kamp, mot de som blir og må prøve å navigere i det vanskelige politiske landskapet som blir når det er en vanskelig krig i et vanskelig politisk og religiøst område som vi vet Midtøsten er.

"Personar du kanskje kjennar", Synnøve Macody Lund.
Ja, ho ja. Ho som var med i Hodejegerne. Ho høge flotte. Ho som ville bli Bonddame og greier. Ho.
Synnøve skriv altså denne boka til og om far sin. Jadda; relasjonsromanar finnes det massevis av. Tilbakeblikk til oppvekst og eigen navle, både på godt og vondt; jadda, det har me lese om før. Men måten; måten ho skriv på er kjempebra.
Ho vekslar i hovedsak mellom to verdner, men i fleire tidsbilder. Tilbakeblikk til eigen oppvekst med far, og nåtid i samvær med den sterke faren som no er svak, er den eine verda.
Så følger ho nokre unge folk, og eg røper ikkje for mykje når eg fortel at nokre av disse krysser livslinjene til kvarandre. Hetrofile og homofile. Ho skriv altså svært sjølvbiografisk i romanform, og det som er så tøft, er at ho går ut av historia og kommenterar hendingar rett til lesaren som ei forteljarstemme i boka. Flott virkemiddel. Overgangen mellom disse verdnene var også elegante. Noko anna som eg likte. Eller likte å likte. Asså når folk gikk på do; då både tissa dei, dreit og tørka seg bak. Ikkje det at det er så mykje å like, eller at det er ein sensasjon; men det er svært sjeldan det blir skrive ned i bøkene. Ikkje bli skremd at eg skriv akkurat det, det var ei setning eller to, så det var ikkje påtrengande. Det er berre det at eg synes ho har ei ny stemme ho Synnøve. Tenk ei Bonddame som skriv om å tørke seg bak.
I boka drøfter ho det maskuline og feminine. Styrkeforhold i nære relasjonar. Er dei konstante? Ho refererer mykje til Virginia Woolfs Orlando og Dantes Beatrice. Synnøve er skulert innen film og skodespel, og ho legg inn fleire kjente scener fra den verdnen som hjelp til lesaren som skal lage sine eigne bilde når han les.
Denne boka vil eg absolutt anbefale. Fikk lyst å lese både Dante, Tolstoj og Virginia Woolf også etter dette, og noko anna som var artig, er at ho faktisk nemner den neste boka eg hadde på leselista mi: Svar på brev fra Helga.
Synes boka var imponerande - rett og slett heilt super.

"Enhjørningen", André Bjerke
Jeg har ei liste på mobilene min, hvor jeg skriver inn boktips etterhvert som de dukker opp. Tipsa kan komme fra venner, FB-grupper, jeg ser noen leser ei bok på en benk i byen osv. Hvor, når og hvorfor denne sto på lista mi; ja, nei det vet jeg ikke.
Hva den handla om?
Joda: parapsykologi. Fire menn, et brigdelag, spiller brigde, men så setter de seg foran peisen og forteller selvopplevde historier. Historier som har noe uforklarlig over seg, hvor den ene som er psykiater forsøker å forklare det uforklarlige.
Synes boka var spennende, han forteller svært godt, men fikk ikke den krypende følelsen jeg hadde håpa på.

"Poesiar etter Henrik Wergeland", Jon Fosse.
Likar Fosse eg, det er ikkje det, men det her skrift over skrift opplegger, kor Fosse diktar opp på noko av det Wergeland har laga - og me veit ikkje kva som er av kven - det fungerte ikkje for meg.
Rett og slett kjedelig. Fann heller ikkje rytmen i det han skreiv. Den har eg funne tidlegare, men no halta eg.

I det dette skrives, skal den nye vinden bygge vindturbiner på Fosen, fiskeriforvaltninga strides med små lokale og store sentrale aktører. Maktstrukturer langs kysten trues er i endring. Gode ideer blir slått ned, andre blir realisert. Sjarmører, handelsreisende, eventyrere, kvakksalvere og sjarlantaler kommer og går. Vakre kvinner er vakre, andre er det ikke, men hvem som kan stole på hvem, og hvilke som får et lykkelig liv, er det fortsatt vanskelig å spå på forhånd - nå 90 år etter at boka kom ut.
Det er vel desse faktorene som gjør at enkelte bøker blir klassikere. I tillegg til et godt persongalleri, god komposisjon og språkføring naturligvis.
I denne boka var Edevart den jeg sto nærmest, og Lovise Margrethe skulle jeg så gjerne blitt bedre kjent med - selv om det nok er August som blir huska best. Dette er den første boka i det som kalles August trilogien. Skal nok lese de to neste også, må bare ha noen andre bøker inn i mellom. Hamsun, den moderne romans opphavsmann, holder seg godt han, men det har jo vært skrevet mange gode bøker etter denne også som det er vel verdt å få med seg.

"Store hendelser i liten skala", Bjørn Arild Hansen Ersland
Min første voksne venn utenfor familien jeg kan huske var bibliotekar. Min første kjæreste når jeg flytta for meg sjøl i en ny og fremmed by var tilfeldigvis bibliotekar. Jeg fikk en gang et spørsmål om hvem jeg ville ha med meg til ei øde øy, hvis jeg ikke fikk med kona. Svaret ble bibliotekar. Når en bibliotekar anbefalte denne boka om en bibliotekar, følte jeg meg kallet til å lese den - og fulgte det.
Vel. Boka handler om en fylkesbibliotekar, Arne, som litt motvillig skal bli pensjonist, og med det innser at han blir mindre viktig for stadig færre - så det er ramma rundt som er bibliotek. Boka kunne like gjerne het Halmstråene. Den beskriver en mann som leiter etter og fletter sammen halmstrå for å kunne lage seg ei sikkerhetsline til det hektiske samfunnet som dundrer forbi. Han blir med en forfatter, Line Erle, på lanseringstur. Og vi vet alle hvordan linerlene flyr.
Arne skriver dikt, og får lyst til å flette Line inn i sitt lyriske prosjekt. Et prosjekt som har vel mange lyriske grep og metaforer basert på eget liv til at jeg tror det vil kunne lykkes. Men hvem vet; kanskje det kommer bok nr to. I tilfelle vil jeg lese den også. Ikke noe stort verk det her, men han lykkes med å skrive inn naivt overmot i et noe puslete liv - i et liv som ikke bare har vært helt enkelt.

"Den siste pilegrimen", Gard Sveen
Krim. Lett å legge fra seg. Ujevn. Synd at et skikelig mysterium fra krigens dager, med masse indisier, skal bli så ødelagt av at forfatteren skriver så kjedelig i den fiktive ramma rundt dette. Kjeeedelig langsomt utenomsnakk, fra både vår tid og fra svunnen tid. En tredjedel av boka var nok for meg. Rivertonpris og greier. Jaja.

"Bergenstoget plyndret i natt", Jonathan Jerv.
Denne boka regnes av mange som den første påskekrimboka i historien. Den tar for seg et godt planlagt ran av bergenstoget, et tog full av påsketurister, og det er et viktig poeng at en dag i påska den gang, som nå i 2015, var 1. april.
Lettlest og fornøyelig bok, skrevet av The Nordahl Grieg him self, og hans venn Niels Lie. Ei bok om god planlegging, jordisk gull, jordisk kjærlighet og selvbebreidelse - og slutten ble ikke helt som jeg forventa.
God påske

"Haiene", Jens Bjørneboe
At et mannskap i en båt er alene på havet, må vi ikke finne på å tro. I denne fortellinga representerer båten med besetning, eller befolkning, hele universet. Gresk mytologi under båten, verdens liv og strid i båten, stjernehimmelen, med sine stjernetegn speiler også det mytiske over båten. Forfatteren tar opp systemkritikk om at avstand skaper større avstand og forskjeller, ansvar gir makt, utbytting, større forskjeller og grunnlag for stridigheter. Lovene, særlig de ombord, er til for å beskytte de sterke mot de svake, sånn at svake forblir svake.
Boka og båten er full av mange nasjonaliteter og særegne personligheter. Historia er fortalt av 2. styrmann Peder Jensen, som ikke vil ha for stort ansvar, men være fri, men etter at han tok ansvar og hjalp barnet Pat, en svak part, føler han seg ikke så fri lengre. Han sliter med sin lojalitet til Kaptein Andersen, 1. styrmann Jeremy Cox og til 3. styrmann Dickson, (merk dere kjønnstolkning av navnet). Sympatien hans ligger egentlig hos mannskapet som ikke har det bra - men pga kommandolinjene blir han deres fiende. Å ta et rasjonelt ansvar mellom polariserte fronter, betyr gjerne en periode i ensomhet.
Det ble mytteri og havari, men før havariet ble det litt indre samling for å bekjempe en felles ytre fiende, en tyfon. Men allikevel, det var først etter havariet, når både båten og dens kommandolinjer var borte, de fikk følelsen av å være i samme båt.
Flott bok, men det grenset mot det pompøse i starten.

"Det usynlige biblioteket", Thorvald Steen
Interessant dette med hvordan musikk kan påvirke noens liv. Thorvald digga The Doors og Morrison i tenåra. Morrison var så oppslukt av Aleksander den store, at han fordypet seg i Plutark nedtegnelser om ham og lot håret vokse som Aleksander. Når så Thorvald måtte slutte med sin lidenskap, hopping, pga sin alvorlige og snikende sykdom, muskelsvinn, søkte han ro og utfordringer i bøker, og fikk som Morrison en interesse for antikken og Østen, og har i dag store kunnskaper i dette feltet. Thorvald sier han aldri har forsøkt å flykte fra sykdommen, og mener at den veien han måtte gå også har beriket hans liv.
Kjenner meg litt igjen der. Jeg har MS, sitter og ligger mye. Det forrige livet med å gå tur i fjellet, sloss med judo, eller andre ting jeg ikke lenger behersker, er ikke den store nedturen som jeg trodde det skulle bli, bare jeg har bøker nok - (selv om jeg nok ville ha vekslet bort mine bøker i en kur mot min sykdom).
Fortellerteknisk synes jeg boka er veldig bra. Det finnes svært lite nedtegnelser i gamle skrifter om kvinnenes posisjon i antikken, men alle skjønner de var der, så at han valgte fortellerstemmen, Phyllis, ei dame, kjæreste, elskerinne, synes jeg var stilig. Aristoteles var hans rådgiver, han har vi hørt om, så ved å lese litt om han gir boka mer dybde for de som ønsker det. Thorvald skriver inn sine personlige kommentarer, og det er tydelig at han sammenligner seg på en rekke punkter med Aleksander. Morrison laga mye musikk i rus, Aleksander planla sine tokt i rus, og hadde flere psykedeliske åpenbaringer, som nok den gode Morrison også var prega av. Phyllis hadde noen fysiske plager, og Thorvald og Aleksander kjemper en kamp om hvordan kroppen virker i perioder i bika. Tydelig at han bruker seg selv inn i boka, og lager bånd mellom Aleksander den store, Phyllis, Morrison og seg selv. Om Morrisons tekster er påvirka av Aleksander og Plutark fant jeg ikke ut ved en gjennomgang, men av en eller annen grunn stoppet jeg litt opp ved Strange peoples.
Skal lese flere bøker av Thorvald Steen, det er i hvert fall sikkert.

"Himmelrike og helvete",
Jaja, mesterverk eller ikke? Fanget ikke meg.
Lange setninger med komma og semicolon er helt greit det, fint det, men lar meg ikke imponere av den grunn, for han ødelegger det ved å ha talesitat dialog bare adskilt med et komma; da drukner dialogene. Jeg er glad i gode dialoger.
Etter to bøker på nynorsk tenker jeg ofte at denne burde vært på nynorsk for å bedre beskrive dramatisk natur. Språket blir for dannet og fortellende/forklarende - for lite dramatisk. På kysten heter det ikke rumpa, det heter rævva el.

"M train", Patti Smith
Når eg les ei bok byrjar eg med å granske omslaget. Bildet, etter symbolar, folk om der er det, omgjvelsar og miljø. Så les eg baksida og forordet. Også etterordet er eg innom - litt forsiktig.
Så, når eg startar sjølve lesinga, les eg sakte sakte, for å finne rytma og utrykksmåten til forfattaren. Eg googlar stadar, ser på kartet, googlar folk, kunst, kunstarar, bøker og forfattere etter kvart som dei dukker opp i historia. Av og til er eg så inne i bøkene at eg forsvinn frå dei rundt meg. Akkurat som eg er i ei boble - i ei leseboble.

Kva boka handla om? Den handla om ingenting. I hvert fall prøvde Patti å skrive om ingenting, så ho skreiv om sin daglege dont om det å være ein forfattar, kunstnar. Kor ho gikk på kafe for å drikke kaffe på stambordet sitt, kor ho skriv ned inntrykk og minner fra kunst, bøker, reiser ho har reist, folk ho har møtt, folk ho har overlevd - folk ho har satt til verden. Kor ho går inn i det som nokon kallar for ei skriveboble.
Fint at ho skriv om måten, om inntrykka, kjeldene, musikken og kunsten som inspirerer ho. På denne måten teiknar ho landskapet som både forfattarane og vi lesarar likar oss så godt i, der vi går på jakt etter gode opplevelser. Akkurat som jegrar og bærplukkere går på jakt i same terreng etter dei same bytta. Eg kjende meg igjen i mykje men ikkje alt, men nok til å føle at vi var der saman og delte noko saman. Kjende ikkje til alt ho hadde sett og hørt, fint at ho viste meg noko nytt i eit ellers kjent landskap. Og det er det som er så fint med å like kunst og kultur; vi kan dele og vise fram til andre. Vi slepp å holde moltemyra hemmeleg og være redd for at andre tek kvota vær. Vi er heldige sånn.

Om boka var god? Ja, men ikkje så lett tilgjengeleg for meg. Der var for mykje eg ikkje kjente til. Eg måtte google mykje, så det vart ei kronglat reise. Men med så godt reisefølge var det vært å bruke tid på dette. Alt skal ikkje være så lett. "Ein kjem ikkje til fjells på flat veg", og av og til følte eg at vi var i den same bobla. Patti og eg.

"Hvis du vil", Helle Helle.
Hvis du vil lese ei fin lita litt lavmælt bok, med mange hull i stemninga og historien - les denne. Hull i positiv forstand.
Vi møter to joggere, dame og mann naturligvis, som ikke kjenner hverandre, men som blir kjent gjennom den felles skjebnen det er å ha jogga seg vill i skogen. Han tror jeg har særlig sensitiv personlighet, mens hun fremstår som handlingens sterke kvinne. De må søke ly i en gapahuk, og her lister de seg litt på hverandres personligheter, og noe tilbakeblikk livet. Det ligger en fin og lun stemning i boka. Vi skjønner at fortelleren vil fortelle noe, men ikke helt hva.
Stillferdig bok om å ha gått seg litt vill i det livet som bare gikk forbi, men også om at der finnes et håp bak hver busk - bare man er villig til å se.
Synes kjente et sus i skogen av både Fosse og Tiller her. Fosses sømløse hopping i tidsbildet, og Tillers ømfintlige dagligdagse detaljfokus - (boka er på bokmål, hvis jeg skremte noen ved å nevne de to nynorskherrene der).

"Morgen i Jenin", Susan Abulhawa
Han hoppet av lasteplanet, kommanderte med ord og gestikk folkemengden bort fra veien, men tok frem pistolen, en Luger, da en liten gruppe ikke lystret hans kommando. Om våpenet var stødig eller ikke, vites ikke, men det var trolig det. Metall med to faste punkter er gjerne det. Det fremste punktet, løpet, var trykt mot libaneserens brystbein, det andre lå i min høyre hånd. Tror den var stødig, siden jeg brukte kraft fra min kropp mot den andres - jeg husker ikke. Men jeg husker luktene. Luktene av folka, diesel, eksosen og dieseleksosen. Husker også lydene. Lydene av lastebilen, en M6, og av V8 motoren i Jeepen. Aller best husker jeg lyden av mitraljøsene og av håndvåpnene - særlig av håndvåpnene. De var urytmiske, en lyd her og en lyd der. Uant retning. Uroligere rytmer, skaper større uro. Husker godt det jeg så også. Folka, husa. Det hadde nok sett bedre ut. Både husa og folka. Sporlysilden også husker jeg godt. Den tegna et vakkert, men usystematisk mønster på nattehimmelen. Hva kulene traff vet jeg ikke. Lyset brente ut før kulene traff noe som helst. Det jeg husker aller best var blikkene. Blikket til han med brystbeinet var en ting, men blikket til de nærmeste. De som sto nærmest, jenter, unge damer, jeg antar de var i nær familie, så de var nok nærmest på flere måter. Sikkert derfor de holdt ham fast, for å hindre å bli pårørende. Særlig godt husker jeg blikkene etter at jeg avsikret våpenet. Han stirret utfordrende på meg, på en litt pubertal måte. De rundt han stirret på både han og meg- med både frykt og fortvilelse i blikket. Særlig etter at en medsoldat avsikret sin AG3. Han satte den på "f", familie som vi kalte det når vi skulle være barske. Dette var et episk øyeblikk, i dobbel forstand. Det var i det øyeblikket, med de blikkene, både flakkende og faste, at jeg forsto at makt og ansvar hører sammen - og at det er de med mest makt som må være mest ansvarlig. Jeg sikra mitt våpen, førte løpet til AG3en mot bakken med høyre hånd, og vinka libaneserne bort med en litt femi bevegelse med venstre hånd. Jentene dro ham med seg, og laga masse lyd - det gjorde han også. Hva de sa, vet ikke jeg. Da vi kom ned til posisjonen vi skulle sikre og hjelpe, sa en med lysere berett enn hva jeg hadde: "God jul gutter, sånn har vi det her ute i ingenmannsland. De feirer jul her også". Dette skjedde på julaften 1984, sånn ca midt mellom Jenin og Beirut, vel 2 år etter massakren i Sabra og Shatila. Når vi kjørte forbi folkemengden på vei tilbake til HQ, hovedkvarteret, løfta vi ølboksene vi hadde i granatlommene i splintvesten, og skålte "God jul" til de som bodde, levde og elsket i "Ingenmansland" (sic). De vinka tilbake. Sånn er det å være en nøytral i fredens tjeneste. Når våpen skal skape fred - ikke frykt og hat.
Vel, det var min befatning med krig og fred og sånnt. Så til boka:

Synes boka, som er realistisk og bygd på historiske hendelser, eller forulempelser, var mest spennende i de partiene som tok for seg opprettelsen av Israel, maktovergrepa, fortvilelsen, håpet og kjærligheten til jord og folk. Synes livet i USA ble litt kjedelig, selv om det hørte godt med for å beskrive viktigheten av historiske røtter og identitetsfølelse. At boka går i disfavør Israel skulle bare mangle. Trist at historien gjentar seg gjentar seg gjentar seg og gjentar seg. Sånn går det når makta ikke tar ansvar, men fornedrer, dreper, isolerer, skaper fortvilelse, desperasjon, hat og fiender - nevnte jeg hevnlyst?
Spør dere selv hva dere vil gjøre for å plante hat og skaffe dere fiender - og gjør det motsatte.

"Onkel Toms hytte", Harriet Beecher Stowe
Nå som det er litt kaos i verden, økonomisk krise, flyktningekrise og mottaksskrise, er det mange som søker løsninger og tilflukt i bibelen. Noen, alt for mange, går seg fast i gamletestamentets irrgrønne ganger, mens noen er heldigere og finner frem løsninger og trøst i nytestamentets tro, håp og kjærlighet. Det finnes også andre steder man kan søke ly i når det blåser; "Onkel Toms hytte" feks.
Den er brennaktuell også i dag. Den går inn og drøfter menneskesyn, menneskehandel, klasser, bibeltolkning, tilgivelse, assimilering, flukt kamp og håp i det som vi kan kalle slavetida. Det snakkes også her hvor stater, mennesker og grupper tolker og bruker bibelen for å fremme at deres syne er det riktige. (Jf kirka vs ministeren av de lukkede dører).
Mange gamle klassikere er dagsaktuelle til evig tid, det er derfor de blir klassikere - men denne var sjelden dagsaktuell.
Veldig flott bok, ungdomsbok, som svært mange har som sin sterkeste leseopplevelse - ever.
Litt artig at den begynte som det som var 1850-tallets blogg; ei dame som skreiv historien i et hefte for å påvirke synet på slaveriet - for å stå opp mot det. Abraham Lincoln skal ha sagt: "Så det er denne lille damen som har skapt denne store krigen". Senere ble de 40 historiene satt sammen til en roman, og lest over hele verden i flere generasjoner. Vel, bloggerne i dag har noe å strekke seg etter.

"De urolige", Linn Ullmann
Bøker som er uten interesse og rett og slett kjedelige, kan også ha sine høydepunkter og gode passasjer. Så også denne.
Skriver inn kjente kunstnere som Bach, Mozart og Beethoven, Tolstoj, Proust og flere andre kjente forfattere. Check.
Varierer språk og perspektiv. Check.
Sannelig meg var der ikke noen bibelsitater også. Check.
Musikkpreferanser. Check.
Disse punktene er ofte i de bøkene som blir vurdert opp har jeg sett.
Hun skreiv også tett på eget og sine foreldres liv - ganske så åpent og utilslørt.
Hadde ikke tenkt å lese den, for biografier liker jeg ikke, men etter å ha hørt at den allikevel ikke var så biografisk på Romanprisen, og siden den vant, las jeg den allikevel. Angrer vel ikke, men sleit lenge. Særlig første halvdel var svært kjedelig.

"Alt inkludert", Marit Eikemo
Ei bok kor forfattaren bruker satirisk tilnærming for å beskrive forbrukersamfunnet vårt. Ikke så satirisk at det vert fjernt og upersonleg. Det er sært men nært.
Den ytre historia er ei mor og dotter som flyttar frå noko til noko anna, utan å eige noko som helst. Forfattaren tek oss inn i fleire norske heimar ved at mora bruker Finn.no for å skaffe billige møblar til ei leilgheit dei leiger i eit slags hybelhus. I disse møta får vi innsyn i forbrukersamfunnet vårt. Vi vert også godt kjende med alle naboane, så her er eit breidt persongalleri. Temaet ho tek opp er om det er vi som har kontroll på livet og eig tinga våre, eller om det er tinga, og forventninga frå andre som også har ting, som tar kontrollen over oss. Kven er me for kvarandre, kor heng vi ihop.
Der Janis Joplin sang; Freedom's just an other word for nothing left to loose, seier Eikemo; "Det vi ikkje hadde av pengar, tok vi at i tid. Det gikk opp i opp".
Ei litt snodig bok. Ei god bok. Ei bok som var nominert til P2's Romanprisen, og som vart med lenge. Fengande bok, men eg sakna å vite meir om kor dei kom frå, og kvar dei drog til - disse to. Disse to som ikkje heilt passa inn. Men det var kanskje det som var problemet. At dei ikkje viste kor dei kom frå, eller kvar dei skulle.

"Voldtatt", Frederik Skagen
Normalt liker jeg å lese fortellinger i egne omgivelser og nærmiljø, men denne boka har jeg hatt på vent en stund, fordi jeg finner det å lese om voldtekter som frastøtende - særlig når jeg bor i Fagerliveien, noen hundre meter fra Møllebakken hvor det viktigste offeret bor, og øvrig handling foregår i nære omgivelser.
Liker også å lese bøker om aktuelle temaer. Dessverre er voldtekter det, samt at debatten om krenkelser av unge jenter går jo hett nå i disse dager. Jf tafsedebatten som går og går. Vel, Skagen skreiv boka i 1985, og i starten ble ei enslig jente på tur gjennom byen antastet av en gjeng unge hvite menn i dongeribukser i Trondheim sentrum - det var sikkert ikke så mange den gang som mente at det var så usannsynlig kunne skje i Trondheim by. Da hadde han ikke skrevet det - lite troverdige bøker selger ikke så godt.
Vel det var litt utenomsnakk, noe jeg synes er noe av det viktigste med bøker. Så til boka:
Beate Bjørgum blir voldtatt. Føler både skyld og skam. Dette er ikke en sånn typisk etterforskningskrim, selv om det etterforskes også. Det er ikke politihelt/antihelt som er hovedfokuset; her er det mest tankene til vekselsvis overgriper, som voldtar flere og dreper noen, så tankene til et offer som reddet seg selv fysisk unna etter voldtekten. Etter det sliter hun forståelig nok med mye, bla dette med skam, og om det er mer belastende å anmelde enn å tie osv - noe som også diskuteres i disse dager.
Kjent å lese en politifortelling fra før mobiltlf og DNA-tida. Det er to forskjellige ting.

Sendt fra min iPhone

Ei krimbok med en avansert form for dommedagsprofeti og en ukuelig tro på at menneskeheten og teknikken vil seire over naturen.

Ei krimfortelling bygges gjerne opp ved å kaste ut noen tråder, her og der, i et passende tablå som historia foregår i. Ved skikkelig håndverk bør alle trådene ha en ende vi kan se mot slutten. Og for å gjøre det spennende, og ikke ha en så forutsigbar ferd, ha forskjellig tyngde på loddene i enden av tråden, slik at de oppfører seg litt forskjellig. Litt sidevind som hindrer de letteste på turen ned hører også med, kanskje noen av trådene krysses og lager floker som må nøstes ut, kanskje andre henger seg litt fast i innholdet i dette tablået, før de løsner og lander ved siden av de andre nederst. De viktigste bærende trådene må bli kasta ut tidlig, og ikke komme inn fra sida mot slutten, og de bør ha forskjellige farger, men de kan gjerne falme eller på kraftigere farge på ferden. Innholdet i tablået bør forresten være spennende nok i seg sjøl. Det vil kunne berge lettvint trådkunst, og siden jeg ikke er krimelsker, er jeg vel så opptatt av historia i tablået, som å finne ut hvem som skal dingle etter halsen helt nederst.
Dette er i hvert fall min innfallsvinkel når jeg åpner ei krimbok.

Siden handlinga spinner seg rundt Francis Bacon og vitenskap, og de første drapa skjer i teknologihovedstaden Trondheim, tenkte jeg det passa bra å snakke litt om tyngdekrafta som ei innledning.
Så til krafta i boka, som riktignok begynner på en båt, men de første blodsporene finner vi i Trondheim, på toppen av Olav Tryggvasson statua på torget. Der ligger et hode og et sverd - så er krimfortellinga i gang.
Odd Singsaker er en middelmådig politimann med hjerneskade, så han gir god plass til, og er veldig avhengig gode hjelpere for at dette skal gå bra. Det er et bra grep fra forfatteren for at bipersonene skal kunne bli lettere å se i dette spillet.
Her er familieband, brorskap uten slektskap, og vitenskap, ære, bissniss og vitenskap
Tablåene hopper i tid og sted bla mellom Trondheim, London og Stokkøya. Her er også tablåer langt tilbake i tid til 1626, og noen på 1980-tallet i studentmiljøet i Cambridge. Litt innom bomba i 1945 også. Så pass på hele tiden å sjekke kapitlenes navn, som er dato og sted. Det er viktig.
Noen av trådene er med i alle disse, litt av interiøret også. Pi, formler om trekanter også. Charles Babbagges fra 1860, han som laga den første komputeren, er også med, så dette er konspirasjonskrim på et høyt vitenskapelig nivå. Vil tro at lesere av Tom Egeland, Dan Brown og kanskje Gert Nygårdshaug vil like boka, som er drivende underholdende og spennende - og til dere trøndere; det er alltid artig å lese bøker med handling fra egne omgivelser.
Det som jeg synes ikke var artig, eller om det er et bevist forvirrende grep vites ikke, er utydelig navnebruk. Noen personer kaller han konsekvent med fullt navn, for og etter, mens han på andre veksler mellom for og etter. Her er flere sentrale skikkelser fra familien House som etternavn, hvor han omtaler de mest med House i stedet for å være konsekvent og tydelig for å holde de adskilt. Ikke så mye at det er et problem, men det jeg vil fundere på når jeg leser krim.
Noen, eller kanskje bare ett lodd, fulgte naturkreftene og gikk gjennom tablået, men klaska ikke i bakken. Det henger og dingler rett under. Om det er for at forfatteren skal ta det med videre i neste bok, eller om det er for at myten om den mystiske Francis Bacon skal leve videre, vet jeg ikke. Men hvis ikke Jørgen Brekke har tatt tak i det, henger det nok og pendler frem til verdens undergang.
Å lage mat etter oppskrifter med bacon i etter denne boka blir neppe det samme. Bacon er som dere vet en måte å konservere sideflesk på.