Forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges.
Som tidligere elektrofagarbeider med prolaps, var det veldig lett for meg å leve meg inn i denne boka. Denne boka om en elektriker, Krister, på omskolering pga prolaps, med smerter. Smerter har jeg også massevis av, og det smerter litt å lese boka også. Den smerter fordi av og til tenkte jeg at stemma i boka i gitte situasjoner uten filter kunne vært meg selv. Det er bare ei stemme i denne boka. Ei stemme som passer utrolig godt til en slagen mann, med smerter, dårlig tid, og stor tro på seg selv. Boka følger Krister i alt han gjør, formidler tankene hans, bortforklaringene og raseriet hans. Ei tildels artig bok, med et sjarmerende rett på sak språk, uten fiksfakserier, som står veldig godt til hovedpersonenes lynne og språkføring. Kosa meg lenge med boka, men plutselig håpte jeg den var slutt, så da tok jeg en pause, og kosa meg videre. Grunnen til at jeg ble lei var nok at han måtte innom så mye, nesten alle livets faser og med en sånn karikert karakter ble det for meg for mye av det gode, så en innstramming hadde gjort seg.

Nå gleder jeg meg til å lese noveller, også om håndverkere. Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale skal være bra.

Veeeeldig sjelden jeg ikke leser ferdig en bok jeg har begynt på, men denne var drepende kjedelig - synes je, og jeg vet mange liker den veldig godt.

Istanbul; smak på navnet. Det gir minner bakover i tid, men også nåtid. Bokstavlig talt nåtid, og det synes jeg alltid er spennende; det å lese om steder og miljø akkurat når de er aktuelle.
Fortelleren i boka er allvitende, som forteller om Mevlut sitt liv og laden, men også de viktigste karakterene kommer direkte inn som forteller, med forklaringer i små kapitler om deres synsvinkel, også forfatteren hoppet inn i historien som forfatter og forklarte
leseren underlige ting. Stilig fortellerknep. Veldig gode miljøskildringer, både av by, land, gatebilde, lyder og lukter - noe det helt sikkert var mye av i Istanbul. Det ble kanskje vel mye av alt dette, så jeg kunne ønske at han hadde strammet den litt inn, for å få opp tempoet litt, men alt i alt en lærerik og flott bok.
Boka beskriver vel en dannelsesreise, både for noen mennesker og en by; Istabul.

"Mellom rødt og svart", Jan Guillou
Dette er den tredje boka om Lauritzen brødrene; i dette hundreårsprosjektet til forfatteren.
Denne boka tar for seg de ikke altfor koselige mellomkrigsårene. Det er ondt blod mellom folk og stater. Krigserstatningstema er oppe, og etter hvert brennes det bøker, teatrene blir sensurerte, inflasjonen er stor, Hitler, Wallenberg og Gøring blir introdusert. Den teknologiske utviklinga har skutt fart etter 1. Verdenskrig, og vi aner at 2. Verdenskrig blir mer mekanisk enn den forrige. Boka ender i det Hitler, den idioten, invaderer Polen.
Savner mer nerve i det mellommenneskelige forholdene, flere kvaler og dårlige valg i denne boka. Her er det historiske fakta, litt fra Sverige og mest fra Berlin, som driver historien fremover. Men den har jo spenning da. Det er jo mange homofile som har det litt vanskelig i dag, og det var nok ikke så lett på 30-tallet heller. I nedgangstider er det nok stort stress å være steinrik også, så både fattige og rike hadde sine problemer. Den eneste gruppa som liker sånne tider, er jo de som spiller på misnøye. Det har historien vist oss - det er det denne boka handler om.
Merker at lesegleden av disse bøkene synker proporsjonalt med utgivelsen, og vet ikke når eller om det kommer flere, men er ganske sikker på at jeg kommer til å lese de også. Det er nok vanskelig å skrive en lystig historisk roman om mellomkrigsårene, men det er absolutt interessant å lese. Tror nok jeg ikke har klart å omstille meg etter bakoversveisen og forventningene jeg fikk av den første boka, Brobyggerne.

Du er så lys, Tore Renberg
Det er Jørgen som fortel, på nynorsk. Renberg har skifta språk, og Renberg på nynorsk, når kulissene er på Vestlandet;
Ja, that make sense, for å seie det sånn - på nynorsk.
Tilbake til Jørgen, og familia, og naboen, kollegaene, fotballpreik og Steinar. Ja, han Steinar ja, han er litt av en skrue. En som gjer utruleg mykje av seg; han er litt over alt i heile boka. Steinar er en sånn magnet han, en som folk legg merke til. Særlig naboane legg merke til han, men ingen har full oversikt over sine naboar - sånn er det. Det er også sånn at når vi ser noko vi blir opptatt av, vil vi vite meir og meir, og når vi ikkje kan sjå alt, berre fragmenter, ja da skaper vi båre egne bilde for å få ei forklaring. Kjenner du naboane dine?
Kjempefengande bok, ein thriller, med ei skummel stemning som kryp og brer om seg frå perm til perm.
Les sjøl - dette er god vare.

Arv og miljø, Vigdis Hjorth
Bergljot forteller, skisserer og maler sakte og forsiktig ut sin historie, skisserer og maler ut sin historie, sømløst i nåtid, ved tilbakeblikk og om drømmer, i et fantastisk flott språk, med mange setninger og kapitler som leseren bare må lese om igjen, smake på og tygge på. Fortellinga bygger opp til, frem til, tilbakeblikk til, noe fælt og unevnelig, som hvis det blir nevnt vil skape scener. Hun er forresten skribent, Bergljot, og skriver anmeldelser fra teaterscenene rundt om kring, og rundt om kring i boka fletter hun, Vigdis, forfatteren, inn både Jung og Freud - og stemninga i den danske filmen Festen er nevnt, og henger som et teppe bak denne boka. Jeg tror den filmen har inspirert forfatteren til å skrive denne boka om det vanskelige og unevnelige, om en far som falt og døde, en far som tok med seg mange i fallet - lenge før han døde.

To søstre, Åsne Seierstad
Boka burde heller hete En fantastisk far.
For ei bok, for et møysommelig bakgrunnsarbeid, for en forfatter Åsne er - og for en flott far Sadiq er.
Åsne tar grundig for seg radikaliseringsprosessen til noen jenter i Oslo. Følger de elektroniske sporene deres, samt finleser brev, skolearbeide osv, i sin søken for å fortelle om jentenes vei til sin tjeneste i Syria. Hun følger også søsken, mor og far, mest far, for han dro etter jentene for å prøve å få de ut av den religionståka de befant seg i, med et mål om å få de med seg hjem til Norge.
Boka er vel både sakprosa, thriller og mere til. Fantastisk å lese den akkurat nå. Den er temmelig fersk, så det var som å lese omtrent i samtid med det nyhetsbildet vi får inn i stuene vår, fra det helvetet som det rapporteres fra.
Jeg er glad for at jeg ikke tror på et utenomjordslig helvete, i en annen dimensjon. Helvete er noe vi skaper, ev lever oss inn i, her og nå.
Mitt inntrykk er at de er de som er redde for et liv etter døden som lar seg skremme til roller ingen bør spille.

Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou.
Dette er den sjette boka i Jan Guillous hundreårsprosjekt. Den første, Brobyggere, var aller best og tok pusten av meg flere ganger, så jeg bestemte meg der og da å lese hele serien. Har ikke angra ett sekund, selv om bøkene er noe ujevne. Nr tre, Mellom rødt og svart, var kjedeligst. Så til denne siste:

Vi følger Eric, og fortellerstemmen var i perioder litt krevende og spennende, og man er lenge usikker på hvem han forteller til, for dette ordet"du" dukker opp av og til, og den allvitende fortellerstemmen er der ikke. Undringa og spenninga om hvem Eric, jeg-stemma, fortalte historia til ga boka en egen dimensjon. Det var et veldig flott grep i ei så tykk bok som skal romme så mye. For når ei bok skal skildre ei tid, er ikke alt like spennende, selv om det må være der for å få helheten. Det er da det gjelder å kunne å skrive - noe Guillou kan.
I de første bøkene hadde han større læret, dypere tablå og flere dramatiske hendelser enn i denne som går tettere på personene og har flere detaljer i kulissene.
Håper Jan Guillou blir hundre år, minst, sånn at han rekker å skrive om et tidsbilde jeg også har opplevd.
Kjempebra bok.

1. Da vår verden ble til, Elisabeth Åsbrink
   Fantastisk velskreven lita lærerik bok om det viktige året 1947.
   Rett etter krigen, men før freden har fått nye kart og spilleregler.
   Boka er oppdelt i kapitler etter måneder, og avsnittene er navn på byer, og handler om viktige historiske hendelser som skjedde i de byene. Mange dere kjenner er med:
   Per Engdahl i Sverige
   George Orwell på Jura
   Nürnbergprosessen er med.
   Nelly Sachs i USA er med.
   Christian Dior er også med, så boka favner bredt, men alt er viktig. Ca 230 sider med viktig kunnskap, og ca 20 sider med kildehenvisninger.

Land ingen har sett, Edvard Hoem.
Sjølv om Hoem i perioder hastar i veg med å skrive ein roman om sitt eige opphav, skriv han bedre enn dei aller fleste.
Dette er altså den tredje boka i familiekrøniken til Hoemfolket. Dei er alle svært velskrevne, etter eit møysommelig arbeid for å fordype seg i røtene sine, kvar og korleis dei måtte ha levd og utført sitt ve og virke på dei forskjellige stadene til dei forskjellige tidsepokene. Altså ein historisk roman med ekte folk på forskjellige miljø og steder; i og ved Molde, på Budhavet, på Bjørnsund, i USA og Canada, men då altså skjønnlitterært med oppdikta situasjoner og samtaler.
Mykje har skjedd, med heile slekta, så i denne tredjeboka skal mange tråder samlast, liv skal oppsummerast og somme avsluttast. Vil ikkje hevde at boka i perioder bar preg av oppramsing og lettvintheter for å få med alt, men følte at litt av Hoems fortellermagi ikkje kom like godt fram heile vegen heim. Synes Hoem er best når han skildrar det nære, gjerne med flotte dialoger, framfor når han har den allvitende forteljarstemma, som var mykje brukt i siste delen av boka.
Men bevares, uansett ei god bok.

"Jane Ashlands gradvise forsvinning", Nicolai Houm
Et sorgens kapittel, hele boka. Vi følger Jane, som i begynnelsen av boka er på Dovrefjell i dårlig vær. Alene i et telt, hun vet ikke helt hvor hun er - og hun er uerfaren når det gjelder dette med å være i norsk natur, men hun har andre erfaringer å vise til, skal det vise seg - i sørgelige tilbakeblikk. Forfatteren ruller ut et liv med stort sett bare dårlige opplevelser. Heldigvis er det ikke alltid sånn.
Veldig velskrevet bok som viser hvor ødeleggende sorg kan være. Ble rett og slett litt trist av å lese den, men måtte fullføre ja. Den har noe ved seg.

"Born to run", Bruce Springsteen.
Jeg er en knøl i engelsk. At jeg i det hele tatt kan litt, kan jeg takke platespilleren og tekstene på LP-omslagene for. Bruce sin The River kom i 1981, i en periode jeg las mye - også disse tekstene på omslagene. Sånn at nå som Bruce ga ut ei bok, synes jeg det passa bra at jeg las den på engelsk, selv om jeg så og si aldri leser bilgrafier.
Synes det var interessant å lese om når han var ung. Om livet i gata, om forholdene i familien, forholdet til mor og far. Om hans musikalske vekkelse og hans gode plan på å satse på innhold i låtene. Ja, og så ble det mye om bandet, bransjen, og om piker, rastløshet, penger og sånt også. Litt over halvveis i boka slår han gjennom for fullt, og da synes jeg den ble mindre interessant - så jeg tar en lang pause her.
Kanskje jeg ikke leser den ferdig heller - vi får se. Noe var bra, noe var kjedelig.

Bergens ungdomsteater, Pedro Carmona-Alvarez

I denne boka skriver Pedro godt om de små viktige tinga i livet, og legger gjerne inn frempek i fortellerstilen. Bra grep.
Hovedpersonen, Marita, forteller i jeg form, men inni mellom er der en allvitende fortellerstemme. Jeg trivdes best, og synes språket fløt best, når han hadde Marita sin stemme.
Synes ikke han var like flink med å holde på den stemninga som språket byde opp under som i den første boka i det som skal bli en trilogi.
I den første boka, "Og været skiftet og det ble sommer og så videre", ble vi kjent med Marita og hennes familie og deres tragedie. Ei sterk bok, som fikk P2 - lytternes romanpris 2012, hvor jeg var så heldig å få sitte i juryen det året. Det var kjempemorsomt.
I denne boka går livet videre, fortsatt litt i skyggen av tragedien, men i denne boka er det lys også, så det er tydelig at været har skiftet - for å si det sånn.
Marita er ungdom, med dens utfordringer og lyster og lyster og lyster.
Den første kjæresten hennes var en flinkis, en "intellektuell", som likte å snakke om litteraturens levde liv, det tillærte, men så ble hun kjærest med en som også hadde en "familie av glass". En som også måtte leve i skyggen av noen som ikke er der og kan kaste skygge lengre. Å sloss om lyset med noen som ikke er, er ikke lett.
Handlinga går i et utforskende ungdomsmiljø i Bergen og i Statene, som en oppvekstroman. Pedro er selv musiker, og viser til mange låter og musikere som man bare må legge på øret av og til når man leser.
Boka slutter litt brått med en cliffhenger, så det er bare å glede seg til neste bok.

"Mafiela", Hogne Hognset
Dette er ei sjelden aktuell og opplysende samfunnskritisk bok, innpakka som ei kriminalhistorie. Krimbøker er jeg svært lite opptatt av, så det usannsynlig dårlige politiarbeidet som ble presentert her, valgte jeg å ikke få ødelegge spenninga i den historien forfatteren egentlig vil ha frem.
Denne boka handler egentlig om hvordan kraftbransjen prøver å få politikerne til å gå for legge kabler til kontinentet slik pengene kan strømme inn i regnskapsbøkene deres.
Mitt råd er altså at dere kjøper dere varmepumpe, etterisolerer - og gir bort ullklær til de dere er glade i til jul.
Jeg for min del ønsker meg Hognsetbøker til jul.

"De søvnløse", Kim Leine.
Prester, leger og lensmenn; det er fine litterære skikkelser, særlig hvis du har en forfatter som har sans og evner til å brodere ut de små store tingene som er viktige i alles liv, og som ofte er selve bindevevet i små samfunn, i et samfunn hvor alle, absolutt alle, kjenner disse tre autoritetene - som nødvendigvis ikke er så autoritære.
Den røde tråden i boka er forfatterens måte å skrive sømløst de forskjellige perspektivene. Han binder alt sammen ved å inkludere en scene i et annen, hvor sykehuset er hovedbasen i fortellinga.
Samtidig, som et bakteppe, nevnes det at det er krig i Europa. Året er 2025, og det store samspillet i Europa kollapser, en tysk statsborger ligger med brukne bein på sykehuset - og røykelova på Grønland blir opphevet.
Lettlest, fornøyelig bok hvor Leine bruker mer humor enn bestialitet, som han også kan være god på.

"Heimlandet. Barndom", Edvard Hoem.
Det er så bra altså. Edvard leverer kvar einaste gong. Han har ei forteljarstemme, og ei språkføring, som er i ei klasse for seg. Det er ei fryd å lese kor Edvard skriv om seg sjølv, om kor han trakka sine barneskor. Kor han gjer det med distanse - i tredjeperson. Flott grep, for da kan han omtale seg sjøl i fleire fargar i forskjellige roller. Han skriv om sin barndom, sitt opphav, om sitt folk der ute på romsdalskysten. Det var et strev der ute på Hoem. Edvard var odelsgut, men ville ikke ha odel, for:
"Han ville bli ein verkeleg person, som kjende lyden av si eiga stemme".
Det har han klart fantastisk godt. Han er og vil bli ein av våre store. Han vil bli lest og hugsa av mange - lenge.

"Menn som ingen treng", Frode Grytten
Les denne boka, om du likar nynorsk eller ikkje, for målform
bør egentlig aldri bety noko som helst når de velger bøker. Det skrivs dårlig og godt i begge målformene. Grytten skriv så tett opp til bokmål, at hadde han lat være å bruke ordet ikkje, ville mange hatt problem med å skille.
Boka, i ti noveller, tar for seg menn. Menn som gjer rare og desperate handlingar. Menn som får det til, menn som ikkje får til stort, i hvert fall ikkje noko dei får applaus for. Menn som er såra, og menn som sårer.
Eg las novellene litt no og då, inn i mellom kapitler i ei anna bok - for det funka best for meg. "Finnmark" og "SK4609" var dei absolutte høgdepunkta - synes eg. Likte måten han rulla ut, broderte på detaljer, og måten han la inn nye veier på. Å lese Grytten, er rett og slett ein nytelse. Er du mann eller kvinne, om du føler du trengs eller ikkje, liker du nynorsk eller ikkje - les Grytten.

"Et godt liv", Jens M Johansson
En liten familie på tre. Mor, far og sønn. Ikke alt i ekteskapet er like lystig som knullinga som beskrives på bokas første side.
Mor mister sine foreldre, og det er jo trist. I arven følger det med ei kasse med brev, notater og dagbøker. Far begynner å lese, og nøster opp livet til sin kones familie, men mest om svigermor. Litt bra en stund, men så kjente jeg at interessen for disse livene falt, og da ble den rett og slett kjedelig. Den hadde vært hakket mer spennende om han hadde sitert hva som sto i disse skriftene, enn som han gjorde; å skrive deres historie. På den måten han gjorde det ble det to historier flettet i hverandre med samme stemme/språkføring - og med det gikk han glipp av et virkemiddel som kunne både gjort "Et godt liv" livligere og notatene mer troverdige.

"Slik skal vi velge våre ofre", Bjørn Vatne
Jeg ble først nyskjerrig på denne boka fordi handlinga og miljøbeskrivelsene er lagt til Ålesund, og når den så vant Bokbloggerprisen økte interessen. Tittelen gjorde at jeg trodde det var en krim, noe det ikke er, men jeg fikk en thrillerfølelse når jeg las, for den bygde opp under noen konflikter og dilemmaer nesten hele veien.
Det boka er bra på er språket, stemma; en enslig småbarnsfars blikk på den konsensusprega samtida vår, hvor den store lykken virker å være søken etter å være slim, fit og på hils med alle. Har ikke lest så mange bøker om enslige fedre, så det var ei ny og viktig litterær stemme. Far her strever mye med mye, og tråden er far datterforholdet, og det er ikke helt enkelt når enn samtidig må gjøre sitt beste også på jobb og i storfamilielivet.
Synes boka bygde seg godt opp, med mange flotte anekdoter om samtida, men synes han skulle ha avslutta noen konflikter og spenninger på en langt bedre måte. Der var noen oppbygginger som ikke fikk tak over seg.
Håper forfatteren lykkes bedre neste gang, for dette var nesten veldig bra. Språkføringa, blikket, og temaene var gode, men fullføringa kunne han gjerne ha fullført.

"Svar på brev frå Helga", Bergsveinn Birgirsson
Opp med hendene godtfolk; opp med hendene dokke som ikkje har vore innom tankar om kor livet hadde ført dokke om dokke hadde fulgt den først store kjærleiken, gifta dokke og flytta dit ho/han ville?

Ei sår, rørande, og tildels vond bok med frie innslepp av humor.
Ei lita bok som favnar mykje om så nær sagt alt mellom liv og død; ja det som gir liv også. Mykje sakn om den fyrrige kjærleika, satt opp mot distriktspolitiske virkemidlar; skal eg bidra til vekst i storbyen, eller skal eg halde meg til min stand og sikre distrikta?
Ei bok som sit lenge i.