Det hvite badehuset, Thorvald Steen.
Thorvald Steen er en god historieforteller, han kan mye, har lest og erfart veldig mye - og har en historie å fortelle.
Thorvald har en kromosomfeil, som det også viser seg er arvelig. Historien i boka er at han blir kontakta av et ukjent søskenbarn, så veksler boka om samtaler med sin mor, nøsting etter slekt, beskrivelser om egen sykdom, og tilbakeblikk i eget og andres liv - samt mange tanker, vanskelige tanker om det å ha en sykdom som gradvis gjør deg svakere og svakere, og mer og mer hjelpetrengende - men også om stahet, håp og om hvordan akseptere situasjonen, og litt om etisk tenkning om arvelige skavanker.
For meg som har MS, progressiv MS, som da går i mye samme løypen som Thorvald, selv om vi ikke har samme sykdommen, vet forresten ikke om vi har samme rullestolen heller, var dette ei svært sterk bok å lese.
Det tror jeg det vil være for friske folk også.

Verda er ei skandale, Agnes Ravatn
Eg liker så godt den leikande måten Agnes skriv om sine skråblikk på verda, slik ho ser den frå ikkje berre sin eigen ståstad.
Boka er satt saman av omskrevne essays, om både det eine og det andre. Ytre sett er handlinga at Agnes, men mann og barn, flytter fra storbyen heim til vestlandet for å ta ei pause frå det hektiske storbylivet.
Dei vert nabo med Diktaren i bygda, Einar Økland, som blir ein følgesvenn og samtalepartner gjennom heile boka. Og dei snakkar mykje, om både dei små og store viktige tinga i livet.
Denne boka er kjempefin, lita men stor.

Begynnelser, Carl Frode Tiller
Tiller skriver så godt at eg er heilt ferdig når boka er ferdig. Eg har vondt inni meg når eg les Tiller, og lenge etterpå. Han er så god på disse såre ordvekslingane som, ja; sårer, gjer vanskelige relasjonar vanskelegare, og ordinære samtaler grusomt spanande - for ein veit at det oftatst er i ordvekslingane Tiller skrur til handlinga - eller skapar den øredøvende stillheten.
Begynnelser begynner med ei, kall det katastrofe, så fortsetter den med å gi oss begrunnelsen til katastrofa ved at han skriv om ei familie - kapittel for kapittel bakover i tid. Fra hovedpersonens voksne liv, tilbake til barndommen.
Tiller er i ei klasse for seg. Rett og slett. Han er ein av vår tids aller fremste samtidsforfattarar, og den aller beste til skildre sårbare sjelers liv, både i ordskifter og i å beskrive deira indre liv.
I og med begynnelsen på Begynnelser egentlig er slutten, er det litt spesielt, og da blir nå også slutten litt spesiell.
For en fyr, for ei bok, for en forfatter.

Vigdis, del for del. Kaja Schjerven Mollerin
Først skrev Vigdis Arv og miljø, som jeg synes var ei kjempebra bok. Ikke om incest som jeg trodde, men om ringvirkningene av det.
Siden Vigdis, som nær sagt alle romanforfattere, bruker egne erfaringer og omgivelser når de skriver, ble familien støtt, og så kom søstera til Vigdis, Helga, ut med ei forsvarsbok, Fri vilje, og det satte igang en stor debatt om virkelighetslitteratur. Hvor går grensen på hva man kan skrive om fra det reelle livet? Noe Knausgård nettopp satte en ny standard for, så grensene er flytta, selv om Skram, Mykle, Wassmo og mange andre også har skrevet tett på livet.
Så kom nå denne samtaleboka Vigdis, del for del. Ei bok jeg trodde ble et motsvar til Helgas svar, men den er ikke bare det. Den er innom Helgas bok litt, men boka er en samtale mellom to personer om Vigdis sitt forfatterskap opp mot livet og inn mot litteraturhistoriske kjente navn. De drøfter mye, og vi blir svært godt kjent med Vigdis og hennes sfære. Synes boka var kjempegod, og veldig lærerik.
Hvis dere har fulgt debatten om søstrenes bøker, bør dere i hvert fall lese den. Uansett om dere har valgt side i debatten eller ikke.

En moderne familie, Helga Flatland.
Helga er min absolutte favoritt samtidsforfatter. De ble hun etter trilogien om bygdas sorg etter at noen Afghanistanveteraner vendte hjem - andre ikke.
Dette er også en samtidsroman, hvor Helga elegant legger inn markører om både det ene og det andre som preger vår tid. Dramaet i boka er at eldre ektepar velger å gå fra hverandre i en alder av ca 70 år, men boka handler ikke så mye om ekteparet, eller årsak til bruddet. Tvert i mot så er det deres perspektiv som blir dårligst belyst. Helga bruker det samme perspektivgrepet som i trilogien; at hun skifter fortellerstemme. Det synes jeg er et genialt fortellertriks. Her forteller altså deres voksne barn om hvordan de opplever bruddet, og med det mister de deres trygge kjente og kjære institusjon ; barndomshjemmet.
Ramma er borte.
Hva står de igjen med da?
Hvem er de i forhold til sine foreldre, i forhold til sine barn og søsken?

Helga skriver fortsatt veldig bra, men vendepunktene kom litt for seint, var litt for slappe, og det ble litt for mye tyting.
Så totalt sett vil jeg si at boka nok ikke sto til forventningene mine - som var skyhøye.

Alt det lyse og alt det mørke, Brynjulf Jung Tjønn
For meg ein heilt ny forfattar, men når nokon nemnte hans namn i same setning som Carl Frode Tiller, lasta eg ned boka.
Ei bok om kjærleik på tross av omsorgssvikt - som går i arv. Vi følger Vibeke i sitt liv med sin far og tante, så dottera Hildegunn sitt liv. Dramatisk, men jordnært og lavmælt.
At nokon ser likheit i Tiller si Skråninga? Tja, kanskje det, men ikkje heilt det nei, men allikevel ei bra bok.

Skråninga, Carl Frode Tiller
Det er overgangene som gjer denne boka så spesiell, og så utruleg god. Ei bok eg trudde eg hadde lese, så eg ville høyre ho som lydbok nå i sommar, men eg hadde ikkje lese ho. Carl Frode Tiller sin første roman.
Fortellerstemma er ein ung mann innlagd på psykiatrisk avdeling på grunn av mykje. Ein følsom fyr, som har vore mobba, utsatt for omsorgssvikt, og opp på det, eller kanskje på grunn av det, har han ein psykisk lidelse.
Han fortel si historie til sin psykolog ved å skriva si historie, for han er ikkje så god til å snakka om det som har vore vanskeleg.
Han fortel livshistoria si i små kapitler med store og små byks. Byksa blir ofte til ved ein assosiasjon. Eit ord, og så er vi plutseleg fram eller tilbake i tid og stad. Somme gonger svært enkle og klare assosiasjoner, stundomnegative og ofte også meir abstrakte. Det kom vel ann på sinsstemninga til han det. Han, som alle andre i boka, er omtalt uten navn.
Carl Frode Tiller er ein av mine absolutte favorittar, som kjem med ny bok til hausten. Gud kor eg gler meg.

Don Quijote, Miguel de Cervantes Saarveda
Smak på navnet. Navn på både bok og forfatter. Hvem har ikke hørt om disse? Antakelig verdens mest omtalte bok, som veldig mange også mener er verdens beste bok.
Jeg bruker å lese noen klassikere, nå og da. Av og til leser jeg de fordi de så ofte er brukt som referanser av kritikere av andre bøker. Til og med DDE bruker en metafor fra denne boka. #slossmotvindmøller.
Boka er veldig tykk og omstendelig, så jeg veksla mellom lydbok og ebok, og det viste seg å være to forskjellige oversettelser, men det gikk fint - heldigvis var det Worren sin oversettelse jeg skulle lese. Jeg lytta, las og lytta, humret, flirte og fikk sener fra
Monty Pyton for mitt indre øye, og konkluderte veldig tidlig at dette var ei overraskende morsom og utrolig god bok, men så......
Det har jo gått noen år siden boka ble til, og etter denne har det kommet flere forfattere til, og langt flere bøker til også. I tillegg til alle andre arenaer, forumer og plattformer historier blir fortalt på. Disse lærer av hverandre, henter erfaringer både her og der. Historiefortelling på 1600-tallet og nå er ikke det samme. Det har bla noe med tempo å gjøre. For meg skred historia plutselig for seint frem, så jeg avslutta godt ut i, lenge før slutten, men det var artig å ha lest i den.

Ivar; ein svært einsleg bankmann og
lyrikar, med bok på eige forlag, hevdar å kunne sjå kven av jentene som er einsam - og han er så gifteklar at han er open for å gifta seg med alle han ser. Han jobbar i bank, men sidan han og kan å skriva, takker han ja til å kjøre eit skrivekurs for nokre jenter som eit forsøk på å få dei vekk frå skråplanet, og inn på ein stø kurs igjen. Herifrå går det ikkje akkurat stødigare og stødigare for denne gifteklare karen, for han tek dei med til sørspania, han er dumsnill, og får nye inntrykk.....
Lett og forutsigbar sommerlektyre, oppdelt i veldig mange søte små kapitler.

Enkle atonale stykker for barn, Dag Johan Haugerud
Jeg bruker, og liker, å stole på magefølelsen som velger bøker for meg, men av og til føler jeg meg lurt.
Dette var ei sånn bok som jeg er usikker på om jeg har kasta bort tid på eller ikke. Og da har jeg som regel ikke kasta bort tid - alt skal ikke være så lettlest, men denne var merkelig.
Så før dere ev leser den, må dere i hvert fall google "queer-littetatur".
Boka er tredelt, og hoveddelen, den midterste, er nok selve boka.
Boka handler, stort sett/ytre sett, om ei enke etter en forfattet, som får spørsmål om å bidra til sin manns biografi. Hun nøler, men blir med. Herfra går det mye i å nøste i liv og perspektiv(forståelser). Jeg la den nesten bort, men så dukka boka Just Kids av Patti Smith opp, og da måtte jeg fortsette. Den synes hovedkarakteren var så dårlig at den måtte brennes. Jeg elsket den, og måtte selvfølgelig fullføre denne boka.

Hva jeg synes om boka som vant Romanprisen 2016?
Det må jeg tygge på, for den er seig.

Operasjon sjølvdisiplin, Agnes Ravatn.
I dag har eg lært mykje. Som til dømes at ein ikkje skal slå av ein halvspela song ein ikkje liker. Bluna Zeigarnik har nemleg forska på dette fenomenet at hjerna skil mellom ferdig og ikkje ferdige oppgåver. Det ikkje ferdige vil gjerne trakkasere deg heilt til dei er ferdige.
Ellers er boka til Ravatn full av gode tips, meir eller mindre sjølsagte gode råd som ho drøfter godt, systematiserer og refererer til solid forskning rundt dette gamle nyordet prokrastinering.
Agnes Ravatn skriv forresten veldig godt. Lett og ledig, med et par snerter, gjerne mot seg sjølv, her og der.

Gjennom natten, Stig Sæterbakken
Sarte sjeler som meg bør velge tid og sted når man skal lese ei bok som dette.
Ei bok hvor Sæterbakken går inn i sorg og sorgbearbeidelse, og han går og går - inn i natta.
Ytre handling er en familie på fire, litt utroskap, splittelse - så et selvmord.
Mange forfattere er flinke på å skrive om sinnstilstander som lykke, forelskelse, sorg, depresjon, usikkerhet osv.
Det Sæterbakken her gjør er å ta oss med på en indre reise med alle fasettene i disse tilstandene og overganger i det mennesket går inn og ut av disse. Og han har et sånt presist og flytende språk, med innskutte fyllende setninger, at det er ei fryd å lese selv om stemninga til tider er kjempedyster.
Jeg satt klistra til min Kindle, og var redd hvor langt ned han skulle klare å ta meg.

Brevet til Rosalin, Øystein Orten.
Somme bøker har skildringar så gode at det å åpne boka, lese side for side, er som åpne døra i heimen, og bli med nokon inn i livet deira, dag for dag.
Denne boka, om Johannes, som sit og skriv på eit brev er sånn.
Den er til dels lavmælt skrive, men og veldig intens og nær. Eg las, men følte eg sat ved kjøkenbordet til Johannes, såg ut glaset saman med han når han såg opp i fjella etter vêrteikn. Eg følte han fortalde historia i brevet rett til meg. Av og til henta han fram andre brev han hadde fått også, og las til meg - og til katten. Katten Pjusk er ein klok katt, som nok har opplevd meir enn folk flest. Av og til kom Marianne innom, Asle også.
Eg røpar ikkje for mykje når eg fortel atJohannes skriv brev til Rosalin. Kva han skriv, korfor, og kven Rosalin er; ja det må de lesa boka for å få vite noko om.
Orten skriv på nynorsk, på ein sånn måte at det er ei fryd å lese. Enkelt. Ujåla. Tett på sunnmørsk tale. Boka er på knappe 100 sider, dessverre tenkjer eg, no når eg lukker døra og står på baktrappa. Trur eg skal gå rundt nova og banke på ein gong til. Dette var ei flott bok, som kan nytast fleire gongar.

Avgrunnsblikk, Jørgen Brekke.
Hekser, dere! Hekser kan være så mangt, men mest av alt forbindes de med fantasi og undertrykking. Religionshistorien har kapitler med urett begått mot proaktive fremtidsretta kloke kvinner, dessverre.
I denne boka er moderne hekser, vicca, bærende skikkelser. Og tro det eller ei; de finnes. Kanskje også i ditt nabolag, særlig hvis du som meg bor i Trondheim.
I de fleste krimbøker drepes det. Drap beskrives, noen beskriver drap med mer blod enn andre, og jeg er glad for at Brekke her klarer å besinne seg litt, og ikke utmaler disse blodscenene mer enn hva han gjør i denne boka. Blod hører med, men det bør ha en mening og faktor i boka/etterforskninga, og det er akkurat passe balansert i denne boka.
Krim er ikke det jeg leser mest av, men jeg synes alltid det er spennende å lese bøker fra egen by, og siden Brekke er svært god til skrive, har gode formuleringer, noen gullkorn, veldig gode og spennende karakterer, karakterer som også er troverdige, har jeg lest alle bøkene hans med stor glede. I Brekkes univers er det ikke bare hovedpersonen, politimannen Odd Singsaker, som er bærende og troverdig. Han har klart, litt møysommelig, klart å bygge flere bipersoner som støtter og står godt til denne fyren Odd Singsaker, når han trenger støtte - både på det menneskelige plan og som etterforsker.
Komposisjonen av boka er i små kapitler, som tidligere; at han veksler og hopper i tidslinja, denne gangen mellom 2009 og 2016, med stadig utmaling og nye detaljer i det puslespillet en krimetterforskning skal være. Kapitlene er heldigvis navngitt med måned, årstall og med hvilke person han følges mest. Kjempegreit, så det ikke ble for rotete. Med små kapitler, er det alltid lett å ta et kapittel ekstra før neste gjøremål, så det gir god driv og veldig spennende lesning. Kosa meg veldig med boka, som jeg virkelig anbefaler, selv om...
......Før i tida, når jeg las mer krim med større interesse enn nå, eller når jeg leser bøker med mange karakterer, steder og tider, brukte/bruker jeg ofte å gjøre som dere ser på TV etterforskere gjør på white boards. Nemlig å skrive ned navn, relasjon, tid, sted, nøkkelord/spor osv, for da ser man gjerne hvor hullene som skal fylles er, og av og til blir man da litt skuffa over enkelheter. Kall det alt for tilfeldige tilfeldigheter, eller viktige opplysninger som naturlig burde dukke opp tidligere i fortellinga. Jeg noterte ikke det i denne, men der var noe jeg ble obs på som jeg synes Brekke kunne gjort litt mer elegant, etter min kvalitetsbedømming. Hvor og hva, kan jeg ikke si uten å spoile, og de sto ikke i kø, de gjorde heldigvis ikke det. Les og leit sjøl. Det er så absolutt verdt det. Alt i alt, ei veldig god og spennende bok, og jeg gleder meg allerede til neste Singsakerbok.

Den fjerde nattevakt, Johan Falkberget
Prester. Hva hadde verdens litteraturhistorie og tv-serier sett ut uten? Prester er min yndlingskarakter. De kan være så mye, gli helt naturlig inn i alle samfunnslag, i alle årstider og i alle livets faser - det er vel de som er jobben deres også.
Denne boka, hvor kulissene er Røros på 1800-tallet, følger en prest og hans nærmeste gjennom livet fra å være ung prest, frem til sitt møte med Herren. Før han møtte Herren, møtte han naturligvis mange andre også, og som prest må man, eller i det minste bør man, passe på hvem man møter hvor, og hvor tett man da sitter. Boka tar for seg det udødelige temaet vanskelig kjærlighetsforhold, og trofasthet. Trofast til hvem?
Boka ble jo skrevet for utrolig lenge siden, men står seg veldig godt, selv om jeg synes forfatteren tok seg litt for god tid til å male ut livet i bergstaden før den helt store dramaturgien virkelig tok av. Fordelen med det er jo at man blir så godt kjent med persongalleriet. Savner den gjengen der altså. Så neste gang jeg er på Røros, er jeg sikker på jeg kommer til å se etter om de er der - så levende var de.

Wow!
Dette er stor fortellerkunst om fortellerkunst.
Fortelleren er Matilda, ei jente i tenårene, som forteller om en liten landsby, Boganville i Stillehavet, som er ramma av borgerkrig. Krigen var virkelig nok den, fra -70 til ut på 2000 tallet, men det er ikke krigen som er viktig i denne boka. Det som er viktig er flukten fra den; eller friminuttene fra den, ved at en frivillig gjennåpner skolen og drar barna inn i Charles Dickens Store forventninger.
Regner med at dere lesere også har flytta inn i ei bok, blitt venner med karakterene og vært på en ferie i stedene boka beskriver. Det skjedde også med disse barna, mens forferdelige ting foregår rundt dem. Etter hvert kommer det forferdelige også til deres landsby, friminuttet er over, og virkeligheten kryper inn over alt.
Ei utrolig bra bok som har det som bøker skal ha; gode beskrivelser, spenningskurver, humor, karakterer du blir glade i, og noen du ikke liker, dramatikk, håp og håpløshet. Boka er både varm og svært sår. Den vil sitte i veldig lenge - svært lenge.
Den er forresten også filmatisert. Grugleder meg.

Astragalen, Albertine Sarrasin

Jeg var betatt og en stor fan av Patti Smith allerede før hun håndhilste på meg mens hun sang People have the power i Vår Frues kirke i fjor sommer. Jeg satt i rullestol, hun synes sikkert synd på meg, kanskje hun trodde jeg hadde brukket en fot - hva vet jeg.

Jeg har selvfølgelig lest bøkene til Patti, og når hun skriver forordet til ei bok, og i det skriver at hun undres på om hun hadde blitt den samme uten å ha lest denne boka; ja da må jeg bare lese denne også.

Den er delvis selvbiografisk, skrevet av en småkriminell prostituert ung dame i Paris. Handlinga er at hun rømmer fra fengselet, brekker foten i fallet, kryper til en vei og får hjelp fra en annen kriminell. Disse to har mye til felles, lever side om side, men også med en stor distanse. Les rolig, for boka er full av disse gode setningene som i hvert fall jeg er ute etter når jeg leser. Teksten er krydret med; ja kanskje metaforer, men på en sånn måte at de ikke blir graut eller avsporelser. Hun har så gode beskrivelser på situasjoner og tanker at det er en fryd å lese.
Jeg må nevne at det tok litt tid før jeg kom inn i dette, så for meg var boka litt treg i starten, men når den så satt, så satt den godt.

Nei og atter nei, Nina Lykke
Først følger vi Ingrid sitt perspektiv. Ingrid en lærer som virker generelt lei, og er lei de som prøver å være perfekte. Det må da holde å ha noen rutiner for det mest basale her i livet:
vaske huset, check
gå på jobb, check
ligge med mannen, check
osv- og er i tidsklemma med å følge opp egne og anders barn.

Og vi følger Hanne, som føler seg uttafor familielivet alle andre har. Hanne har stor frihet, men føler seg låst i sinn egen tilværelse - og irriterer seg over de og det som ikke er perfekt.

Så Jan, Ingrid sin mann. Jan er byråkrat, som jobber i samme seksjon som Hanne i departementet. Sjef, faktisk, og historien tar en vending og bygger seg opp i det Hanne suger erotisk på Jan sine fingre på en pub, og da er det noe som bygger seg opp i Jan, for å si det sånn, og herfra blir boka bedre og bedre, og leseren også blir sugd. Sugd inn i et drama som må komme. Et drama om selvrealisering, og om utroskap mot seg selv og andre. En setting som man egentlig skulle tro var utprøvd nok både litterært, i vennekretsen og på film - men der tok jeg feil.
I dette dramaet endrer også den allvitende fortellerstemma seg til å fortelle noen av de hendelsene med litt anna vinkling, og det er akkurat denne perspektivendringa som gjør boka god. Veldig god.

Noe skal skje, Therese Aasvik

Jeg er helt satt ut! For ei bok! For ei formuleringsevne, og for en komposisjon.
Når jeg har lest ferdig ei bok, gir jeg meg selv 10-15 minutter til å skrive ned hva jeg mener om den, mens jeg fortsatt er i stemninga den ga meg, og før den slipper taket i kroppen. Finne essensen, nerven, før jeg ofte ufrivillig begynner å sammenlikne den med andre bøker, filmer osv.
Med denne blir det vanskelig. Den har alt. Mest av alt har den formuleringer, som gjør at du finner bilder i hodet, så klare at du lurer på hvorfor ingen har tegna de før.
Den har så mange gode setninger, at du vil antagelig lese store deler av boka, stykkvis og delt, flere ganger. Den har en nerve og en spenning som bare øker og øker.
Stemma i boka er Fred. En introvert fyr. En som sitter ensomt og oversetter en bruksanvisning på en elektrisk seng og en ditto rullestol. Når han tar seg fri, drar han på fisketur. Fisker gjør han også, men han er klar for at det skal skje noe mer i livet hans, men det virker som han må ha en bruksanvisning for selve livet, for han holder litt igjen, får ikke fart, tør ikke helt - men så skjer det saker og ting; og da; som i mange bøker; får vi presentert tilbakeblikk i Fred sitt liv, vekselsvis med det livet Fred fører nå; og som dere forstår henger alt sammen sammen - og livet går videre.
Vel, nå har mitt liv gått 14 minutt videre mens jeg skreiv dette, så nå holder det.
Les boka. Beste boka jeg har lest på utrolig lenge. Jeg er himmelfallen.

Arbeidsnever, Jan Kristoffer Dale.
Mitt første møte med noveller var veldig sterkt. Vi hadde en lærer, Norvald Skaar, som las Roald Dahl sine på en sånn innlevende måte at vi satt som fjetret mens håra på ryggen reiste seg - og det når vi var så unge at de fleste av oss bare hadde hår på hodet.
Vel, nok om det; nå til denne samlinga; ei samling som har fått priser og blitt bejublet, så jeg var klar for å bli underholdt - særlig fordi det er "arbeiderlitteratur". Jeg ble nok ikke helt satt ut av noen av disse frittstående novellene, på den måten at noen av de var sterke hver for seg, men synes forfatteren klarte å få frem ei stemning, og at han på sin måte her gir ei stemme til de som ikke har lyktes så godt med alt mulig. Ble rett og slett litt trist og med meg av et par stykker her - og da har han jo truffet med noe. Språklig sett likte jeg de veldig godt. Ikke så utmalende at det blir graut å lese, men heller ikke så rett på at du ikke får tid til å føle litt på stemninga før handlinga hopper videre. Han skriver lett, enkelt og dialogene er skrevet i dialekt, noe som skaper variasjon i språk, dialogene mer personlig, og sist men ikke minst; kobler historiene til Froland.