Han lot blikket flyte bort til de pretensiøse musikerne, som levde seg uforholdsmessig innstendig inn i musikken - som ikke kunne være så spesiell. Gitaristen myste mot himmelen og vred ansiktet i grimaser, som om han hadde en slags personlig samtale med Gud. En Gud som kikket imponert ned på ham fra bak de grå skyene. Trompetisten, som ikke spilte der og da, satt på huk og nikket anerkjennende. Pianisten satt med åpen munn og så tomt ut i luften foran seg. Bassisten hang over det store instrumentet sitt, og stønnet mens han spilte. Hvordan kunne det være vakkert? Hvordan kunne det forgylle denne, etter hans skjønn, middelmådige musikken? Trommeslageren satt og gliste bredt, gliste og nikket anerkjennende mot publikum. Det svartnet for ham. Han gjorde et lite jentehopp, og brølende løp han mot scenekanten, tok sats, og klarte nesten å hoppe høyt nok til å få med seg føttene opp på scenen. Nesten. Fotbladene hans ble ikke med opp, og førte til at han stupte langflat fremover, og landet med hodet inni stortromma, midt på scenen. Brølende reiste han seg, rev trommesettet over ende så symbaler sang og trommer buldret, før han fikk overbalanse og måtte rygge bakover. På vei tilbake til scenekanten hektet han den ene foten fast i en kabel, og stupte baklengs ned omtrent der han hadde kommet opp fra. Han landet på et bord som tok av for fallet, og alt ble svart. Det var et sørgelig syn.

Det var sommer og flørt. Det var sommerflørt. Men det var det hun sa, som avgjorde det hele. Hun ville ikke gjøre noe. Hun ville la seg varte opp, og tilbød Hallgeir å gjøre det. Varte henne opp. Hallgeir ville ikke varte opp noen som helst. Han var for pokker på ferie. Han var her for seg selv. Ikke for henne, eller noen andre for den saks skyld.

Under en trapp, på en ferje til København, ligger en gammel gråsprengt en, og snorker høyt.