"Kollektivt selvmord", Arto Paasilinna
For meg som hadde litt problemer med å le høyt til KLM sine likkiste- og begravelsessketsjer, fordi jeg tenkte på alle de som kanskje samme dag, dagen før, eller kanskje satt å forberedte seg til en begravelse - og de er til sammen veldig mange, var jeg litt spent på hvordan det skulle bli å lese denne boka som skal være så morsom om selvmord. Det er også helt sikkert mange som leser dette som har hatt ett eller flere selvmord, eller forsøk på det, i nære relasjoner.
Ja, hvordan det var? Ambivalent er vel et passende ord. Det er faktisk en morsom bok om et tragisk og vanskelig tema som ofte er tabubelagt å snakke om, men jeg tillot meg selv å la meg rive med og humre.
Boka begynner med at en mann oppsøker en låve med sterke planer om å ta sitt eget liv. Han blir litt overrasket for i denne låven er der en mann til med samme ærend. Disse to finner et fellesskap, og vil planlegge å gjøre det sammen. De vil også hjelpe andre i samme situasjon, setter inne en annonse og prosjaktet er i gang. De Anonyme Dødende ordner en buss, Korpelas dødsruter, og drar mot nordkapp for å ta livet sitt sammen. Med på turen er det mange skjebner og personlighet - bla en sorgdreper. Hvordan det går med gjengen vil jeg ikke røpe - les boka.

Synes forfatteren, som i de andre bøkene jeg har lest av ham, klarer å belyse vanskelige ting med humor. En sterk morsom bok med et klart budskap om at man ikke er så alene som det kan føles, og at ved å oppsøke fellesskap blir livet så mye enklere og problemene så mye mindre.

"Veien til Damaskus"
En reiseskildring, Dag Hoel.

"I have a dream - I have a drone", har gått som en farsott på sosiale medier.
I det Obama erklærte at han vil til Damaskus med sine droner, hoppet jeg inn i boka til Dag Hoel, for å se hvem av oss som kom først frem; "Jøsok vs. Obama til Damaskus":-).
For oss som satt litt urolig på skolebenken, og syntes Maria Magdalena var den karakteren i bibelen som hadde mest å by, og som når det gjelder himmel, drømte mest om den Inger Lise sang om i ”Fru Johnsen”, er denne boka en fin historisk oppsummering av både bibelhistorien, karakterene i bibelen, samt litt geografi og samfunnsfag.
Dag gikk den ruten Paulus trolig gikk, i hine hårde dager, fra Jerusalem til Damaskus. I boka drøser han om hva som skal ha skjedd på disse viktige historiske stedene, skriver om menneskene, uansett livssyn/trosretning, som har bodd, elsket og levd der; der hvor blodbad alltid har, og alltid vil prege hverdagen. Han tar også med fakta fra nyere historie, helt frem til de opprørene vi ser i Syria nå i dag hadde sin spede begynnelse. Han har gode kildehenvisninger hele veien, så her er det mye å ta inn.

Interessant bok. Særlig for meg som er FN-veteran og, som Obama, fredsprisvinner. Jeg har jo reist på bibeltur, med en snakkesalig prest som guide, på mange av stedene han besøker, og gjort noen av de samme refleksjonene som forfatteren.
I dette kappløpet med Obama kom jeg først i mål. Obama har nettopp reist fra Sverige til Russland for å snakke om økonomi, krig og fred og sånt. Jeg håper at han ikke kommer seg til Syria i det hele tatt. Med sin gammeltestamentlige forståelse for å skape fred, bør han spare på kruttet – i vert fall hvis han vil bære fredsprisen med god samvittighet. Jeg har ikke trua på at bombing fra vesten vil gjøre tilstandene der nede noe bedre for folk i regionen - selv om bombene skulle være svenske. Å skape fred der øst møter vest - sør møter nord, vil kreve både klokskap, toleranse og tid. Mitt håp er at Michelle gir Barack det ene kinnet, knepper opp blusen, og vender det andre kinnet til - så han får noe å drømme om han også.
Make love - not war.

"Varetelling", Erlend Loe

Nå er bokhøsten over oss. Forfatterne og vi lesere er spente på hva den vil bringe. I forrige uke hadde Aschehoug hageparty med masse god drikke, og delte ut Aschehougprisen for 2013. Juryen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Erlend Loe fikk prisen. Det er kjempemorsomt, for i fjor ga han ut ei bok som gikk makta til kritikerne litt nærme, tittet litt under kappa på dem - på en måte.

Boka handler om ei dame, lyriker, som har levd litt anonymt, uten de store inntektene, og har sterkt behov for et come back før hun blir pensjonist. For å få til dette er hun avhengig av å få gode anmeldelser i avisene - de kommer ikke. Vi følger da Nina Faber den dagen anmelderne begikk den tabben å ikke "forstå" hvor god hun er.

Erlend Loe skriver som vanlig med underfundig humor, som man kan humre til. Denne gangen om et alvorlig tema, for anmelderne og forlagene har stor makt over forfatterne, og han skriver godt. Så godt, at jeg sitter her med dårlig samvittighet for å ha humret over en voldtekt han skriver om.

Jeg er ingen krimelsker. Hvis jeg leser krim er det fordi jeg tror boka har noe mer i seg enn en krimgåte. Derfor kjøpte jeg denne e-boka. Forfatteren har på FB- gruppen "God bok", kjørt ganske hardt ut mot flere ledd i bokbransjen, så fyren har tydelige meninger - og jeg er enig med ham i mye, så det var med en viss forventnig jeg åpnet "Smerten aveny". Navnet sier noe, og når Roar synes Sult av Hamsun er helt fantastisk, forventet jeg ikke å lese noen feelgood rosakrim akkurat. Hvis målet til Roar er som jeg tror; å beskrive elendighet, skurker, skyggeside, skråplan, hat, hva som skaper hat og selvmedlidenhet, har han full måloppnåelse med denne boka. Han lager gode bilder på alt som er på skråplanet på Filippinene, og har skråe tilbakeblikk på de som det norske sosialdemokratiet ikke makter å gi rettferdighet. Her er ikke ėn karakter skevet inn for å sette "farge", eller for at vi skal humre eller bli småforelska. Her det lite med glade farger, men det er heller ikke sort/hvitt. Det er gråtoner og smerte som gjelder. I begynnelsen på boka fikk jeg støv på buksa, insktene kravlet ned langs ryggen min. og jeg vannet jeg drakk smakte whiskey. Det var i begynnelsen. Boka er på nesten 400 sider, og da ble det for meg litt for mye støv og insekter, kroppsvæsker og upålitelige folk og annen elendighet for meg. Han har et brutalt godt beskrivende språk - med variasjoner. Elendighetsbeskrivelser kan Roar. (Hvis dere googler, vil dere helt sikkert finne bøker dere har lest som han har ovrsatt). Når han begynte med tilbakeblikk, vkitige nok for å forklare skjebner og et levd liv, datt jeg litt av, men han tok seg for så vidt godt inn igjen mot slutten - det skal han ha. Han skrev også inn litt musikk. Det likte jeg.
Litt artig at han i samme kapittel nevner Stayin alive med Bed Gees og livreddende hjertekompresjon. Stayin alive, for uten hva ordene betyr, har akkurat samme rytme som anbefalt ved hjertekompresjon :-)
Som sagt; jeg er ingen krimelsker, så det må dere ta hensyn til når dere leser dette. En av grunnene til at jeg ikke er så glad i krim, er at "heltene" ofte er så antihelt-stereotyper, og at morderne som i bøkene ofte dreper på mistanker for å beskytte seg selv, samtidig ofte plaprer i vilden sky om ting de ikke burde, til folk de ikke burde - i hvert fall ikke før de var døende. Denne boka hadde et par lange passasjer om akkurat det, som mange andre krimbøker, og det trekker ned min leseopplevelse. Men; jeg har kjøpt Magellans kors også, skal lese den, og ønsker Roar lykke til videre som forfatter.

"Den ulende mølleren", Arto Paasillina
Veldig tragikomisk bok om en møller som flytter til ei bygd for å pusse opp en gammel mølle, for å forsøke å tjene til livets opphold. Problemet er bare at han er en fremmed, har en annen oppførsel enn bygdefolket - og et temperement som til tider kan være litt utfordrende. Man kan vel godt si at han har en god kombinasjon av sterk arbeidslyst, sterk rettferdighetssans og manglende impulskontroll - og da er det jo lett å komme i konflikt med bygdedyret og øvrigheten. I boka kom det godt frem at det var de som turde å ha kontakt med mølleren, som så hans gode sider, mens de som sto i flokk og var betenkte, gjorde situasjonen mer betent og "måtte" til slutt jage i flokk. Hmmmmm. Dagsaktuell med andre ord......
En morsom bok som nok har et budskap om hvordan vi som samfunn forholder seg til folk som avviker litt fra "normalen", men som gjør så godt de kan.
Kanskje det beste er om de får gjøre akkurat det - la dem gjøre så godt de kan, uten å gi dem en "tvangstrøye" eller en tvangstrøye.

"Inferno", Dan Brown.
En fengende, informativ, lettlest bok, som er grei å ha lest. Fin bok til ungdommer, som med litt googling får en kunstreise bla i Italia.
Men; når jeg gikk på elektrolinja, i det Herrens år 1983, hadde vi mye formellære. Vi snudde opp/ned, skiftet side, regnet i mente, opphevet parantesene og regnet med flere potenser. Dan Brown har ikke gått yrkesskolen. Det er ikke det at boka ikke er potent, eller at den blir en parantes i hans forfatterskap, men den hadde blitt ennå mer spennende hvis han hadde snudd litt på formelen sin. Formelen er som før; noen dør, Langdon blir involvert, en vakker intellegent kvinne er med - og Langdon liker ikke heiser. Plottet er litt sånn "James Bond aktig", men når det er sagt, så er det ikke plottet som er viktig i Dan Brown sine bøker; det er alt som er rundt plottet - og der er det som vanlig mange referanser kunst og skrifter. Så mye at det kanskje er greit at han guider oss gjennom det på en kjent måte, men det ble litt for mye avansert rebusløp, med sterke innslag om hjemme og leite og boksen går etter min smak.Dumt de ikke har bilder i boka, så det er en absolutt fordel å ha googletilgang.
Når det gjelder matte da; så er det mye som tyder på at oversetteren også bør få seg et lite kurs, da han blingser litt i et regnestykke. Han hadde sikkert hastverk, eller var vettaskremt, men i en bok hvor koder, tyding, grafer og kryptering er bærende, i tillegg til at en viktig karakter i boka skal ha over 200 i IQ, er slikt en dødssynd ;-)

Det store temaet i boka er jo som tatt ut av "Chimera" Gert Nygårdshaug , men den er mye bedre enn denne. Dan tenker for mye filmatisering.
På yrkesskolen var jeg så heldig at jeg fikk Kim Småge som vikar i en norsktime. Hun lærte oss å fylle ut både postgiro og bankgiro. Tror godeste Dan kunne tatt en time til henne. Ikke for å lære dette med giroer, for pengene har han nok kontroll på - men noen instrammingsstriks kanskje.

Jeg valgte å lese litt i Dantes også midt opp i dette infernoet, i tillegg til å sjekke ut mye av kunsten på nettet, da jeg leser boka mer som en guiding i kunsthistorien enn som krim. Og det er klart at det passer godt at boka blir en reise, for å kunne holde seg til Dantes reise. Han har også flettet inn mange "bilder" fra diktet i boka, men han forlanger litt for mye av sine lesere hvis han forutsetter at vi først leser en av verdens vanskeligste tekst for å få ut dybden av historien hans. Godt forsøk - dårlig idé, og jeg var aldri i tvil om jeg kom til å lese den ferdig.
Om Robert overlevde dette infernoet også må dere lese boken for å finne ut - ev. se filmen når den helt sikkert kommer engang. Og hvis dere liker film, kan dere se The Game. En film jeg er helt sikker på at Dan Brown har sett.

"Pergamentet", Gert Nygårdshaug
Åhh. Endelig kom den - dessverre er jeg ferdig, heldigvis har jeg ikke lest alle, og jeg håper han vil skrive flere; for i Gerts bøker er et deilig sted å være.
Selv om krim er en sjanger som i utgangspunktet ikke trigger min leselyst, er det heldigvis mange forfattere som pakker godsaker og delikatesser inn i en kriminell historie, og krydrer språket med gode bilder - Gert er en av dem.
Denne boka snurrer rundt et gammelt mystisk pergament, kjent som Voynich-manuskriptet, noen lik og liknende.
Bare det å kose seg med språket til Gert, er en god grunn til å lese boka. En annen grunn er matopplevelsene, en tredje er at han som oftes har et budskap, en fjerde er historien, og den femte er fokuset på historieforfalskning, noe som har farget hans forfatterskap - ikke nødvendigvis i nevnt rekkefølge. Gert kan, for å sjarmere Dan Brown litt, samenlignes litt med ham i tematikk, men la det være helt klart at Gert skriver så uendelig mye bedre. Her er det person og stedsbeskrivelser på høyt plan, religionsforståelse og kritikk på ennå høyere plan, humor i massevis, og man får faktisk matlyst av å lese boka. Gerts interesse for mat setter skikkelig krydder på historien, og er absolutt etter min smak. Gode dialoger som skaper en avslappet stemning - ikke en sånn heseblesende greie. Han bruker noen språklige virkemidler som avskrift av diktafon og lesing fra Skriften, noe som gjør sitt til at teksten får forskjellig uttrykk. Der andre forfattere, Dan Brown i sær, ofte skrur opp tempoet, kan Gert gjerne ta det ned, kose seg med litt ost og analysere litt hva som egentlig foregår - eller legge inn litt samfunnsnyttig kunnskap om mat, religion, geografi og gode fiskesteder. Boka er lettlest, men har noen litt tyngre passasjer, og tar seg godt opp på slutten
Han gjorde riktignok en kardinalfeil som trekte ned helhetsinntrykket: Tenk å la en karakter som er bygget opp som en skikkelig gourmetelsker, stoppe, på sin ferd i Oslos gater, for å kjøpe en pølse på Narvesen? Hallo? Han bruker også i overkant mange fremmedord, noe som jeg lett tilgir, for han gjør det nok for å få frem hvor eksentrisk denne stiltonostelskende Kripos-etterforsker Skarphedin er. Han er onkel til Fredric Drum, som er gjennomgangsfigur i en krimserie på ti bøker, hvor også Skarphedin er med i. Gert skulle ikke skrive mer krim enn de ti, men så fikk han altså fysisk holde dette manuskriptet i egne hender. Heldigvis; for da satte fantasien i gang, en bok presset seg på, og i denne er det Skarphedin som er hovedperson - med Fredric svevende i bakgrunnen.

"Hvite tenner", Zadine Smith

En bok om kjemi, biologi, religion, følt tvang, valg og utvelgelse.
Boka følger stort sett tre forskjellige familier på de samme veiene i Cricklewood Broadway i London. Hver enkelt person går sine egne veier, og ser nok denne bydelen ganske så forskjellig, pga egne erfaringer og ikke minst omgivelsenes forskjellige forventninger av dem som individ - på de samme veiene. En universell lærerik bok om hvordan leve sammen med forskjellige type mennesker.
Jeg sitter og reflekter over at de som er skråsikre egentlig må være "mett av dage" eller redde. Jorden roterer rundt sin egen akse, alt rundt Jorden er også i bevegelse, og på Jorden foregår det en evolusjon, enten vi vil det eller ikke - og den bør vi henge oss på. Fundamentalisme, i samma hva; en luthersk prest innerst i en norsk fjord, eller en mulla langt inn i en hule i midtøsten, kan ikke være løsningen - vi må samhandle, influere og forstå hverandre bedre. Dominante grupperinger; religiøse, politiske, økonomiske eller teknologiske - har alle sin pris.
"Faktum er at kryssbestøvning produserer et mer variert produkt som er bedre i stand til å takle endringer i omgivelsene", (Side 284 om biologi), er nok en påstand som kan, i overført betydning, brukes i mange sosiologier; ikke minst i de religiøse, men også i idretten, i alle lag og organisajoner og i næringslivet.
Det synes jeg både ABB og Greven kan sitte i sine mørke huler og tenke litt på.

Ikke still med for høye laktatnivå i muskulaturen hvis du skal til et viktig intervju – still klokka. Pass for all del på at du har en matchende klokke når du kler deg fint – men den viktigste klokka er selvfølgelig pulsklokka. I vertfall hvis du akter å være Mr. RRS ”Rolig Raus og Suveren” - en kommunikasjonsrådgiver, som denne boka handler om. Boka følger pulsen til en kommunikasjonsrådgivers kamp mot avisene, konkurrentenes og oppdragivernes kamp om å sette dagsorden, mottiltak og kompenserende tiltak i et til tider heseblesende tempo. Ikke bare på treningsturene i Nordmarka, men i sin egen seng, andres senger og i viktige møter med viktige folk. For skal du nå toppen, og spise energibar med de store gutta, gjelder det å ha kontroll på pusten, både før, under, og etter trening – og den var nok høyest mellom treningsøktene. Hovedpersonen skal hjelpe Høyre til å vinne stortingsvalget, og midt opp i dette skjer det ting i hans nærmeste familie som er vanskelig å håndtere – selv for en flinkis fra vestkanten. Til tider en litt morsom bok, dersom du fra før har fått en god overdose av glætte kommunikasjonsrådgivere og vestkantgutter som skal vinne Birken, fiffejentene og Børsen samtidig. Har sjelden lest en bok med så mange navn å forholde meg til, men hadde full kontroll hele veien. Grunnen til det var at historien spant seg rundt ganske få sjeler, men hele den politiske ledelsen var med som statister. De kjenner vi jo fra før, så her slapp forfatteren å skrive lange passasjer for å presentere dem for oss. Et fint grep. Til tider underfundig bok, med nerve hele veien gjennom. Jeg som ikke vet bedre, tror på historien – både på metodene, og at toppsjiktet i det politiske miljøet, med hjelpere, er så lite og tett som det virker i denne boka.

Jo;, Jo klarer det han. Her drepes det, og det jaktes.
Det beste med boka er de psykologiske og sosiologiske betraktningene om samfunnet vi lever i - og de tankene er det stort sett den viktigste karakteren i boka som står for; psykologen Ståle Aune. Men når det er sagt, må jeg jo si at Harry også var jo med, og han var ikke så harry som han har fremstått i andre bøker.
En annen ting som gjør boka bedre og mer spennende enn mange andre, er at komposisjonen er litt som i bla Dan Brown sine; han klipper den som en film - avslutter scenene på en spenningstopp og går inn i neste scene - som var avsluttet på en spenningstopp. Dette trikset gjør den til en pageturner. Jo legger ut noen lette åpenbare tråder i passe tempo, noe som gjør at leseren føler seg smart og føler seg på høyde med/litt foran situasjonen - men så går jo i denne boka som med mange krimmer; at forfatteren har tatt seg frihet til å lure deg allikevel - og da synes du at det var en god bok, siden forfatteren klarte å lure deg som er så smart og analytisk, ved å ro det i land litt lenger inn på stranda, kanskje med en annen, større eller mindre, besetning enn du trodde til slutt….Men jeg er usikker på om de har tamper nok til å fortøye båten, for her ble ikke alle trådene samlet - men kanskje de bare skal ta et blodbad og ro videre?
Jo er jo også musiker, og det er artig med disse musikkreferansene som han legger ut hist og pist. Han skriver som vanlig veldig detaljert og beskrivende, viser at han er en person- og samfunnsbeskuer av rang - slik som mange andre musikere og kunstnere må være for å treffe med noe som også treffer oss andre. Skildrer godt situasjoner og viser til paralleller. Bare han klarer å bygge opp, og skrive om en mannlig orgasme på omtrent samme måte som om det er følelsesmessige tårer som presser på.
Det jeg ikke likte, var overdreven bruk av krysskobling mellom dramatiske hendelser til de mer dagligdags ufarlige, skrevet på en slik måte at du tror at nå skjer det som du aner skal/kan skje, men så skjer det noe helt annet udramatisk noe. Litt spennende en til to ganger, men taper sin kraft ved hyppig gjentagelse, og tar kanskje ned spenningsnivået der det egentlig skjedde noe - litt sånn "ulv ulv" effekt, eller sånn som overdrevet smugkameravinkel i en thrillerfilm.
Jo; dette er Jo's beste bok, men man bør ha lest "Gjenferd" for å få full forståelse, og for å bli kjent med andre viktige personligheter - og feider først. Synd egentlig; for "Gjenferd" var rett og slett langtekkelig og drepende kjedelig.

De fleste bøker bør ha en ”rød trå”. Sett i lys av at utrykket er hentet fra tauene til den britiske marinen, som hadde innflettet en rød tråd for å kunne ta de som hadde røvet skip og utstyr, bør en bok som handler om både livet på sjøen og den britiske marinen i hvert fall ha en rød tråd. Det røde som er gjenganger i denne boka er for så vidt maritimt det også, i og med at babord lanterne på et skip er et rødt lys, for sjømenns omgang med kvinner i ”red light district” er påfallende ofte nevnt. Det er for så vidt greit, men jeg synes han bruker for mange settinger og setninger til å forsvare og forherlige prostitusjon. At gutter som har vært lenge i ”guttemiljø” på sjøen synes det er fint endelig komme til en trygg havn, havne i en trygg favn og gripe om en kjøpt barm, er jeg ikke i tvil om, men synes det tok for stor plass i boka. Skjønner at det er vanskelig å fylle 800 sider, så han burde kortet den ned til ca 300. Boka bærer preg av oppramsing av steder og smådetaljer i sjømenns liv, hvor Jon hiver inn mye fakta om båter og steder – som en reiseskildring. Boka er en hybrid mellom en bok om sjølivet, reisebiografen til forfatteren Jon som sjømann - og krigsseilernes dramatiske opplevelser og utfordringer. Jeg synes at han ikke har fått til noe av det godt nok. Hadde gledet meg til å lese den, etter at jeg hørte at han fikk ideen om å lage en roman om stoffet han har tilegnet seg om krigsseilerne, etter at han hadde lest ”Vi, de druknede” (som er kjempegod). Spenninga, angsten og galskapen som krigsseilerne måtte ha opplevd fikk han ikke frem. Han er rett og slett ikke god nok til å formidle tanker og spenninger fra menneskesinnet.
Et virkemiddel han brukte var bra: han lot hovedpersonen skrive en dagbok. På denne måten kunne han variere språk til mer oppramsing, og synsvinkel til førsteperson. Men dette fungerte best tidlig i boka. Etter som boka skred frem ble disse snuttene lange foredrag i jeg perspektiv, og ikke så stor brytning med språket ellers boka.
Men; ære til Jon som setter søkelys på krigsseilerne. Måtte de og etterlatte få både beklagelse og oppreisning.

”Lasso rundt fru Luna”, Agnar Mykle
I skrivende stund skrives det artikler på nettet om overfølsomme personer, og at noen vil saksøke Frode Saugestad for å ha skrevet noe om virkelige personer i ei bok. I vinter har mediene diskutert erotikken i Fifty shades of….og Knausgård får æren for å ha startet dette med å skrive om virkeligheten i bøkene sine. Vel, alt dette gjorde Agnar Mykle for flere tiår siden. Det har vært mye spekulasjoner rundt psyken til forfatteren, og at han var overfølsom er noe jeg antar. Grunnen til det er at han skriver så følsomt, formidler alle inntrykk fra alle sansene et menneske har, i alle gjøremål en person må gjennom – at jeg blir litt satt ut i perioder. Denne boka er utgitt i flere utgaver. Jeg las den med forord av Anders Heger, basert på orginalmanuskriptet til Mykle, med kommentarer om endringsforslagene til Sigurd Hoel og Harald Grieg. En stor bok på vel 730 sider.
Vi følger Ask Burlefot; en ung mann som har kvaler for det meste, men tar for seg det livet har å by på, og er veldig glad i sex uten kondom – og da må det jo gå som det går da….. Vi følger hele hans kropp, og alle hans tanker, gjennom alle utfordringer en usikker lærer kan komme opp i. Ask har et svært vanskelig forhold til sin familie – som blir større og større, men samtidig mindre og mindre. Han beskriver usikkerhet om nesten alle livets gjøremål på en sånn sjelsettende måte at man får vondt inni seg, men her er også mye godt å humre over. Boka var først morsom og mine tanker gikk i perioder både til Mr. Bean og Elling, men på de siste par hundre sidene ble den bare tristere og tristere, og jeg sitter igjen med en trist følelse i det dette skrives. I de fem hundre første sidene er den full av gode beskrivelser av personer, samfunn, full av sitater og visdomsord som man virkelig kan kose seg over. På det siste 200 lurer man på hvordan dette skal ende – og det ender.

"Sangen om den røde rubin". Agnar Mykle
Hva skal jeg si; at jeg er målløs?
Jeg bruker jo å skrive ned magefølelsen og leseopplevelsen av bøker rett etter at jeg er ferdig med dem. Med denne har jeg store kvaler med å gjøre det; rett og slett fordi den må synke inn først - men jeg prøver alikevel.
Dette er jo en bok som alle har hørt om, og som satte kongeriket på hodet når den kom, da mest pga sine erotiske beskrivelser. Erotikken lar jeg ligge; det er alt det andre jeg vil huske, men forstår at dette skapte oppstuss da den kom. Det som gjør størst inntrykk er jo skildringene av den unge mannen Ask sin hjerne. Bare navnet Ask Burlefot gir jo assosiasjoner til engelske "ask" , og til Burlefot kommer "burlesk" opp. Og det er nok det det handler om: å spørre om hva samfunnet vårt egentlig holder på med, godt krydret med burleske virkemidler. Tankebeskrivelsene, parallelt med de utrolig gode skildringene av fysisk miljø, folks kroppsholdning og gruppemiljøbeskrivelsene er helt fantastiske. Han beskriver prestasjonsangst, lykke, ulykke og alle andre følelser så utrolig bra. Ble både trist, glad, klam og kald i løpet av boka. Noe av det sterkeste jeg har lest. Jeg bruker å notere sidetall og stikkord på gode setninger og beskrivelser, og ser at frem til ca s150 har jeg utrolig mange, så dabber det av litt, men tar seg sånn opp på slutten at jeg ikke noterer. Da er det handlingsdrivet/spenningen som er viktig; ikke så mange spesielle setninger/visdomsord.
Denne "anmeldelsen" burde jeg jobbet mer med, men har rett og slett ikke tid, men velger å være tro til å skrive ned ferske inntrykk og poster alikevel. De som ikke har lest den, bør sette igang med det samme.

"Chimera", Gert Nygårdshaug

"From childhood's hour I have not been
As others were - I have not seen
As others saw I could not bring
My passions form a common spring-"
- Sa Edgar Allan Poe i "Alone".

Vel, i går las jeg på "nettet" at noen hadde laget en maskin som kunne se og forstå fremtiden. Jaha? George Orwell prøvde seg på å både tenke, se og skrive om hva fremtiden ville bringe oss. Nå som vi er i Orwell sin fremtid, kan vi vel si at han hadde rett i mye. Jeg skal ikke påstå at Gert er George's litterære bror, eller søskenbarn for den del - men at de har nære slektbånd er jeg helt sikker på, og jeg håper for menneskehetens og klodens skyld at Gert bommer kraftig på sine spådommer. Gert skriver som vanlig utrolig detaljert, kunnskapsrikt og overbevisende når han bygger opp sin verden.
I Chimera ser han verden fra midten av Kongos dypeste jungel. Gert kan jungel. Han kan også mye om miljøbalanse og ubalanse, gorillaer, orkideer, pandemier, forskning og personligheter, kjærlighet og herlighet. Når han skriver dette sammen på sin overbevisende måte, blir jeg overbevist om at nå går alt til Helvete snart. Det eneste som holder meg oppe, er at jeg, som Gert, ikke tror at det finnes noe Helvete.

"Svik", Trude Teige.
Hvis du tar utgangspunkt i ei fin lita bygd i Herøy, bygger historien videre med å knyte en tråd i en butikk, en campingplass, noen lokale politifolk, gamle menn og damer, som opplevde tyskerne underkrigen på nært hold - noen av dem nærmere enn andre. Kaster alt dette opp i luften, får hjelp av etterkommerne av disse til å løse opp floken som blir når det lander - ja, da får du Svik. En krimbok med "noko attåt". Siden jeg egentlig er Herøyværing, er det mest det lille ekstra jeg liker med Trude Teige. Litt for tette og stramme tråder innerst i denne knuten, og litt løse halvslitne tråder ute i periferien, men en ok bok.

"Menneskets natur", Jørgen Brekke.
Når den mest brutale handlingen er lagt en halv times tur unna hytta mi, de litt mindre brutale handlingene lagt rundt om kring i byen jeg bor i, og jeg har truffet forfatteren flere ganger - ja; da treffer forfatternen meg.
Jeg er ikke spesielt glad i krimgåter. Liker de hvis de har noe annet ekstra - og det har jo denne boka. Liker ikke så mye hopping i tid. Å lese krim går vel oftes ut på å kunne se og samle trådene. Denne hoppingen i tid gjør kamufleringen enklere. Men når det er sagt; så har boka også mange "gode setninger, og underfundigheter", som oppveier dette. Jørgen kommuniserer godt med leseren, og er også inne på i boka at det kanskje er mer en thrilller enn en krimbok. I og med at dette er lesering bok, er det ikke etisk forsvarlig av meg å skrive mer. De som har et forhold til Trondheim og Hitra bør sette fra seg skia, og ta frem boka :-).
Har lest alle tre bøkene hans det siste året, og skal lese de neste også. Nå blir det "Havet syng" og "Svik", begge Trude Teige. God påske.

”Den usynlige broen”, Julie Orringer
Tja, hva skal man si om en bok som kunne klart seg bra hvis den ikke ville så mye, så sakte og skildrende da? For meg ble det rett og slett kjedelig, for mye av alt – bortsett fra noe nytt. Følte at jeg hadde både lest og sett film av det meste her. Når det er sagt, må jeg innrømme at i lange partier skummet jeg veldig fort gjennom teksten. 700 sider er et dristig og vanskelig format; da bør du ha noe nytt og viktig på hjertet – ikke bare et hjerte.

"Jakthundene", Jørn Lier Horst 06.11.12 er en krimbok - ikke tvil på det. Det som gjorde at denne krimboken var leseverdig for meg, var å følge etterforskningsteknikkene. Boka er skrevet av en dyktig politimann med lang erfaring. Handlingen er lagt til vår tid, han har skrevet inn ny teknologi, og fått med seg den nye mediehverdagen, hvor nyheter kommer først på nett, slik at avisartiklene må ha en ny vinkling for å slå an. Synes han skriver godt, han har et bra plot og andre indre spenninger, og da gjør det ikke så mye at han skriver om det som så altfor mange andre skriver om; gale menn som liker å sperre inn unge jenter med halsbånd på. Etter medieomtale, terningkastene og salgstallene hadde jeg nok altfor høye forventninger
Nå skal jeg lese "Hunningkrukken", Gert Nygårdshaug - og den håper jeg er hakket bedre.

"Dagen skal komme med blå vind", Levi Henriksen.

Nå er det ikke slik at jeg drømmer om å bo på en gård langt inne på en skogsgrend uten å kunne se det blå havet, snekre på et bedehus, ha få og små ambisjoner om å ta tak i livet mitt. Ikke har jeg noe sterkt forhold til The Lemonheads heller. Men jeg ser opp til de som jobber som hjemmehjelp, og når alt dette blir krydret med svindel, utpressing, kjærlighet, omsorgsevne og omsorgsovertakelse. Humoristisk og billedlig skrevet med stadige oppklarende tilbakeblikk i en families livsløp; ja da klarer jeg i hvertfall i leve meg så godt inn i boka at jeg klarte å føle den blå vinden, og skal helt sikkert lese flere bøker av Levi Henriksen. Mulig jeg kommer til å høre noen låter av The Lemonheads også :-)

”og været skiftet og så ble det sommer og så videre”, Pedro Carmona Alvarez
Vinner av P2s Romanpris 2012.
Boka handler i bunn og grunn om hvor hardt en tragedie kan ramme, om hvor tragisk tragedier kan utvikle seg til å bi større og større for flere og flere hvis man ikke klarer å ta tak i og bearbeide sorgen. Den har også mange gode bilder på menneskelig kommunikasjon, og mangel på kommunikasjon – selv om også det er en kommunikasjonsmåte. Fine utmalende tidsbilder både fra USA og Norge. Likte boka fantastisk godt. Pedro beskriver også hvor sterk kjærligheten kan være, selv om han ikke får respons på den. Jeg leser ofte en bok som musikk; teksten er tekst, tegnsetting og flyt er rytmen og musikken. Sterke tekster krever ikke så god flyt – akkurat som med popmusikk, og her skriver Pedro inn musikkreferanser også :-)
Han skriver godt, gode skildringer, varierer språket fra veldig sakte og utmalende, lyrisk og av og til oppramsende - og det likte jeg godt. Trist bok, om søken etter noe. En bok som tar opp: Kjærlighet. Kultur. Musikk. Vanskelig ungdomstid. Og ikke minst dette med hvor vanskelig det er å takle vanskeligheter hvis du ikke har en trygg plattform, kjenner deg selv og ditt kulturelle ståsted. Dagsaktuelt, universelt: hvor mange må ikke flykte fra sitt land, sitt folk, sin kultur etter traumatiske hendelser?
Bruk litt tid og føl dere frem til flyten i språket. Pedro er musiker og varierer veldig intensiteten i det. Tenk også over hvem det er som er fortellerstemmen her.
Dette er den første boken av tre i en serie. Ser veldig frem til de neste bøkene.
De siste seks innleggene mine er fra de bøkene som var nominert til Romanprisen 2012. Diskusjonene ligger på nrk podkast, og dere kan lese mer om opplegget her: http://blogg.nrk.no/bok/p2s-romanpris-2013/